Redigerer Srebrenica-massakren (avsnitt)

== Massakren ==

=== Folkemengden i Potočari ===

Da de forstod at Srebrenica var under bosniskserbisk kontroll flyktet tusenvis av bosnjakiske innbyggere til den nærliggende landsbyen Potočari for å søke tilflukt i FN-leiren der. Innen kvelden 11. juli 1995 var det ca. 25&nbsp;000 bosnjakiske flyktninger som var samlet i Potočari. Mange tusen hadde presset seg innenfor selve FN-leiren, mens resten var spredt utenfor i fabrikker og på åpne sletter. Til tross for at den store majoriteten var eldre, kvinner og barn og handikappede, har 63 vitner estimert at det var ca. 300 menn i FN-leiren og 600–900 utenfor leiren.<ref>Jfr. paragraf 37 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Den humanitære krisen i Potočari: 11.-13. juli 1995 ====
Forholdene i Potočari var kummerlige. Det var veldig lite mat og vann og sommervarmen var kvelende. En av FN-offiserene beskrev situasjonen som dette: 

{{Sitat|De var i panikk, de var redde, og de presset hverandre inntil soldatene, mine soldater, FN-soldatene som forsøkte å roe dem ned. Folk som falt ble tråkket på, det var en kaotisk situasjon.<ref>Jfr. paragraf 38 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>|}}

12. juli ble General Mladić filmet mens han delte ut godteri til små barn i folkemengden. Bortsett fra dette ene filmklippet finnes det ingen bevis for at de bosniskserbiske styrkene gjorde noe for å lette situasjonen for flyktningene.<ref>Jfr. paragraf 40 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== 12.-13. juli: Forbrytelser begått i Potočari ====

Utover dagen 12. juli 1995 økte panikkfølelsen hos flere innbyggerne i Potočari. Flyktningene i leiren kunne se at serbiske soldater tente på hus og høystakker i nærheten. Gjennom hele kvelden den 12. juli blandet serbiske soldater seg i folkemengden. Et øyevitne husker å ha hørt serbiske soldater som forbannet befolkningen og ba dem å dra fordi dette var serbisk land; de ville bli slaktet. Drap ble begått.<ref>Jfr. paragraf. 41-42 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Sent om morgenen 12. juli så et vitne en haug med 20–30 lik bak transportbygningen i Potočari, ved siden av en traktorlignende maskin. En annet vitne refererte en hendelse kl. 12.00 den 12. juli: ifølge dette vitnet drepte en serbisk soldat et barn med kniv midt inne i folkemengden. Samme person hevdet også at han var vitne til at serbiske soldater henrettet mer enn hundre bosnjakiske menn i området bak sinkfabrikken og at de lastet kroppene opp i en lastebil. Men informasjon som Tribunalet har bestrider påstander om antall mord og metodikken bak mordene, Tribunalet mener at hendelsene var mer sporadiske enn det vitnene hevder.<ref>Jfr. paragraf 43 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Utover kvelden ble terroren verre. Skrik, skuddsalver og andre fryktlige lyder kunne høres gjennom natten og det var få som fikk sove. Soldater plukket enkelte ut av folkemengden og tok dem av sted, noen kom tilbake, andre ikke. Flere vitner har beskrevet hvordan tre brødre ble tatt ut i natten; en var kun et barn, de to andre tenåringer. Da deres mor lette etter dem, fant hun dem med strupen kuttet.<ref>Jfr. paragraf 44 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Den natten kom en sanitetssoldat fra Dutchbat over to serbiske soldater som voldtok en ung kvinne: 

{{Sitat|Vi så to serbiske soldater, en av dem holdt vakt, den andre lå på jenta med buksene av. Og vi så en jente liggende på bakken på en slags madrass. Det var blod på madrassen, til og med jenta var dekket av blod. Hun hadde blåmerker på beina, det rant blod nedover dem. Hun ble helt gal.|}} 

