Redigerer Stigand (avsnitt)

== Siste år==
=== Den normanniske erobring ===
På sitt dødsleie ga kong Edvard den engelske krone til sin svoger Harald Godwinson, sønn av jarl Godwin. Stigand utførte begravelsesritualene og normanniske forfattere hevdet at Stigand kronet Harald som konge i januar 1066.<ref name=Chibnall21>Chibnall: ''Anglo-Norman England'', s. 21</ref> Moderne forskere mener at den påstanden er propaganda og det var i Vilhelms egeninteresse å framstille Harald som kirkestridig kronet. Om Harald ikke var rettmessig kronet kunne Vilhelm hevde at han var den rettmessige arvingen, og ikke en som avsatte en rettmessig konge.<ref name=Higham175>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', ss. 175–180</ref> [[Bayeuxteppet]] avbilder Stigand ved Haralds kroning, skjønt ikke den som faktisk plasserer kronen på Haralds hode.<ref name=Rex151>Rex: ''Harold II'', s. 151</ref> Angelsaksiske kilder hevder at det var Ealdred av Worcester, erkebiskop av York, som sto for kroningen. Dette er antagelig riktig, og avviket i kildene skyldes normannisk ønske om å endre de faktiske forhold til å passe inn i deres egen propaganda. Moderne forskning har også bekreftet at seremonien ble utført av Ealdred på grunn av kontroversen som Stigand hadde med paven.<ref name=Huscroft48/><ref name=Chibnall39/> Det er imidlertid en historiker, [[Pauline Stafford]], som har teoretisert at begge erkebiskopene kan ha stått for kroningen.<ref name=Stafford83>Stafford: ''Unification and Conquest'', s. 83</ref> En annen historiker, Frank Barlow, skrev i 1979 at de engelske kildene ikke spesifiserte hvem som kronet Harald, noe som «tippet balansen i favør av Stigand».<ref name=1000Chuch60>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 60 fotnote 4</ref>

Stigand støttet Harald og var til stede ved Edvard Bekjennerens dødsleie.<ref name=Barlow249>Barlow: ''Edward the Confessor'', ss. 249–250</ref> Stigand kontroversielle posisjon kan ha påvirket pave Alexander IIs støtte til Vilhelm Erobrerens invasjon og påfølgende erobring av England.<ref name=ASE586>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., s. 586</ref><ref name=Loyn98>Loyn: ''English Church'', s. 98</ref> Reformatorene, ledet av erkediakon Hildebrand, den senere pave [[Gregor VII]], var motstander av den eldre type biskop, rike og installert av verdslige krefer.<ref name=Rex208>Rex: ''Harold II'', ss. 208–209</ref>

Etter at Harald Godwinson døde i [[slaget ved Hastings]] samarbeidet Stigand med jarlene [[Edwin av Mercia]] og [[Morcar av Northumbria]], foruten også Ealdred av Worcester i å få plassert unge [[Edgar Ætheling]] som den neste angelsaksiske konge på Englands trone.<ref name=Walker183>Walker: ''Harold'', ss. 183–185</ref> Denne planen lot seg ikke verksette, hovedsakelig på grunn av Edgars unge alder, men også på grunn av uenighet fra jarlene i nord og en del av biskopene.<ref name=Douglas204>Douglas: ''William the Conqueror'', ss. 203–206</ref> Som andre underkastet Stigand seg Vilhelm Erobreren ved Wallingford i Oxfordshire tidlig i desember 1066,<ref name=Huscroft18>Huscroft: ''Ruling England'', ss. 18–19</ref><ref name=BatesWC94>Bates: ''William the Conqueror'', s. 94</ref> og assisterte ved hans kroning juledagen 1066. Den som utførte kroningen, som ved Haralds noen måneder tidligere, var Ealdred igjen.<ref name=BatesWC96>Bates: ''William the Conqueror'', s. 96</ref> Vilhelm tok Stigand med seg til Normandie i 1067,<ref name=Knowles104>Knowles: ''Monastic Order in England'', s. 104</ref> men om dette hadde sin grunn i at Vilhelm ikke stolte på Stigand, slik middelalderkrønikeforfatteren [[William av Poitiers]] hevdet, er uklart.<ref name=Conquest11>Williams: ''English and the Norman Conquest'', s. 11</ref> Stigand var til stede ved kroningen av Vilhelms dronning, [[Matilda av Flandern|Matilda]] i 1068, men også denne seremonien ble utført av Ealdred.<ref name=BatesWC100>Bates: ''William the Conqueror'', ss. 100–101</ref>

=== Avsettelse og død ===
[[Fil:William1.jpg|thumb|Vilhelm I, vist her fra ''Bayeuxteppet'', aksepterte først Stigands posisjon, men tillot senere pavens legater til å avsette ham.|alt=En sittende mann i kappe som holder et sverd rettet oppover i den ene hånden og peker med den andre hånden. Bak den sittende figuren er stående mann som peker i samme retning som den sittende.]]

