Redigerer St. Helena (avsnitt)

== Historie ==
=== Oppdagelsen av øya ===
De fleste historiske beretninger forteller at øya ble oppdaget 21. mai 1502 av den [[Galicia (Spania)|galisiske]] navigatøren [[João da Nova]] som seilte i tjeneste for [[Liste over Portugals monarker|den portugisiske kronen]], og at han kalte den «Santa Helena» etter [[Helena (keiserinne)|Helena av Konstantinopel]]. En annen teori er at øya som João da Nova oppdaget var [[Tristan da Cunha]] 2&nbsp;430&nbsp;km lengre sør, og at St. Helena ble oppdaget av noen av skipene i skvadron ekspedisjonen til [[Estêvão da Gama]] 30. juli 1503 (som fortalt i beretningen til [[Thomé Lopes]]).<ref name="Search">A.H. Schulenburg, 'The discovery of St&nbsp;Helena: the search continues'. Wirebird: The Journal of the Friends of St&nbsp;Helena, Issue 24 (Spring 2002), pp. 13–19.</ref><ref name="Duarte">Duarte Leite, História dos Descobrimentos, Vol. II (Lisbon: Edições Cosmos, 1960), 206.</ref><ref name="Venice1507">de Montalbodo, Paesi Nuovamente Retovati & Nuovo Mondo da Alberico Vesputio Fiorentino Intitulato (Venice: 1507)</ref>

Portugiserne fant øya ubebodd med en overflod av trær og ferskvann. De importerte husdyr, frukttrær og grønnsaker, og bygget et kapell og ett eller to hus. Selv om de ikke etablerte noen permanent bosetning, var øya et viktig møtested og matkilde for skip på reise fra Asia til Europa.

Engelskmannen Sir [[Francis Drake]] fant sannsynligvis øya på sin siste jordomseiling (1577–1580).<ref>''Drake and St&nbsp;Helena'', privately published by Robin Castell in 2005</ref> Videre besøk av andre engelske oppdagelsesreisende fulgte, og når St. Helenas beliggenhet var mer allment kjent, begynte engelsk krigsskip å ligge på lur i området for å angripe [[karakk]]er fra [[Portugisisk India]] på vei hjem. Under etableringen av den nederlandske [[Det fjerne østen|Fjerne østen-handel]] begynte også nederlenderne å besøke øya hyppig. Portugiserne og spanjolene ga snart opp å anløpe øya regelmessig, delvis fordi de brukte havner langs den vestafrikanske kysten, men også på grunn av angrep på skip, skjending av deres kapell og religiøse ikoner, ødeleggelse av buskapen og plantasjer av nederlandske og engelske sjømenn.

[[De forente Nederlandene]] gjorde et formelt krav på St. Helena i 1633, men det er ingen bevis for at de noensinne okkuperte, koloniserte eller befestet den. Innen 1651 hadde nederlanderne i hovedsak forlatt øya i favør av sin kolonien ved [[Kapp det gode håp]].

=== Det engelske Ostindiske kompani koloniserer øya ===
[[Fil:Thornton, St Helena.jpg|thumb|«En utsikt over byen og øya St. Helena i Atlanterhavet som tilhører Det britiske ostindiske kompani», gravering ca. 1790]]

I 1657 ga [[Oliver Cromwell]]<ref>{{Kilde www |url = http://www.sthelena.se/history/cron.txt |tittel = Historical chronology |besøksdato = 2011-10-29 |utgiver = The St Helena Foundation |dato =  |arkiv-dato = 2012-07-16 |arkiv-url = https://web.archive.org/web/20120716231341/http://www.sthelena.se/history/cron.txt |url-status=død }}</ref> [[Det engelske Ostindiske kompani]] tillatelse til å styre St. Helena, og året etter befestet selskapet øya og koloniserte den med plantasjeeiere. Den første guvernøren, kaptein John Dutton, kom i 1659, og fra denne datoen ble St. Helena Storbritannias nest eldste koloni (etter [[Bermuda]]). Et [[fort]] og et hus ble bygget. Etter [[Restaurasjonen i England|gjenopprettelsen]] av det engelske monarkiet i 1660 mottok Det engelske Ostindiske kompani et [[Royal Charter]] som ga dem enerett til å befeste og kolonisere øya. Fortet ble omdøpt til James Fort, og byen til [[Jamestown]], til ære for [[Hertug av York|hertugen av York]], senere [[Jakob II av England]] (James II på engelsk).