Bosnjaker i nærheten var vitner til voldtekten, men kunne ikke foreta seg noe da VRS-soldater var i nærheten. Andre hørte kvinner som skrek og så kvinner som ble ført bort. Noen var så redde at de begikk selvmord ved å henge seg. Gjennom hele natten gikk ryktene om at drap og voldtekter blant folkemengden og terroren i leiren eskalerte.<ref>Jfr. paragraf 45 og 46 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Møtene på Hotel Fontana i Bratunac ====
Etter hvert som situasjonen eskalerte i Potočari innkalte general Mladić UNPROFOR-ledere til det første av tre møter på Hotel Fontana i Bratunac. Til stede på dette møtet var flere fra VRS og oberst Karremans fra UNPROFOR. Møtet varte i en time og essensen var at Karremans søkte bekreftelse på at UNPROFOR og de rundt 10&nbsp;000 sivile skulle få fritt leide ut av området. Mladić forsikret at UNPROFOR og de sivile ikke var mål for hans militære operasjon, og at UNPROFOR skulle arrangere busser som skulle frakte dem ut.<ref>Jfr. paragraf 126 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>
[[Fil:Evstafiev-ratko-mladic-1993-w.jpg|thumb|[[Ratko Mladić]]]]
Under dette første møtet spurte også Mladić om å møte representanter for de bosniske styrkene samt en for de sivile bosnjakene. Verken Mladić eller Karremans visste hvor de bosniske styrkene oppholdt seg og fant det derfor vanskelig å finne en representant. Møtet avsluttet med en avtale om å møtes igjen klokken 23.00.<ref>Jfr. paragraf 127 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Under det andre møtet deltok læreren Nesib Mandžić som representant for den sivile befolkningen. Han var så å si plukket ut på måfå i mengden. Igjen var det flere representanter fra VRS der. Under møtet kunne de høre en gris bli slaktet rett utenfor vinduet. Alle påtalemyndighetens vitner mente dette ble gjort med hensikt for å skape frykt. Mladić plasserte et ødelagt skilt fra rådhuset i Srebrenica på bordet, noe som Mandžić mente var et signal om at Srebrenica var tatt og at muslimene aldri ville kunne komme tilbake.<ref>Jfr. paragraf 128 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Planene om å transportere bosnjakene ut av området var hovedpoenget for møtet. Karremans fortalte nå Mladić at det var totalt 15&nbsp;000 til 20&nbsp;000 sivile; for det meste kvinner, barn og eldre i og utenfor leiren. Mladić forlangte at alle bosniske styrker i området måtte overgi seg, hvis ikke ville hele den bosnjakiske befolkningen stå i fare. Mladić forklarte at han ville ha et klart standpunkt fra den sivile befolkningen om den ville «overleve, bli, eller forsvinne». Før han snudde seg til Mandžić og sa: «forstår du meg Nesib, fremtiden for ditt folk ligger i dine hender, ikke bare for dette området». Etter Mladić ble forklart at Mandžić ikke hadde noen som helst kontakt med de bosniske styrkene og heller ingen muligheter til å få dem til å etterfølge kravet svarte Mladić: «det er deres problem, få folk hit som kan forsikre meg om overgivelse av våpen og redde ditt folk fra utryddelse». Med dette avsluttet han møtet og de avtalte å møtes igjen neste morgen.<ref>Jfr. paragraf 129 og 130 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Møtet neste morgen den 12. juli, startet ca. klokken 10.00. Igjen dominerte Mladić møtet. I tillegg til Nesib Mandžić og Karremans var det ytterligere to sivile representanter, økonomen Camila Omanović og forretningsmannen Ibro Nuhanović, på møtet. Mladić presiserte igjen at overlevelsen til befolkningen var avhengig av en overgivelse av militære styrker. Mladić sa: 

{{Sitat|Dere kan enten overleve eller forsvinne … for deres overlevelse krever jeg at alle deres væpnede menn som har angrepet og begått krigsforbrytelser, og mange har gjort det – mot vårt folk, overgir sine våpen til VRS. Etter dette er gjort kan dere … velge å bli i området … eller, hvis det passer bedre, gå hvor dere vil. Ønsket av hvert individ vil bli observert, uansett hvor mange dere er.|}}

Videre sa han at han ville sørge for kjøretøy, men at noen andre måtte stå for drivstoffet, og foreslo UNPROFOR.<ref>Jfr. paragraf 131 og 132 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Mladić erklærte også at alle menn mellom 17 og 70 år ville bli sjekket for deltakelse i eventuelle krigsforbrytelser.<ref>Jfr. paragraf 134 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Transporten av bosnjakiske kvinner, barn og eldre fra Potočari ====