Etter at de første opprørene brøt ut i 1067 benyttet Vilhelm en politikk hvor han søkte en forsoning med den engelske kirke. Han ga Stigand en posisjon ved hoffet foruten også administrative posisjoner til Ealdred av York og [[Æthelwig av Evesham|Æthelwig]], abbed ved klostret i [[Evesham]].<ref name=Barlow57>Barlow: ''English Church 1066–1154'', s. 57</ref> Erkebiskop Stigand opptrer som vitne på en rekke kongelige charter i 1069 sammen med både normanniske og angelsaksiske ledere.<ref name=ASE623>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., ss. 623–624</ref> Han innviet faktisk også [[Remigius de Fécamp]] som [[biskop av Lincoln|biskop av Dorchester]] i 1067.<ref name=DNB/> Straks faren ved opprøret var over hadde derimot Vilhelm tilsynelatende ikke lenger behov for Stigand.<ref name=Barlow87/> Et råd ble holdt i [[Winchester (England)|Winchester]] påsken 1070 hvor biskopene møtte de pavelige legatene til pave Alexander II.<ref name=Handbook590>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', s. 590</ref>

Den 11. april 1070 ble Stigand formelt avsatt av pavens legat [[Ermenfrid]], biskop av [[Sion (Sveits)]]<ref name=BHOArchCant/><ref name=Blumenthal148>Blumenthal: ''Investiture Controversy'', ss. 148–149</ref> og satt i arrest i Winchester. Stigands bror Æthelmær, biskop av Elmham, ble også avsatt av det samme kirkerådet. Kort tid etter ble [[Æthelric II av Selsey|Aethelric]] [[biskop av Chichester|biskop av Selsey]], [[Ethelwin av Durham|Ethelwin]] [[biskop av Durham]] og [[Leofwine av Lichfield|Leofwine]], [[biskop av Lichfield]], som var gift, også avsatt ved et kirkemøte som ble holdt ved Windsor.<ref name=Douglas324>Douglas: ''William the Conqueror'', s. 324</ref><ref name=Barlow93>Barlow: ''Feudal Kingdom of England'', s. 93</ref> Det var tre grunner til at Stigand ble avsatt: at han holdt bispesetet Winchester i pluralitet med Canterbury; at ikke bare okkuperte Canterbury etter at Robert av Jumièges flyktet, men også at han hadde tatt Roberts pallium som var blitt igjen; og at han hadde mottatt sitt eget pallium fra Benedictus X, en antipave.<ref name=Lords33>Powell: ''House of Lords'', s. 33–34</ref> En del redegjørelser hevdet at Stigand var til stede ved det kirkerådet som avsatte, men ingenting er nedtegnet av et forsvar som han eventuelt har gitt. Anklagene mot hans bror er ikke nedtegnet noe sted, noe som tyder på at begge avsettelsene var politiske og ikke religiøse. Den samme våren hadde Stigand lagret sin personlige rikdom ved klosteret i Ely for sikker forvaring,<ref name=Conquest46/> men Vilhelm konfiskerte det etter at han var blitt avsatt, sammen med hans eiendommer. I Stigands sted som erkebiskop av Canterbury utpekte Vilhelm et utlending, [[Lanfranc]] fra Italia, som i seg selv var godt skikket som lærd og abbed i Normandie.<ref name=Thomas123>Thomas: ''Norman Conquest'', s. 123</ref>