[[Det nederlandske ostindiske kompani]] tok over øya med makt i januar 1673, men engelske forsterkninger ble sendt, og i mai samme år var øya igjen under kontroll av Det engelske Ostindiske kompani. Selskapet opplevde vanskeligheter med å tiltrekke seg nye bosettere, og uro og opprør oppstod blant innbyggerne. Økologiske problemer, inkludert [[avskoging]], jord[[erosjon]], [[skadedyr]] og [[tørke]], førte til at guvernør Isaac Pyke i 1715 foreslo at befolkningen ble flyttet til [[Mauritius]]. Forslaget ble ikke tatt til følge, og selskapet fortsatte å subsidiere øya på grunn av dens strategiske beliggenhet. En folketelling i 1723 registrerte 1&nbsp;110 mennesker, inkludert 610 slaver.

Guvernørene på 1700-tallet prøvde å løse St. Helenas problemer ved å utvide treplantasjer, forbedre festningene, eliminere korrupsjon, bygge et sykehus, håndtere forsømmelse av avlinger og buskap, kontrollere forbruket av alkohol og innføre lovreformer. Fra omkring 1770 nøt øya en lang periode med velstand. Kaptein [[James Cook]] besøkte St. Helena i 1775 på den siste etappen av hans andre jordomseiling. [[St. Jameskirken]] ble reist i Jamestown i 1774 og i 1791-2 ble [[Plantation House (Saint Helena)|Plantation House]] bygget, og har siden vært den offisielle residensen til guvernøren.

[[Edmond Halley]] besøkte St. Helena etter uteksamineringen på [[University of Oxford]] i 1676, og satte opp et observatorium med et 7,3 meter langt teleskop, hvor han studerte stjernene fra den sørlige halvkule. To år senere ble 22-årige Edmond Halley berømt ved å utgi en katalog over posisjonene for 381 av sørhimmelens stjerner, som han hadde målt under sitt opphold på øya.<ref>{{Kilde www |url = http://snl.no/Edmond_Halley |tittel = Edmond Halley|besøksdato = 2011-10-29|utgiver = Store norske leksikon|dato = }}</ref>

Innførsel av slaver til øya ble ulovlig i 1792. Guvernør Robert Patton (1802–1807) anbefalte at Det britiske ostindiske kompani begynte å importere kinesisk arbeidskraft for å supplere den landlige arbeidsstokken. Arbeiderne kom i 1810, og i løpet av 8 år bodde det 600 kinesere på St. Helena. Mange fikk lov til å bosette seg fast på øya, og deres etterkommere ble integrert i befolkningen. En folketelling i 1814 registrerte 3&nbsp;507 mennesker på øya.

=== Napoleons sendes i eksil til St. Helena ===
[[Fil:16 Napoleons exole St Helena June1970.jpg|thumb|Longwood House, St&nbsp;Helena: stedet hvor Napoleon tilbrakte sin eksiltilværelse.]]

