Redigerer Superleder (avsnitt)

== Historikk ==
[[Fil:BI2223-piece3 001.jpg|thumb|right|200px|Et stykke høytemperatur-superleder av typen BSCCO-2223]]
Superledning ble oppdaget i 1911 av den nederlandske fysikeren Heike Kamerlingh Onnes, som var den første til å lage flytende helium (ca. 3 K). Ved å bruke helium til kjølevæske fant han at den elektriske motstanden i kvikksølv falt brått til null ved 4,2 K. Onnes fikk nobelpris for sitt arbeid innen lavtemperatur-fysikk i 1913. I de følgende tiårene ble superledning oppdaget i diverse andre  materialer, i hovedsak grunnstoffer. Den høyeste kritiske temperaturen var her for bly, ved 7 K. I 1941 ble niobiumnitritt funnet å ha kritisk temperatur på 16 K.

Det neste viktige bidraget for forståelse av superledning kom i 1933, da Meissner og Ochsenfeld fant ut at superledere frastøter magnetfelt, et fenomen nå kjent som Meissnereffekten. I 1935 fant F. og H. London at Meissner-effekten kunne forklares ved minimering av superstrømmenes frie energi.

I 1950 kom Ginzburg-Landau-teorien som forklarer superledning som en termodynamisk, annenordens faseovergang. Denne teorien er til å forklare mange superleder-relaterte fenomener, slik som Meissner-effekten, delingen i type I og type II superledning, og kvantisering av magnetisk fluks. Prediksjonen om at magnetfelt i superledere er kvantisert ble gjort av A. A. Abrikosov, et arbeid han fikk nobelprisen for i 2003.

En komplett forståelse av superledning
{{efn|BCS-teorien gjelder ikke for høytemperatur-superledere}} 
kom i 1957 av Bardeen, Cooper og Schrieffer (BCS), og samtidig, uavhengig av disse av N. Bogoliubov. BCS-teorien forklarer superledning ved at elektroner bindes sammen to og to (Cooper-par) og går over i en kollektiv tilstand, som kalles et kondensat. Bardeen, Cooper og Schrieffer fikk nobelprisen i 1972, for denne oppdagelsen. Videre ble viktige teoretiske arbeider relatert til BCS-teorien bla. gjort av Bogoliubov i 1958, da han viste at BCS-teorien kunne utledes ved kanoniske transformasjoner av elektronets Hamiltonoperator, og av  Lev Gor'kov i 1958, da han viste at BCS-teorien og Ginzburg-Landau-teorien er forenlige i nærheten av den kritiske temperaturen.
  
I 1962 ble den første kommersielle superlederkabelen, laget av en niobium-titan-legering, utviklet av forskere ved Westinghouse. Samme år gjorde Brian D. Josephson en viktig teoretisk oppdagelse: en superledende tilstand kan også strekke seg over en isolatorer, bare den er tynn nok. Dette kalles nå Josephson-effekten, og er bestanddelen i så godt som all superleder-elektronikk. Josephson fikk nobelpris for denne oppdagelsen i 1973.

Forskning på hvordan superledere oppfører seg ved kontakt med isolatorer og metaller har vært et hovedelement i superleder-forskningen siden 1960-tallet. Et viktig arbeid her ble gjort av nordmannen Ivar Giæver, med sin forskning på granulære superledere, dvs. «superledende sand». Arbeidet ble gjort ved General Electrics i USA og  Ivar Giæver fikk nobelprisen for arbeidet i 1973, samme år som Josephson.

BCS-teorien setter en øvre grense for superledning ved 30 K. Stor var derfor overraskelsen da Bednorz og Müller i 1986 oppdaget superledning ved 35 K i en lantan-basert kopper-perovskitt. Dette ble opptakten til oppdagelsen av en helt ny klasse stoffer som kalles høytemperatur-superledere. Kort tid senere fant Paul C. W. Chu og M.K. Wu ut at ved å bytte ut lantan med yttrium, økte den kritiske temperaturen til 92 K, noe som betyr at billig og tilgjengelig flytende nitrogen kan brukes som kjølevæske i stedet for dyr og vanskelig håndterlig flytende helium. Flere andre høytemperatur-superledere med høyere kritiske temperaturer ble funnet i de følgende årene. Bednorz og Müller fikk nobelprisen for sin oppdagelse allerede i 1987.

Den høyeste kritiske temperaturen per 2007 er i materiale bestående av thallium, kvikksølv, barium, kalsium, strontium, og oksygen, med kritisk temperatur på 138 K.