Redigerer Stortinget i 1814 (avsnitt)

==Kongevalget==
[[Fil:CarlXIVJohnSweden.jpg|thumb|Kronprins [[Karl III Johan|Carl Johan]] overvåket det norske Stortinget på avstand. Utsnitt av portrett i helfigur fra 1811.{{byline|[[François Gérard]]|type=Malt av}}]]
Etter at grunnlovsrevisjonen var gjennomført, sto det igjen å velge en ny konge. Men først mente stortingspresident Christie at Christian Fredriks abdikasjon formelt måtte godkjennes av Stortinget. Godkjenningsdokumentet ble underskrevet av stortingsrepresentantene 4. november. Samme dag ble spørsmålet om kongens veto i naturaliseringssaker endelig avgjort. Med 43 mot 34 stemmer stemte Stortinget imot vetoet, men de svenske kommissærene ville ikke la denne saken komme i veien for unionen. Dermed var hele Grunnloven godkjent av svenskene, og samme kveld kunne Stortinget komme sammen til kongevalg. De forskjellige representantene valgte å ordlegge seg på forskjellig vis da de stemte: 48 representanter «valgte» Carl XIII, 23 «valgte og erkjente» ham, mens åtte «erkjente» ham. Det svenske standpunktet var at Stortinget måtte «erkjenne» Carl XIII etter Kieltraktaten.<ref name=Steen265-7/> Flertallet anså det altså slik at Stortinget frivillig valgte Carl XIII til konge, men i den offisielle meddelelsen står det «valgt og erkjent».<ref name=Koht472/>

5. november sendte Stortinget en deputasjon ledet av [[Herman Wedel-Jarlsberg|Wedel-Jarlsberg]] til kronprins Carl Johan, som oppholdt seg i [[Fredrikshald]], for å gi beskjed om kongevalget. Carl Johan holdt inntog i Christiania 9. november og møtte i Stortinget sammen med prins [[Oscar I|Oscar]] dagen etter. Her holdt han en tale og overbragte kong [[Carl XIII]]s ed på Grunnloven til stortingspresidenten. Deretter avla stortingsrepresentantene ed til Grunnloven og kongen, og stortingspresidenten erklærte: «Eden er avlagt. Et hellig, uoppløselig bånd er knyttet mellom Norge og Sverige. Begge disse riker står nå ved siden av hinannen, hvert støttende seg på sin særskilte grunnlov, hvis nøyaktige overholdelse vil sikre deres uavhengighet».<ref name=Steen267-9/>