Den 12. og 13. juli ble noen kvinner, barn og eldre fraktet ut av Potočari med busser under kontroll av VRS. Da de første bussene ankom stormet folk til for å gå ombord. De ønsket kun å komme seg bort fra området, uten engang å vite hvor de skulle. Noen soldater slo og skjelte ut dem som gikk om bord i bussene. Vitner fortalte at bussene var overfulle og ekstremt varme. På veien ble de hånet av landsbybeboere med den serbiske tre-fingerhilsenen (tommel, pekefinger og langfinger), og det ble kastet stein på bussene. De ble sluppet av flere kilometer fra Kladanje og tvunget til å gå gjennom «ingenmannsland» mellom VRS og bosniske styrker.<ref>Jfr. paragraf 49 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Dutchbat–soldater forsøkte å eskortere bussene og lyktes med den første. Deretter ble alle bilene stoppet og VRS–styrker tok ut Dutchbat–soldatene.<ref>Jfr. paragraf 50 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Kvelden den 13. juli patruljerte FN–soldater i Srebrenica og rapporterte at det ikke var bosnjaker i live igjen i Srebrenica.<ref>Jfr. paragraf 51 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Atskillelsen av bosnjakiske menn i Potočari ====

Fra morgenen 12. juli begynte serbiske soldater å skille ut menn fra folkemengden og holdt dem i separate lokaler. Videre, da bosnjakene begynte å gå om bord i bussene som skulle evakuere dem, skilte serbiske soldater systematisk ut menn i militær alder som forsøkte å gå om bord. Av og til ble yngre og eldre også stoppet. Disse ble tatt til en bygning i Potočari kalt «Det hvite hus». Da bussene med kvinner, barn og eldre kjørte nordvest mot bosnisk territorium, ble de stoppet på veien og igjen ble det søkt etter menn. Så tidlig som på kvelden 12. juli 1995 fikk major Franken fra Dutchbat beskjed om at ingen menn ankom med bussene i Kladanj.<ref>Jfr. paragraf. 53 og 57 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref> 

13. juli var enkelte Dutchbat-soldater vitner til definitive bevis på at serbiske soldater henrettet bosnjakiske menn. For eksempel så korporal Vaasen to soldater føre en mann bak «Det hvite hus». Han hørte så to skudd og de to soldatene kom tilbake alene. En annen Dutchbat–offiser så serbiske soldater henrette en ubevæpnet mann med et enkelt skudd mot hodet. Han hørte også 20–40 skudd gjennom hele kvelden. Da Dutchbat-soldater fortalte korporal Joseph Kingori, en militær FN-observatør i Srebrenica-området, at menn ble ført bak «Det hvite hus» og ikke kom tilbake, gikk korporal Kingori for å undersøke. Han hørte skudd da han nærmet seg, men ble stoppet av serbiske soldater før han fant ut hva som foregikk.<ref>Jfr. paragraf 58 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

=== Rekken av bosnjakiske menn ===

Etter hvert som situasjonen i Potočari eskalerte mot krise kvelden 11. juli 1995, gikk ryktet om at alle bosnjakiske menn skulle samles i skogen og danne en rekke med soldatene fra den 28. divisjonen og forsøke å bryte igjennom til bosnisk territorium i nord. Rundt klokken 22.00 11. juli 1995 bestemte «divisjonskommandoen», sammen med kommunale ledere i Srebrenica, at de skulle forsøke dette. De yngste mennene var redde for at de ville bli drept hvis de ble tatt til fange av serberne og følte at de hadde en bedre sjanse hvis de forsøkte å flykte til Tuzla gjennom skogen. Mennene samlet seg nær landsbyene Jaglici og Šušnjari og begynte å trekke nordover. Vitner anslår at det var mellom 10&nbsp;000 og 15&nbsp;000 menn i rekkene. Omtrent en tredjedel av mennene var bosniske soldater fra den 28. divisjonen, men ikke alle soldatene var bevæpnet.<ref>Jfr. paragraf. 60-61 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Rundt midnatt 11. juli begynte mennene å bevege seg langs aksen mellom Konjević Polje og Bratunac. 12. juli skjøt serberne artilleriild på mennene som forsøkte å krysse en asfaltvei og rekken ble splittet i to. Tung beskytning og bombekasterild fortsatte mot restene av rekken resten av dagen og gjennom natten. Menn fra den bakerste delen av rekken som overlevde denne ildprøven, beskrev den som en «menneskejakt».<ref>Jfr. paragraf 62 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

