Redigerer Sub-romersk Britannia (avsnitt)

== Angelsaksisk innvandring ==
=== Lingvistiske bevis ===
[[Fil:Beda Petersburgiensis f3v.jpg|thumb|150px|left|Folio 3v fra et manuskript av Bedas historie som oppbevares i [[St. Petersburg]].]]
[[Lingvistikk]] er en nyttig redskap for å analysere et folks kultur, og til en viss grad politiske tilknytninger, i en tidsepoke. Beda i sitt verk ''[[Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'', som ble fullført i [[731]], skrev at «akkurat nå er det språkene til fem folk [i Britannia], de av anglene (engelske), britonene (walisere), skottene (gælisk), pikterne, og latin».<ref>HE 1.1: ''in praesenti … quinque gentium linguis, … Anglorum uidelicet, Brettonum, Scottorum, Pictorum et Latinorum.''</ref> En undersøkelse av endringene i de [[brytoniske språk]] i løpet av denne perioden er gjort av [[Kenneth H. Jackson]].<ref>Se Jackson, Kenneth: ''Language and History in Early Britain: A Chronological Survey of the Brittonic Languages'', (Edinburgh, 1953) for en tradisjonell introduksjon.</ref> Forskning på [[Gammelengelsk|angelsaksisk]] (gammelengelsk), [[Brytoniske språk|P-]] og [[Goideliske språk|Q-keltiske]] og latin har gitt bevis for kontakter mellom britonene, gælerne, og angelsakserne. Den generelle enighet er at angelsaksisk har få bevis på lingvistisk kontakt. En del forskere har foreslått at det er mer bevis i [[grammatikk]]en enn i ordforrådet, men det blir utfordret av andre.<ref>Roberts, Ian G.: «Verbs and diachronic syntax: a comparative history of English and French», ''Volume 28 of Studies in natural language and linguistic theory'', Volume 28 of NATO Asi Series. Series C, Mathematical and Physical Science. Se også [http://www.grsampson.net/QBirthOfEng.html «When and Where Did English Begin?»]</ref><ref>Hickey, Raymond: «Early Contact And Parallels Between English and Celtic». i ''Vienna English Working Papers''; van Gelderen, Elly: ''A History of the English Language''.</ref> Latin fortsatte å bli benyttet som skriftspråk, men graden det ble brukt som talespråk er vanskelig å avgjøre.

[[Fil:Sutton Hoo helmet 2016.png|thumb|Den berømte angelsaksiske hjelmen fra [[Sutton Hoo]], 600-tallet.]]
Tilsvarende har studier av [[stedsnavn]] gitt pekepinn om den språklige historien i et område. England (unntatt [[Cornwall]] og [[Cumbria]]) viser få bevis i dag på keltiske stedsnavn. Det er spredt med keltiske stedsnavn i vest. Det finnes også mange keltiske navn på elver og topografiske navn. Stedsnavn og lingvistiske bevis har blitt forklart med å hevde at bosetningen av angelsaksere var politisk og kulturelt dominerende i sør og øst i Britannia, i den betydning at deres språk og kultur ble dominerende. Navn med et latinsk element kan antyde en viss kontinuitet i bosetningen, mens en del stedsnavn har navn fra [[Hedendom|hedenske]] [[Germansk mytologi|germanske guddommer]]. Navn av britonsk opprinnelse kan bli sett som en hentydning på bevarte britonske befolkningsgrupper, skjønt det er ikke nødvendigvis tilfelle. Navn basert på angelsaksiske ord for britonene, ''wealh'', kan også bli sett på som indikasjon på britonske bevarte grupper. Et eksempel er ''Walton'' i betydningen britonsk bosetning,<ref>Hamerow, H. (1993): «Excavations at Mucking», bind 2: ''The Anglo-Saxon Settlement'' (English Heritage Archaeological Report 21)</ref> og dette navnet er funnet flere steder i England, skjønt mange steder kan bety ''Wall-town'' («murbyen», det vil si befestet by).<ref>[http://www.angelfire.com/in2/horton/ Horton, Hennegan and Walton Family Page]</ref>

[[Epigrafikk|Epigrafiske]] bevis (innskrifter) fra bevarte inskripsjoner på steiner er også en kilde til informasjon om bosetninger av britonere og angelsaksere i denne perioden. Inskripsjoner relatert til perioden på keltisk finnes i vestlige England og i Wales, og forskningsprosjektet CISP har blitt opprettet for å nedtegne disse og dokumentere den på Internett.<ref>[http://www.ucl.ac.uk/archaeology/cisp/database/ Celtic Inscribed Stones Project (CISP) on-line database]</ref> I nordvest er inskripsjonene skrevet med runer og gir informasjon om angelske bosetninger. Inskripsjoner i nordlige Skottland er i [[ogham-skrift]] og en del i et ukjent språk, men er antagelig [[piktisk]].

