Redigerer Stavanger domkirkes kor (avsnitt)

== Portaler og dører ==
[[Fil:Bispeportalen i domkirken.jpg|thumb|Bispeinngangen i Stavanger domkirke. Den er i første travé på sørsiden av koret.<br /> {{byline| Arne Kvitrud, 2012}}]]
I det tidligere romanske koret var det en mye mindre åpning mot skipet enn i dag, som trolig ble beholdt da det nye koret ble bygd. Åpningen ble øket til 5,8 m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.

Bispeinngangen er sørsiden av koret, i den første traveen fra skipet. Den er rikt utsmykket med en spiss prydgavl ([[vimperg]]) og tre dekorative miniatyrtårn ([[fial]]). Toppen av tårnene er uvanlig store. Døra er bare 80&nbsp;cm bred, og har ikke vært beregnet for allmenn ferdsel. Over døra er det en skulptur av et mannshode. Den nærmeste slektningen til portalen finner en i kirken Saint Mary Redcliff i [[Bristol]], som er fra om lag 1320.<ref>Stige, 1997, side 131.</ref>

Til det sørlige sakristiet er det en enkel spissbuet portal uten profilering, som en kommer til fra en utvendig trapp. Den brukes som inngang for presten til omkledningsrommet. Det er også en enkel portal fra koret inn i sakristiet.

Inngang til nordre sakristiene er av samme type som vestportalen. Den er imidlertid enklere med bare en [[kolonnett]] (en liten søyle) på hver side.<ref>Stige, 1997, side 79.</ref> På [[kapitel]]ene til portalen er det to skulpturer, som har vært tolket som [[konge|kong]] [[Eirik II Magnusson]] (konge 1280-1299) og broren [[hertug]] (og konge 1299-1317) [[Håkon V Magnusson|Håkon Magnusson]]. Skulpturene hadde opprinnelig skjegg, men ble hogd glattbarbert under restaureringen på 1860-tallet.{{tr}} Det uvanlige ved skulpturene er at hodene at har borede [[pupille]]r og det stiliserte håret som skjuler ørene.<ref>Stige, 1997, side 142.</ref>  Morten Stige tolket pupillene som et særpreg ved det enkelte verkstedet enn som et resultat av en stilperiode. Hårfasongene har sine nærmeste paralleller i Englekoret i Lincolnkatedralen.<ref>Stige, 1997, side 147ff.</ref>