Redigerer Strilekrigen (avsnitt)

==Etterspill==
Både embetsmenn og borgere i Bergen var rystet over det som hadde skjedd.<ref name="tofemsju"/> Man var redd for at offisielle reaksjoner ville føre til at urolighetene blusset opp igjen, og det tok derfor lang tid før man turte å gjøre noe med dem man anså som de sentrale i opptøyene. Jochum de Lange ble arrestert litt før 7. mai, men selv etter at han hadde blitt avhørt og hadde navngitt andre sentrale personer, arresterte man ikke flere av redsel for hva det kunne føre til.<ref>Slettebø, s. 62-64</ref> 

I begynnelsen av juni ble det offentliggjort et kongelig reskript av 13. mai. Der ble det fortalt at kongen ville sende en undersøkelseskommisjon til Bergen. Denne skulle undersøke både bøndenes klager og forbrytelser som hadde skjedd. Myndighetene i København gjorde med dette et valg, der de allerede på forhånd åpnet for at skylden for det som hadde skjedd, ikke bare lå hos bøndene, men også i måten skatten var blitt inndrevet på. Stiftsamtmannen ble pålagt å informere om at kommisjonen ville motta opplysninger og klager fra «alle og Enhver uden forskjell». Som følge av dette begynte bøndene å samle sammen klager over embetsmennene og hvordan de hadde drevet inn ekstraskatten.<ref>Slettebø, s. 64-65</ref><ref name="tofemsju"/>

Kommisjonen, utnevnt 22. mai, bestod av viseadmiral Hans Henrik Rømeling, [[etatsråd]] Bartholomæus Bertelsen Cederfeld og [[justisråd]] [[Christian Magnus De Falsen]]. Deres oppgave var blant annet å sikre byen, kartlegge alle sider i saken og undersøke omstendighetene rundt det som hadde skjedd. De mest aktive oppviglerne skulle finnes og tas i forvaring, myndighetene var særlig var ute etter opphavsmannen bak den falske forordningen som sirkulerte i tiden før opptøyene, og de første som grep til vold mot stiftsamtmannen og futen. Kommisjonen skulle videre informere i [[sogn]]ene som deltakerne i opptøyene kom fra, om at det måtte oppnevnes utsendinger til å framføre klagemålene for kommisjonen. Kommisjonen skulle også rapportere fortløpende til kongen innen sluttrapporten var skrevet.<ref>Slettebø, s. 65</ref>

===Kommisjonens arbeid===
[[Fil:Bergenhus festning, Håkonshallen og Rosenkrantztårnet.jpg|thumb|Bergenhus festning slik den så ut i tiden rundt strilekrigen. Tegning av [[Johan Joachim Reichborn]].]]
Undersøkelseskommisjonen kom til Bergen 12. juli 1765. Det første den gjorde, var å utplassere et [[Orlogsfartøy|orlogsskip]] til sikring av byen. Da skipet var på plass, ble festningen pusset opp og utstyrt med nye kanoner med ammunisjon, og det ble bygget en ny arrest med seks rom. Dette ble gjort fordi den svake festningen ble sett på som en av de viktigste grunnene til at det kunne gå slik det gikk 18. april. For ytterligere å styrke det militære nærværet i Bergen kom kommisjonen til byen eskortert av to krigsskip og fem [[kompani]]er soldater.<ref>Slettebø, s. 66</ref> Etter ankomsten ble flere av de antatte hovedmennene arrestert. Det ble sendt soldater for å hente Ole Erichsen Svindal og Jonas Rognvaldsen Sletten i Lindås, og Ole Johnsen Hevigen ble pågrepet i København.<ref name="trenullen">Koht, s. 301</ref>

Deretter startet kommisjonen å proklamere sitt budskap. Den fikk hengt opp plakater og arrangerte høytlesninger både i byen og på landet, og den hadde mange samtaler med bonderepresentanter fra de ulike skipreidene. Representantene skulle legge fram bøndenes klager og formidle informasjon fra bøndene, samt ta med informasjon tilbake til distriktene. Denne fremgangsmåten gjorde at kommisjonen møtte bøndene i små grupper i stedet for én stor masse, og dette fungerte sannsynligvis til en viss grad avskrekkende for dem som møtte opp på vegne av de ulike skipredene.<ref name="sekstisekstilni">Slettebø, s. 66-69</ref> 