Napoleon rykket inn med 125&nbsp;000 mann i [[Belgia]], hvor [[slaget ved Waterloo]] 18. juni 1815 satte endelig sluttstrek for [[Napoleonskrigene]]. Det var britene, under ledelse av [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]], og prøysserne, under ledelse av [[Gebhard Leberecht von Blücher|Blücher]], som der påførte Napoléon Bonaparte det avgjørende nederlaget. 22. juni abdiserte Napoleon for andre gang, og 9. juli gikk han ombord i en britisk krysser for å bli deportert til St. Helena.<ref name="NapoleonSNL">{{Kilde www |url = http://snl.no/Napoleon_1|tittel = Napoleon|besøksdato = 2011-10-29|utgiver = Store norske leksikon|dato =}}</ref> Han ankom øya i oktober 1815 og bodde mesteparten av tiden på [[Longwood]]. Her dikterte han sine memoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821. I løpet av denne perioden forble St. Helena i Det britiske ostindiske kompanis besittelse, men den britiske regjeringen betalte merkostnadene som følge av bevoktning av Napoleon. St. Helena var da sterkt bevoktet med britiske tropper og med marineskip patruljerende rundt øya. I 1840 ble Napoleons kiste ført til [[Paris]] og bisatt i [[Invalidesdomen]].<ref name="NapoleonSNL" />
I 1858 kjøpte den franske keiseren [[Napoleon III]] på vegne av den franske stat Longwood House og området rundt. Eiendommen er fremdeles eid av den franske stat, og administreres av en fransk representant underlagt det franske utenriksdepartementet.

I 1817 viste folketellingen 821 hvite innbyggere, en garnison på 820 menn, 618 kinesiske gjestearbeidere, 500 frigjorte svarte og 1&nbsp;540 slaver. I 1818 tok guvernør [[Hudson Lowe]] initiativet til frigjøring av slavene.

=== Øya blir kronkoloni ===
Under bestemmelsene i «Saint Helena Act» fra 1833 ble kontrollen over øya, med tilhørende befestninger, fabrikker, offentlige bygninger og eiendommer, overført fra Det britiske ostindiske kompani til å bli en britisk [[kronkoloni]].<ref>{{Kilde www |url = http://www.legislation.gov.uk/ukpga/Will4/3-4/85/section/112|tittel = Saint Helena Act 1833|besøksdato = 2011-10-31|utgiver = Legislation.gov.uk|dato = }}</ref> Påfølgende kostnadsreduksjoner utløste starten på en langsiktig befolkningsnedgang, hvor de som hadde råd, forlot øya for å oppnå bedre muligheter andre steder. I siste halvdel av 1800-tallet ble [[dampskip]] som ikke var avhengig av [[passatvind]]ene, introdusert, og åpningen av [[Suezkanalen]] medførte at antall skipsanløp til øya gikk ned fra 1100 i 1855 til 288 i 1889. I 1840 ble det på øya opprettet en britisk marinebase for å kontrollere forbudet mot [[slavehandel]].

En lokal industriproduksjon av fiber av den newzealandske planten [[phormium]] ble startet opp igjen i 1907, og genererte betydelige inntekter under [[første verdenskrig]].

[[Ascension]] ble underlagt St. Helena i 1922, og [[Tristan da Cunha]] fulgte i 1938. Under [[andre verdenskrig]] bygde [[USA]] flybasen [[Wideawake Field]] på Ascension i 1942, men på St. Helena var det ingen militær aktivitet.

=== Endring i statsborgerskap ===
[[British Nationality Act 1981|British Nationality Act]] fra 1981 omklassifiserte St. Helena og andre kronkolonier til å være britiske avhengige områder. Øybeboerne mistet sin status som «statusborgere i Storbritannia og koloniene», og dermed mistet de retten til arbeidsopphold i Storbritannia. De neste 20 årene kunne mange kun finne lavtlønnet arbeid for øymyndighetene, og den eneste tilgjengelige oversjøiske arbeidsmuligheten de hadde var på [[Falklandsøyene]] og Ascension. I 2002 gjenopprettet [[British Overseas Territories Act]] statsborgerskapet til øybeboerne, og endret navnet på de avhengige områdene til [[Britisk oversjøisk territorium]].