=== Graden av folkevandringer ===
[[Fil:Sutton Hoo belt buckle.jpg|thumb|Angelsaksisk beltespenne, avdekket ved skipsgraven i Sutton Hoo.]]
[[Fil:SaxonWallsWarehamDorset.jpg|thumb|Angelsaksisk jordvoll ved Wareham, som ble bygget av kong [[Alfred av England]] på 800-tallet som forsvar mot nye germanske innvandringer og invasjoner, da av nordboere.]]
Det har lenge blitt hevdet at angelsakserne innvandret til Britannia i et stort antall på 400- og 500-tallet, til sist erstattet de det innfødte bretonske befolkningen. Historikeren [[Frank Stenton]] med angelsakserne som spesiale hevdet i [[1943]] «at den større delen av sørlige England ble oversvømmet i den første fasen av krigen».<ref>Stenton, F. M. (1973): ''The Anglo-Saxons'', 3. utg., Oxford: University Press, s. 30</ref> Denne tolkningen var basert på skriftlige kilder, i særdeleshet [[Gildas]], men også senere kilder som den angelsaksiske historikeren [[Beda den ærverdige|Beda]] som framstilte ankomsten av angelsakserne som en voldelig hendelse. Stedsnavn og lingvistiske bevis ble også benyttet for å understøtte denne oppfatningen da svært få britonske stedsnavn overlevde i østlige Britannia, og svært få britonske stedsnavn gikk i angelsaksisk språk og migrasjonen av brytoniske språk og folk fra sørvestlige Britannia til [[Armorica]] som til sist ble [[Bretagne]].

Denne fortolkningen var tiltalende for tidligere engelske historikere som ønsket å strekke deres syn på at England hadde utviklet seg forskjellig fra Europa med et begrenset monarki og frihetselskende. Det ble argumentert at dette komme fra en masseinnvandring av angelsaksere. Mens dette synet ikke var akseptert av alle — [[Edward Gibbon]] mente at det hadde vært en stor andel britonere som ble igjen — ble dette synet det dominerende paradigmet. Selv om mange historikere ville nå nyttiggjøre seg Gibbons argument er det tradisjonelle synet fortsatt opprettholdt av mange andre historikere; [[Lawrence James]] har relativt nylig skrevet at England ble «undertrykt av en angelsaksisk strøm som sveipte unna de romersk-britonske».<ref>James, Lawrence (2002): ''Warrior Race'', London: Abacus, s. 30</ref>

Det tradisjonelle synet har likevel i siden 1990-tallet blitt nyansert og dekonstruert til en viss grad. I midten av dette er den en ny beregning på antallet av angelsaksere som kom til Britannia i løpet av denne perioden. Et lavere antall er tidvis blitt akseptert, noe som vil bety at dette synet blitt akseptert, at det er meget usannsynlig at den eksisterende britonske befolkningen ble i vesentlig grad erstattet og byttet ut med en ny angelsaksisk befolkning.<ref>Jones, Michael (1998): ''The End of Roman Britain'', Cornell University Press, ss.8-38.</ref> Sakserne er således blitt sett på som en herskende klasse med akkumulering av den lokale befolkningen. Derfor kan «saksiske» graver like gjerne bestå av britonske gravlagte, men ikke alle forskere vil trekke denne konklusjonen.<ref>Thomas, Mark G.; Stumpf, Michael P. H.; & Härk, Heinrich (2006): [http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1635457/ ''Evidence for an apartheid-like social structure in early Anglo-Saxon England''], Proc Biol Sci. 2006 October 22; 273(1601): 2651–2657.</ref><ref>Bakken, William (1994): [http://www.mnsu.edu/emuseum/history/Anglo-Saxon/Anglo-SaxonInvasion.html ''The End of Roman Britain: Assessing the Anglo-Saxon Invasions of the Fifth Century'']   {{Wayback|url=http://www.mnsu.edu/emuseum/history/Anglo-Saxon/Anglo-SaxonInvasion.html |date=20090227035640 }}</ref><ref>Russell, Charlotte (1994): [http://www.dur.ac.uk/anthropology.journal/vol13/iss1/russell/russell.html ''The Anglo-Saxon Influence on Romano-Britain: Research past and present''] {{Wayback|url=http://www.dur.ac.uk/anthropology.journal/vol13/iss1/russell/russell.html |date=20090618124633 |df=iso }}, University of Durham</ref>