====Informasjonsarbeid====
Informasjonen kommisjonen fremførte på vegne av kongen, var i hovedtrekk den samme som hadde blitt formidlet gjennom reskriptet av 13. mai, altså at kommisjonen skulle undersøke alle sider av det som hadde skjedd. I tillegg ble det sagt at kongen var svært misfornøyd med hendelsene. Han hadde allerede før opptøyene bestemt seg for å gi skatteletter, en beskjed som nådde Bergen først to dager etter oppløpet 18. april, noe som satte kongen i en svært vanskelig situasjon. I tillegg ble det informert om at skipreidene skulle sende sine representanter for å møte kommisjonen. Senere ble det informert om at skattepengene som var tilbakebetalt til bøndene i forbindelse med opptøyene, nå måtte innbetales til futen igjen. Disse oppgavene skulle, i likhet med klagemål og informasjon, utføres av utsendinger fra de enkelte skipreidene, slik at det fremsto som om alle parter var ansvarlige for det som hadde skjedd. Samtidig fikk kongen anledning til å opptre som en tilgivende part, en som til tross for forbrytelsene lyttet til sitt folks klager og var villig til å tilgi de angrende så sant de betalte tilbake. På denne måten skulle allmuen forstå at det var nytteløst å ty til vold for å tvinge sin vilje gjennom. Etter at skattepengene var betalt tilbake, presenterte kommisjonen det slik at den heretter ville gå forbønn hos kongen på vegne av allmuen, men for at dette ikke skulle være forgjeves, måtte folk fremover betale den pålagte ekstraskatten. Kommisjonen lovet samtidig å få utarbeidet en ny forordning som sa hvor mye som virkelig skulle betales i ekstraskatt.<ref name="sekstisekstilni"/> 

[[fil:Prospekt av Bryggen J.J. Reichborn 1768.jpg|thumb|[[Bryggen i Bergen]] slik den så ut i perioden undersøkelseskommisjonen jobbet i byen. Tegning av [[Johan Joachim Reichborn]].]]
Et av kommisjonens viktigste arbeidsområder var å formidle kongens bestemmelser rundt ekstraskatten. Dette gjorde den både gjennom plakatoppslag og samtaler med bonderepresentantene. I tillegg instruerte den alle skatteinnkrevere for å få en mer ordnet form på innkrevingen. Kommisjonen bad om at det ble satt en stopper for utpanting av folks nødvendige eiendeler, og den instruerte om å registrere restansene i stedet. Noen grupper ble fritatt for innkreving, mens enkelte jordeiere og benefisærer fikk ansvar for å betale skatten for sine leilendinger. Kommisjonen gav også en kortfattet forklaring av tanken bak de ulike skattene alle var pålagt. 

Denne skattepolitikken ble forklart av Christian Magnus De Falsen, som i ettertid har blitt sett på som det sentrale medlemmet i kommisjonen. Han mente ekstraskatten var fremmed for norske bønders egenart og tenkemåte, men at de var lojale og derfor ville betale skatt om de ble behandlet med varsomhet. Dette, mente han, hadde de ikke blitt i forkant av strilekrigen. Da hadde de blitt møtt med væpnede angrep (1. mars), militær innkreving av skatter, uregelmessig innkreving og dårlig informasjon. Alt dette hadde forvirret bøndene, mente han. Falsen så på strilene som kongetro, men dog fattige, og han mente derfor de måtte behandles varsomt. De fattige i byen hadde han derimot mindre tro på, og for å kreve inn penger fra «pøbelen» mente han det måtte brukes militærmakt. Blant disse regnet han ikke med det var like mye lojalitet, da «en deel af denne Stads Beboere kand ikke saa just regnes for Kiernen af det Norske Folk».<ref>Slettebø, s. 75-77</ref> 

