Redigerer Tennis (avsnitt)

=== Poengregning === 
''Game'' er en av poengregningsenhetene i spillet. For å vinne et game kreves det at fire baller vinnes og at man leder med minst to vunnede baller. Etter tradisjon regnes hver vunnede ball i rekkefølgen 15, 30, 40 og game. Om en spiller ikke har vunnet noen baller betegnes dette som null (på engelsk ''love''). Om begge spillerne har vunnet tre baller hver betegnes dette som A-40 (''deuce''), hvorpå den som vinner neste poeng får ''fordel'' (på engelsk ''advantage''). Vinner så den andre spilleren neste poeng går stillingen tilbake til deuce. Spillet fortsetter da til en av spillerne har vunnet to baller i strekk etter deuce, og den som gjør det vinner gamet. Det forekommer også i mosjonsspill, etter overenskomst spillerne imellom, at gamet tilfaller den spilleren som har vunnet en ball fra 40-40 (''kort game'', også ''no ad''). Slike korte game har også blitt tatt i bruk i profesjonelt dobbelspill.

Andre typer av poengregning innenfor et game har også vært brukt, for eksempel [[James Van Alen]]s VASSS, der poengene ble regnet fra 1–21 eller 1–31 for vunnet sett eller match omtrent som (tidligere) i [[bordtennis]]. 

Spillerne bytter side (banehalvdel) etter det første, tredje, femte (og så videre) gamet. Seier i seks game innebærer normalt at spilleren vinner et ''sett'' (se nedenfor).

Det bør observeres at uttrykket ''deuce'' fra begynnelsen ble brukt først når en spiller mislyktes med å utnytte en fordelsball og stillingen gikk tilbake til 40–40. Det kan ha vært spillerens skuffelse, uttrykt i et "deuce!" ("søren også!"), som skapte regneordet. Andre hevder det kommer fra det franske 'à deux le jeu', som betyr spillet til begge, altså at begge spillerne har like mange poeng, eller bare 'deux', to, fordi en spiller må oppnå to poeng for å vinne gamet. 

Mange teorier har også blitt framlagt rundt den noe merkelige poengregningen i tennis. Opprinnelsen til 15, 30 og 40 score antas å være middelaldersk fransk. Det er mulig at en urskive ble brukt på banen, hvor viseren ble flyttet en kvart runde for å indikere en score på 15, 30, og 45. Når hånden flyttes til 60, var spillet over. Imidlertid, for å sikre at spillet ikke kunne bli vunnet med en et-poengs forskjell i spillernes score ble ideen ''deuce'' innført. For å gjøre sikre at viseren holdt seg innenfor de "60" minuttene på urskiven, ble 45 endret til 40. Dermed, hvis begge spillerne har 40, får den første spilleren til å score flyttet viseren ti hakk fram, til 50. Hvis spilleren scorer en gang til før motstanderen er i stand til å score, blir hen tildelt en ny tier og klokken går til 60 år. 60 betyr dermed slutten av spillet. Men hvis en spiller ikke scorer to ganger på rad ville viseren flyttes tilbake til 40 for å etablere en ny deuce. 
[[Fil:Wimbledon scoreboard.jpg|miniatyr|Resultattavle som viser spillernes navn og stillingen (sett, game og aktuelle poeng)]] 

En annen teori er at scoringssystemet kom fra det franske spillet [[Jeu de Paume]] (en forløper til tennis hvor de opprinnelig brukte hånden i stedet for en racket). Jeu de Paume var svært populært før [[den franske revolusjonen]], med mer enn 1000 baner bare i Paris. Den tradisjonelle banen var 90 fot lang, med 45 fot på hver side. Når serveren scoret, flyttet han frem 15 fot. Hvis han scoret igjen ville han flytte nye 15 fot, men om han scoret en tredje gang, kunne han bare flytte 10 fot nærmere midten. 

''Sett'' er den høyeste poengregningsenheten i tennis. For å vinne et sett kreves seier i seks game og en ledelse med minst to game. Et sett kan etter denne regelen vinnes med sifrene 6–0, 6–1, 6–2, 6–3 eller 6–4. Om gamestillingen 6–5 oppstår fortsetter i stedet spillet for å avgjøre settet. Om ledende spiller vinner også neste game, tilfaller settet denne med sifrene 7–5. Skulle stillingen bli 6–6 i antall vunnede game avgjøres settet gjennom spill av et avgjørende game, kalt ''tiebreak'' (se nedenfor). Vinneren av tiebreak-gamet vinner settet med sifrene 7–6.

Seier i to sett (best av tre), eller tre (best av fem sett) avhengig av turneringens art, innebærer matchseier. I større turneringer spilles matchene i herreklassene ofte i best av fem sett, mens damene som regel spiller matchene i best av tre sett. 

Prinsippet om at damene i større turneringer bare spiller matcher om tre sett har vært kontroversiell. Denne tilpasningen fant sted allerede fra begynnelsen i [[Wimbledonturneringen]], men i [[US Open (tennis)|US Open]] spilte også damene matcher i best av fem sett. I turneringen i 1901 spilte amerikanske [[Elisabeth Moore]] to femsettskamper to dager på rad i totalt 105 game. Det [[United States Tennis Association|det amerikanske tennisforbundet]] bestemte da at dameturneringen i stedet i fortsettelsen skulle spilles i matcher om best av tre sett. Moore og øvrige konkurrerende hadde ikke framført klager angående femsettskampene og føyet seg bare motvillig etter beslutningen som de opplevde som en nedverdigende handling fra den mannlige delen av forbundet.<ref>Bud Collins, om Bessie Moore i ''Tennis encyklopedia'', 1998, eds. Bud Collins and Zander Hollander. Visible Ink Press (ISBN 1-57859-086-8).</ref> 

''[[Tiebreak]]'' spilles som et ekstra game i tennis ved stillingen 6–6 i antall vunnede game og innebærer et spill om best av 12 baller (først til sju vunnede baller) samt med krav om to ballers ledelse. Om poengstillingen i tiebreaket blir seks like fortsetter altså spillet til en av spillerne har to poengs margin. Vunnet tiebreak innebærer settseier. Tiebreaket ble innført fra 1970 etter et forslag fra [[James Van Alen]], modifisert av [[Rod Laver]], for at man lettere skulle kunna beregne spilletidens lengde. Dette har vært til stor fordel ved for eksempel TV-sendte matcher. Supertiebreak benyttes i visse sammenhanger som avgjørende sett, dette spilles til ti vunnede poeng og med to ballers margin.