VRS brukte mange metoder for å fange mennene. Noen steder ble de tatt i bakholdsangrep, og andre steder ropte bosniskserbiske soldater ut i skogen at alle burde overgi seg og at [[Genèvekonvensjonene]] ville bli fulgt. Det ble også skutt med luftvernvåpen og andre våpen, stjålet FN–utstyr ble også brukt for å villede mennene.<ref>Jfr. paragraf 63 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Mennene som hadde blitt skilt fra kvinner, barn og eldre i Potočari (ca. 1&nbsp;000) ble transportert til Bratunac, og senere ble de samlet med mennene som ble fanget fra rekken. Få av de bosnjakiske fangene fra overtagelse av Srebrenica overlevde. De aller fleste av dem ble henrettet. Noen ble drept individuelt eller i små grupper av de soldatene som fanget dem, mens andre ble drept der de var holdt i midlertidig fangenskap. Det fleste ble dog henrettet i nøye planlagte massehenrettelser som startet 13. juli 1995 i regionen litt sør for Srebrenica.<ref>Jfr. paragraf. 66 og 67 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Massehenrettelsene fulgte en veletablert plan. Mennene ble først brakt til tomme skoler eller lager. Etter å ha blitt holdt fanget der noen timer, ble de lastet om bord i busser eller lastebiler og tatt til et annet område for å bli henrettet. Vanligvis var disse plassene øde. Fangene var ubevæpnet og i mange tilfeller ble det satt bind for øynene. Hendene ble bundet bak ryggen, og skoene ble tatt fra dem for å minimalisere motstanden og hindre at de kunne flykte. Da de var på plass, ble mennene tatt av lastebilene og bussene i små grupper, satt på rekke og skutt. De som overlevde den første skuddsalven ble skutt individuelt, men som regel ikke før de hadde lidd en stund.<ref>Jfr. paragraf 68 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

=== En plan om å henrette bosnjakene av Srebrenica ===

Et samlet tiltak ble gjort for å fange så mange bosnjakiske menn i militær alder som mulig. Faktisk så ble veldig mange gutter og eldre menn som først ble forlatt i Srebrenica også inkludert i denne gruppen. Disse ble inkludert uansett om de valgte å flykte eller bli med i rekken av bosnjakiske menn.
<ref>Jfr. paragraf 85 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Lenge har serberne blitt sett på som skyldig i Srebrenica-massakren, men det var ikke før juni 2004 at de selv innrømmet at dette var planlagt og utført av militære styrker. En bosniskserbisk syvmannskommisjon ledet av Milan Bogdanic skrev i sin rapport at 7&nbsp;779 menn ble drept av de bosniskserbiske styrkene i Srebrenica-området.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/3799937.stm BBCs dekning av saken.]</ref> Bogdanic uttalte i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten: 

{{Sitat|Denne rapporten er av historisk karakter. Vi har nådd en historisk oppfatning og vil bli nødt til å se oss selv i speilet.|}}

Kommisjonen bestod av en internasjonal representant, en muslim og fem bosniaserbere. I forbindelse med utgivelse av rapporten uttalte presidenten i Republika Srpska, Dragan Cavic, at dette var en svart side i den serbiske historien og beklaget massakren ovenfor de etterlatte familiene og de overlevende.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/3831599.stm BBC artikkel]</ref> Før dette hadde ingen serbisk politiker uttalt noe lignende. Det som også er oppsiktsvekkende er at Dragan Cavic kommer fra samme politiske parti som Radovan Karadžić.

=== Massehenrettelsene ===
==== Morgenen 13. juli 1995: Henrettelsene ved Jadarelven ====

En mindre henrettelse fant sted på formiddagen ved Jadarelven 13. juli 1995. Sytten menn ble transportert en kort distanse til en plass ved bredden av Jadarelven. Mennene ble stilt opp og skutt. En mann klarte å unnslippe etter han ble skutt i hoften. Han hoppet i elven og ble tatt med strømmen.<ref>Jfr. paragraf 196 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== Kvelden 13. juli 1995: Henrettelsene ved Cerskadalen ====