17. januar 1766 fikk kommisjonen ordre fra kongen om å innkalle to eller tre menn fra hvert fogderi for å gi dem beskjed om kongens avgjørelser i saken. Kongen sa da at alle var skyldige i det som hadde skjedd, både de som aktivt hadde utøvd vold og de som hadde unnlatt å hindre voldsutøvelsen. Samtidig ville han være nådig på grunn av den anger som folket viste i ettertid. Dette kom som følge av kommisjonens direkte anbefaling. Den skrev i en rapport til kongen 22. oktober 1765 følgende:<ref>Slettebø, s. 69-70</ref>

{{Sitat|[A]t vi maate blive glædede med Eders Kongl. Majestæts allernaadigste Befaling, at indkalde til en bestemt Tid, her udi Bergen, 2 eller 3 af hvert Skibrede, for allerunderdanigst at tilkjendegive dem, at Eders Kongl. Majestæt, i allernaadigst Hensigt til Allmuens{{sic}} viste Fortrydelse og Afskye over alt det, som er foregaaet ved Samlingen den 18de April, og til vores for Almuen allerunderdanigst gjorte Forbøn, for denne Gang og med de Vilkaar, allernaadigst ville oversee samme, og fritage dem [...] fra den ellers velfortjente Straf, saafremt de herefter udi alle Tilfælde vise den Lydighed, Ærbødighed og Fortrolighed, som de ere deres Foresatte skyldige.<ref>Slettebø, s. 70</ref>}}

====Strategi====
Kommisjonens strategi var å spille på forestillingen om kongen som en streng, men tilgivende far.<ref name="sjuen"/> De bøndene som hadde forbrutt seg, fikk muligheten til å angre og be om nåde, og gjennom nåden kom de i et forhold til kongen der de skyldte ham større troskap enn tidligere. Medlemmene i kommisjonen rapporterte fortløpende til København, og de gav i disse rapportene uttrykk for hvilke tanker de gjorde seg rundt kommunikasjonen med allmuen. Falsen gav uttrykk for et håp om at dersom folket fikk oppfylt noen sentrale ønsker, som en forordning som klart gav uttrykk for hva de egentlig skulle betale og i tillegg fikk noen lettelser, ville dette roe situasjonen både i Bergens omland og i resten av riket. 

Siden situasjonen engang var blitt som den var, mente Falsens at kommisjonen måtte finne den rette balansen mellom mildhet og strenghet. Alle forhold skulle belyses og de mest skyldige straffes, samtidig som de mindre aktive forbryterne ble møtt med mulighet for tilgivelse og lettelser, men bare om den nye lydigheten ble opprettholdt. Kommisjonen la vekt på at den ikke var en domsmyndighet, men kun et organ som kommuniserte med kongen og slik kunne påvirke det endelige resultatet. Dette gjorde bøndene vennlig stemt overfor kommisjonen og fremmet samarbeidet.<ref>Slettebø, s. 71-74</ref> I tillegg hjalp kommisjonen og Falsens positive innstilling til bøndenes sak på forholdet mellom partene. Falsen gav i et personlig brev uttrykk for at han mente bøndene burde slippe hele ekstraskatten, og hele nemnden viste stor vilje til å ta klagene deres på alvor.<ref name="trenullen"/>

===Kommisjonens konklusjon===
[[Fil:Oselver3.jpg|thumb|En [[oselvar]]. Denne tradisjonelle vestlandsbåten var svært vanlig på tiden for strilekrigen.]]
Undersøkelseskommisjonens endelige rapport til kongen var ferdig 22. oktober 1765, og denne var grunnlaget for den videre behandlingen av saken. Rapporten var ment for intern bruk og kun administrasjonen hadde tilgang til den. Et hovedspørsmål var hvem som hadde ansvaret for at forholdet mellom embetsmennene og allmuen var blitt så anstrengt som det ble i perioden før strilekrigen. 