Kong Vilhelm synes å ha gitt initiativet for Stigands avsettelse til pavedømmet, og gjorde ingenting til å hindre Stigands autoritet inntil pavens legater kom til England for å avsette erkebiskopen. Foruten å være vitne på charter og innvie Remigius synes det som om Stigand var til stede ved det kongelige råd, og ikke forhindret til å reise fritt i det erobrede England. Men etter at legatene kom gjorde Vilhelm intet for å beskytte Stigand fra avsettelse, og erkebiskopen anklaget etterpå kongen for å handle ut fra dårlig tro.<ref name=ASE623/> Stigand kan ha blitt overrasket over at legatene ønsket ham avsatt.<ref name=Loyn69>Loyn: ''English Church'', s. 69</ref> Det var sannsynligvis Ealdreds død i 1069 som fikk paven til å sende delegasjonen ettersom det etterlot kun en erkebiskop i England, og Stigand var ikke betraktet som legitim og kunne derfor ikke utnevne biskoper. Historikeren George Garnett har trukket paralleller mellom behandlingen som kong Harald Godwinson fikk i Dommedagsboken, hvor han i all vesentlig ble ignorert som konge og kun omtalt som jarl, og behandlingen av Stigand etter at han var blitt avsatt hvor hans tid som erkebiskop i stor grad ble behandlet som om det aldri hadde skjedd.<ref name=Garnett107>Garnett: «Coronation and Propaganda» i ''Transactions of the Royal Historical Society'', ss. 107–108</ref>

Stigand døde i 1072 mens han fortsatt satt fengselet,<ref name=BatesWC168>Bates: ''William the Conqueror'', ss. 168–169</ref> og hans død ble minnet den 21. februar eller 22. februar.<ref name=BHOArchCant/> En tid mellom hans avsettelse og hans død fikk han besøk i fengslet av kong Edvards enke og søster av kong Harald, [[Edith av Wessex]], og etter sigende skal hun ha bedt ham om å ta bedre vare på seg selv.<ref name=Godwins161>Barlow: ''Godwins'', s. 161</ref> Han ble gravlagt i den gamle kirken, Old Minster, ved Westminster.<ref name=DNB/>

=== Ettermæle ===
Ved Edvards død var de eneste kongelige eiendommer som Harald eide som var større og rikere var de som var holdt av Stigand. Middelalderens skribenter fordømte ham for hans grådighet og hans pluralisme.<ref name=DNB/> [[Hugh Sottovagina|Hugh sangeren]], en middelalderkrøniker, hevdet at den konfiskerte rikdommen til Stigand hjalp Vilhelm Erobreren å beholde sin engelske trone.<ref name=Rex79>Rex: ''Harold II'', s. 79</ref> Nyere forskning av hans rikdom og hvordan den ble anskaffet viser at mens han benyttet en del utbyttende metoder for å skaffe en del av sin rikdom, ble andre landområder mottatt via arv eller via kongelig gunst.<ref name=Smith211>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 211</ref> Den samme forskningen viser at det er få bevis som viser at han plyndret sine bispeseter, skjønt nedtegnelser i klostrene er mer mistenkelige.<ref name=Smith213>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 213</ref> Det er ingen klage i samtidige nedtegnelser om hans private liv, og anklagene om at han begikk simoni og at han var ikke lesekyndig stammer fra 1100-tallet.<ref name=1000Church80>Barlow: ''English Church 1000–1066'', ss. 80–81</ref>

Selv om krøniker etter den normanniske erobringen anklaget ham for forbrytelser som mened og drap har de ikke kommet med noe bevis på disse.<ref name=Emma151>Stafford: ''Queen Emma & Queen Edith'', s. 151</ref> Moderne historikere tenderer å se på ham som enten en utspekulert politiker og en likeglad biskop, eller utelukkende vurdert ham i henhold til hvordan han feilet som geistlig. Historikeren [[Frank Stenton]] mente at «hele hans karriere viser at han i all vesentlig var en politiker».<ref name=ASEQ466>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., s. 466</ref> Samsvarende med dette er historikeren Nick Higham som hevdet at «Stigand var en krydret politiker hvis karriere hadde blitt bygget opp på nøyaktig lesning av maktbalansen.»<ref name=Higham219>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', ss. 219–220</ref> En annen historiker, Eric John, har sagt at «Stigand har et rimelige krav på å være den verste biskop i kristenheten.»<ref name=John174>John: ''Reassessing Anglo-Saxon England'', s. 174</ref> Historikeren Frank Barlow mente at «han var en mann med kulturell smak, en patron av kunstartene som var sjenerøs mot de klostre som han holdt.»<ref name=1000Church79/>