Redigerer Stilicho (avsnitt)

===Fall fra makta===
[[Fil:Stilicho.jpg|thumb|right|300px|Stilicho (høyre) med sin hustru Serena og sønn Eucherius, katedralen i [[Monza]]. Diptykon i elfenbein.]]
I [[408]] var Stilichos posisjon svært kritisk. Situasjonen i Gallia ble bare verre mens det kom stadig mer høylytte murringer fra Alarik. Han hadde ikke oppnådd noe annet fra det avblåste felttoget enn å komme på kant med Konstantinopel. Alarik og visigoterne marsjerte nordover til Noricum. Her truet han med krig dersom han ikke snart mottok betaling til seg og sine menn. Honorius og majoriteten i Senatet var i utgangspunktet beredt på krig mot goterne mens Stilicho var i mot. I en debatt i Senatet lyktes Stilicho å få flertallet med på å betale Alarik den summen han krevde. Det hadde imidlertid nå dannet seg opposisjon mot Stilicho ledet av en høyt posisjonert byråkrat, [[Olympius]]. Keiserens tillit til sin general var også skrantende.

Østromerrikets keiser, Arcadius, døde [[1. mai]] [[408]]. Han etterlot seg en sjuårig sønn, [[Theodosius II]]. Keiser Honorius ville reise østover for å sikre sin nevøs tronbestigelse. Stilicho ønsket å gjøre denne reisen selv og klarte å overtale Honorius til å gå med på dette. En kort stund virket Stilichos gamle ambisjoner om å styre i både øst og vest å være innenfor rekkevidde, men han prøvde nå å svelge over for mye. Olympius og hans tilhengere spredde rykter om at Stilichos virkelige hensikt var å utrope sin egen sønn Eucherius til østromersk keiser. Dette synspunktet fikk etter hvert stor oppslutning i den romerske hæren.

[[11. august]] var Honorius i [[Pavia]] for å inspisere tropper samlet for å marsjere mot Konstantin III. Under inspeksjonen gjorde soldatene plutselig opprør og drepte mange av Stilichos hovedtilhengere. Stilicho var ved [[Bologna]] da han fikk rapport om denne revolten. Lederne for Stilichos barbariske allierte ønsket å underkue opprøret med makt, men Stilicho avslo dette etter å ha mottatt en ny rapport hvor det gikk fram at det ikke var gjort forsøk på å true keiseren. De allierte soldatene det her er snakk om var sannsynligvis de soldatene som var rekruttert fra Radagaisus’ hærskare. Det var neppe noen todeling i den romerske hæren som helhet. Stilicho valgte å vende tilbake til Ravenna hvor han ble møtt av en arrestordre. Stilicho tok først tilflukt i en kirke, men valgte så å overgi seg. Han ble henrettet [[22. august]]. 

I oppvasken som fulgte Stilichos fall ble mange av tilhengerne hans drept. Samme skjebne ble også kona Serena og sønnen Eucherius til del, og Honorius skilte seg fra dattera hans. Olympias sørget for å konfiskere alt som Stilicho hadde eid etter at han var nå stemplet som statsfiende.
Ettertiden har hatt svært blandede oppfatninger om Stilicho. I enkelte samtidige historieverk blir han beskyldt for å ha stått i ledtog med Alarik helt siden 395, men dette blir ansett for å være lite trolig. Han er også blitt beskyldt for å sette sine egne interesser foran keiserrikets. Selv om forsøkene på å ta kontroll i øst ikke nødvendigvis var motivert av Stilichos personlige maktambisjoner, var resultatet ikke større stabilitet og samkjøring, men splittelse og fiendskap. Flere av Stilichos strategiske valg skulle bli skjebnesvangre. Rekruttering av barbariske allierte rett inn i egne enheter var en rask måte å øke Romerrikets militære makt, men forsinket arbeidet med å gjenoppbygge den regulære romerske hæren. Fokuset på Italias forsvar ga en tilsvarende neglisjering av grenseforsvaret og førte til at de nordlige provinsene ble overkjørt. På tross av disse feilene er det liten tvil om at Stilicho var en dyktig leder. Etter hans død fulgte noen år med vaklende styre og Vestromerriket fikk en knekk det aldri reiste seg fra.