Rapporten rettet kritikk mot begge parter. Bøndene ble kritisert for å vise manglende tillit til embetsmennene ved å kreve tilgang til trykte dokumenter og ikke stole på embetsmennenes ord. Samtidig ble øvrigheten kritisert for å ikke ha kommet allmuen i møte i tilstrekkelig grad og for å ha drevet innkrevingen for hardt, i form av utpantinger. Kommisjonen mente at bøndene burde ha betalt for dem som ikke var i stand til det selv. Siden de ikke var villige til dette, var manntallene blitt feil med tanke på hvem som kunne betale og hvem ikke. Rapporten tok også opp formildende omstendigheter for embetsmennene, som at det hadde vært vanskelig for dem å vite hva de skulle forholde seg til, samtidig som de fryktet å bli stilt personlig ansvarlig for manglende innkrevd skatt.<ref>Slettebø, s. 79-80</ref><ref name="ensjuen"/><ref name="tofemsju"/>

Kommisjonen foreslo at forordningene i fremtiden ble trykt opp i et tilstrekkelig stort opplag til at alle skipreider fikk hvert sitt eksemplar, da allmuen kun ville stole på slike dokumenter som genuine.<ref>Slettebø, s. 79</ref>

Om hendelsene 1. mars uttrykte kommisjonen at bøndene i utgangspunktet handlet rett da de kom til stiftsamtmannen for å legge frem sine klager, og at det var naturlig at de ville ha en forklaring på det de mente var en ulovlig skatteinnkreving. Riktignok burde ikke bøndene møtt opp så mannsterke, og de skulle ha reist hjem etter å ha lagt fram saken sin, men dette kunne forklares ved en geografi som gjorde kommunikasjon vanskelig, og ved at dette var en svært alvorlig sak for bøndene. De ble også unnskyldt for å bli værende i byen, ettersom det var deres natur å fremføre klager flere ganger. Bøndene ble derfor frifunnet i likhet med stiftsamtmannen. Oberstløytnant Dietrichson kom ikke like heldig fra rapporten. Man tvilte ikke på at han hadde handlet i beste mening, men rapporten pekte på at han burde ha unnlatt å trekke kården, samt at han ikke forstod situasjonen fullt og helt.<ref>Slettebø, s. 80-82</ref>

[[Fil:Portrait King Frederik V by Pilo.jpg|thumb|[[Frederik V av Danmark og Norge|Fredrik V]] fra 1760-årene, omtrent på samme tid som strilekrigen, der av de viktigste stridsspørsmålene var hva kongens forordninger virkelig innebar.]]  

Av de rundt 2000 bøndene som hadde møtt opp i Bergen 18. april, kom kommisjonen til at kun fire menn burde straffes. Rapporten slo fast at de fleste ikke var kommet med opprør i tankene og ikke var helt innforstått med hvorfor de var bedt om å reise til Bergen. De trodde at de ville få høre svaret på klagen som var sendt til København. De dro ikke med onde hensikter og kunne ikke lastes for voldsutøvelsen. Kommisjonen mente at kun rundt tjue bønder var aktive under opprøret; ti til tolv brukte vold mot stiftsamtmannen og seks til åtte mot futen.

Samtidig hevdet kommisjonen at andre tilstedeværende ikke helt kunne frifinnes, da de både hadde vært tilstede og i mange tilfeller oppmuntret de aktive. I tillegg var det kun det store antallet bønder som gjorde opptøyene mulig. Bøndene dro hjem med den tilbakebetalte ekstraskatten, men skattepengene var senere betalt inn igjen,<ref>Slettebø, s. 83-87</ref> og kommisjonen tolket det som «en fuldkommen Erkjendelse af deres Pligt og Skyldighet».<ref>Slettebø, s. 69</ref> I tillegg ble byens pøbel tillagt mye ansvar, da de hadde menget seg med bøndene og «instigerede dem til deres ulovlige Foretagende».<ref>Slettebø, s. 87</ref> Bøndene var altså skyldige, men kommisjonen fant mange formildende omstendigheter.

Konklusjonen fratok både folkemengden og øvrigheten skyld, og gjorde at man kunne legitimere en forsiktig reaksjon.<ref>Slettebø, s. 83</ref> Fra Københavns side våget man ikke å reagere hardt, og kommisjonen ville ikke ha en hard reaksjon mot bøndene. Kommisjonen slo fast at ''«i Almindelighed hverken, før, ved eller efter Obløbet, har ladet falde det ringeste ord, som kunde hentydes til at være uovereensstemmende med den allerunderdanigste Troskab og Lydighed, samt Respect og Kjærlighed, de bære for saa mild og naadig en Regent, da mange endog af de Groveste have sagt under Opløbet, at, naar de vidste det var Kongens allernaadigste Villie, vilde de med Glæde opoffre deres øvrige ringe Formue, ja Liv og Blod, ligeledes, her for Commissionen, baade af Unge og Gamle, ja af mange Graaherdede Mænd, med fældede Taarer er stadfæstet.»''<ref name="trenullen"/> Med dette bagatelliserte kommisjonen hendelsene for unngå å skape mer uro. De få som fikk en hard straff tjente som en illustrasjon på hva som kunne skje om ulydighetene fortsatte.<ref>Slettebø, s. 90</ref> De straffedømte var personer som ble identifisert som de mest aktive, men kommisjonen fant aldri ut hvem som hadde organisert det hele.<ref name="tofemsju"/>

===Juridiske reaksjoner===
Selv om kommisjonen ikke klarte å identifisere hvem som stod bak opptøyene, ble noen personer utpekt som sentrale. Kommisjonen mente at «en offentlig exemplarisk Straf paa nogle af de messt skyldige maa være en naturlig Følge». Det ble iverksatt en langvarig rettsprosess mot enkelte{{#tag:ref|Hvor mange som gikk gjennom denne prosessen, er uklart i kildene. Slettebø (s. 70) sier at åtte personer ble utpekt som hovedmenn, men at fire av disse slapp med korte straffer eller frifinnelse. I denne gruppen inkluderer han Erik Bertramsen. Døssland (s. 171) likestiller Bertramsen med Jonas Rognvaldsen Sletten i straff og prosess, noe også Myking (s. 257) gjør, mens Koht (s. 302) og Slettebø (s. 71) stiller Sletten i samme gruppe som de Lange, Hevigen og Svindahl, som var dem som fikk de strengeste straffene og den lengste prosessen.|group=n}}, som ble utpekt som hovedmenn.<ref>Slettebø, s. 70-71</ref> Prosessen tok tre år, første dom falt i byretten i Bergen i 1767, og saken havnet i Høyesterett i København året etter.<ref name="trenullto">Koht, s. 302</ref>

I byretten i 1767 ble Johannes Rognvaldsen Sletten, Ole Eriksen Svindahl og Ole Johnsen Hevigen dømt til [[Dødsstraff|døden]] for å ha angrepet stiftsamtmannen. Jochum de Lange ble dømt til [[Straffarbeid|festningsarbeid]] på livstid, siden hans forbrytelse var å ha overfalt en som var lavere i hierarkiet. Alle fire ble også fradømt alle eiendeler. Da saken kom opp i Høyesterett året etter, ble alle fire dømt til døden,{{#tag:ref|Myking (s. 257) sier at de Lange allerede var død på dette tidspunktet og aldri ble dømt til døden.|group=n}} men sammen med dødsdommen ble det gitt en innstilling til kongen om å vise dem nåde. 21. september 1768 ble Sletten, Svindahl og Hevigen benådet av kongen. Svindahl og Hevigen ble dømt til livsvarig straffearbeid i stedet, mens Sletten ble sluppet fri. I mellomtiden var de Lange avgått ved døden i fengselet. Svindahl og Hevigen ble sluppet fri i 1771.<ref name="sjuen"> Slettebø, s. 71</ref><ref name="trenullto"/><ref name="tofemsju"/> Erik Bertramsen ble satt fri etter noen år i varetekt.<ref name="tofemsju"/><ref name="ensjuen"/>

Som en følge av hendelsene  i Bergen 18. april 1765 utstedte sentraladministrasjonen i København en forordning 5. juli 1765 som totalforbød allmuesamlinger så sant de ikke var godkjent av myndighetene i Norge. Personer som kalte inn til slike samlinger, kunne bli dømt til festningsarbeid på livstid. Dette gjorde at myndighetene nå hadde mulighet til å stoppe en tilsvarende situasjon før det kom til opptøyer.<ref>Slettebø, s. 74</ref><ref name="trenullto"/>

===Skattemessige reaksjoner===
[[Fil:Rigsorten 1743.jpg|thumb|24 skilling, eller en «ort», fra 1743. En ort var en kvart daler, altså en fjerdedel av ekstraskatten som ble pålagt hver person.]]
Etter at ekstraskatten hadde blitt innbetalt igjen, ble den opprettholdt med de lettelser som ble kunngjort i Bergen 20. april og endringer i innkreving som kommisjonen hadde innført. Innkrevingen ble ikke like effektiv etter strilekrigen. Flere steder i stiftet meldte man om problemer med å få inn skattepengene. [[Skjold (Bergen)|Skjold]] skipreide opparbeidet seg alene en skattegjeld på 2760 riksdaler mellom slutten av 1767 og nyåret 1771. I 1772 ble hele ekstraskatten avviklet i Norge, mens den bestod i Danmark til 1812.<ref name="trenullto"/><ref name="tofemsju"/><ref name="enåttetre">Dyrvik, s. 183</ref><ref name="firefem"/> Grunnen til avviklingen i Norge var de omfattende protestene, der strilekrigen var den største i omfang og oppmuntret til andre protestaksjoner.<ref>Sandvik og Dørum, s. 41</ref>

===Andre ringvirkninger===
Strilekrigen fikk flere konsekvenser for Bergen. Futen Oluf Bildsøe hadde gjort seg skyldig i flere overgrep mot bøndene, og embetet hans ble overtatt av en fullmektig frem til Bildsøe trakk seg i 1766. Stiftsamtmann von Cicignon ble etter noen år forflyttet til et annet embete.<ref>Døssland, s. 171-172</ref><ref name="enåttetre"/>

For å unngå samme situasjon som 18. april, der myndighetene var i tvil om byens soldater var lojale og derfor ikke turte å sette dem inn mot folkemassen, ble mannskapene i [[Bergenhus regiment]] byttet ut med soldater fra andre norske regimenter i 1765,<ref>[https://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Bergen/Nettartikler/Det-Delmenhorstiske-Regiment Delmenhorstiske Regiment – fra tysk til norsk 1767–1774] {{Wayback|url=https://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Bergen/Nettartikler/Det-Delmenhorstiske-Regiment |date=20141203035400 }} – Arkivverket. Lest 3. november 2014</ref> og med deler av det [[Delmenhorstiske regiment]] i 1767. Dette regimentet bestod av leiesoldater som hadde krigserfaring fra ulike deler av [[Europa]]. Sju kompanier med i alt 400 mann ble utplassert i byen og innkvartert på Bergenhus festning. Dette førte til misnøye fordi kostnadene av å ha soldatene i byen økte skattetrykket, og fordi soldatene menget seg med lokale jenter. Tilsammen 82 barn fikk oppgitt utenlandske soldater som fedre i årene frem til 1774, da de siste soldatene fra regimentet forlot byen.<ref name="ensjuto">Døssland, s. 172</ref><ref name="firenull">Hartvedt, s. 40</ref><ref>[http://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1424594?s=Delmenhorstiske%20regiment Delmenhorstiske regiment] - Oppslag i ''Bergen byleksikon''. Lest 3. november 2014</ref>

Som underholdning for undersøkelseskommisjonen ble det 8. oktober 1765 opprettet et orkester bestående av lokale musikere. Dette fikk navnet «Musikselskabet Harmonien», dagens «[[Bergen Filharmoniske Orkester]]». Med en historie som strekker seg tilbake til 1765 er det en av verdens eldste orkesterinstitusjoner og det eldste orkesteret i Norge.<ref>[http://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/14355899?s=Bergen%20Filharmoniske%20Orkester Bergen Filharmoniske Orkester] - Oppslag i ''Bergen byleksikon''. Lest 3. november 2014</ref><ref name="firenull"/><Ref name="by"/>