Den første henrettelsen i større omfang fant sted på ettermiddagen 13. juli 1995. Mellom 1&nbsp;000 og 1&nbsp;500 bosnjakiske menn, fra rekken som forsøkte å trenge igjennom serbiske linjer, ble fanget og oppholdt i Sandici-engen. De ble fraktet til Kravica-lageret på ettermiddagen 13. juli. Rundt kl. 18.00 da lageret var fullt begynte soldatene å kaste granater og skjøt direkte inn i folkemengden. En overlevende har uttalt:

{{Sitat|Plutselig var det masse skyting i lageret, og vi visste ikke hvor det kom fra. Det var rifler, granater, lyden av skudd og det var så mørkt at vi ikke kunne se noe som helst. Folk begynte å skrike, å rope om hjelp. Det ble stille og så plutselig begynte det igjen. Og de fortsatte å skyte slik til natten falt på. Vakter rundt lageret drepte fanger som forsøkte å rømme.<ref>Jfr. paragraf 205 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>|}}

Soldater stod vakt rundt bygningen og skjøt alle som forsøkte å rømme.<ref>Jfr. paragraf 206 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Analyser av hår, blod og kruttslam samlet i Kravica ble brukt som beviser på drapene. Det ble funnet spor av kuler, eksplosiver, menneskeblod, bein og hudrester på veggene og gulvet i varehuset. Disse drapene ble forbundet med massegravene Glogova 2 og Zeleni Jadar 5.<ref>Jfr. paragraf. 201 og 209 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Radislav Krstic ble tiltalt for forbrytelsene, men har hele tiden hevdet sin uskyld.<ref>[http://www.womenwarpeace.org/bosnia/docs/icty_krstic_ruling.pdf Dommen av Radislav Krstic] {{Wayback|url=http://www.womenwarpeace.org/bosnia/docs/icty_krstic_ruling.pdf |date=20060717210829 }}</ref> Han fikk en straff på 46 år, og var den første som ble dømt for folkemord ved Tribunalet. Han har anket.<ref>[https://web.archive.org/web/20010825160401/http://www.un.org/icty/pressreal/p609-e.htm Tribunalets pressemelding]</ref>

==== 13.–14. juli 1995: Tišca ====

Bussene med kvinner, barn og eldre på vei fra Potočari til Kladanj ble stoppet ved Tišca, gjennomsøkt og alle bosnjakiske menn som ble funnet om bord ble fjernet fra bussene. Bevisene avslører en velorganisert operasjon i Tišca.

Et vitne ble tatt fra ''checkpointen'' til en nærliggende skole hvor et antall andre fanger også ble holdt. En offiser dirigerte soldaten som fulgte vitnet til en annen skole hvor enda flere fanger ble holdt. Ved den skolen var det en soldat med en felttelefon som åpenbart sendte og mottok ordre. En gang rundt midnatt ble vitnet lastet opp på en lastebil med 22 andre fanger som hadde hendene bundet på ryggen. På et tidspunkt stoppet lastebilen og en soldat sa: 

:''«Ikke her. Ta dem med opp dit, hvor de tok den andre før dem.»'' 

Lastebilen ankom dette stedet og soldatene kom på baksiden av lastebilen og begynte å skyte fangene.<ref>Jfr. paragraf 216 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== 14. juli 1995: Grbavci-skolen og Orahovac-henrettelsene ====

En stor gruppe av fangene som hadde blitt holdt over natten i Bratunac ble sendt med en konvoi av 30 busser til Grbavci-skolen i Orahovac tidlig på morgenen 14. juli 1995. Da de ankom var skolens gymsal allerede halvfull med fanger som hadde begynt å ankomme veldig tidlig om morgenen, og innen et par timer var bygningen helt full. Overlevende anslår at det var mellom 2&nbsp;000 og 2&nbsp;500 menn der, noen av dem veldig unge og noen eldre, men Tribunalet mener dette kan ha vært en overestimering og anslår det korrekte antallet til å være nærmere 1&nbsp;000. Noen fanger ble tatt på utsiden og drept. Et vitne har fortalt at General Mladić på et tidspunkt ankom skolen og sa til mennene: 

{{Sitat|Vel, regjeringen deres vil ikke ha dere, og jeg må ta hånd om dere.<ref>Jfr. paragraf 220 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>|}}

Den ettermiddagen ble mennene ledet ut i små grupper for å bli henrettet etter å ha blitt holdt i gymsalen i flere timer. Hver fange fikk bind for øynene og ett glass vann da de forlot gymsalen. Fangene ble fraktet i lastebiler til henrettelsesplassen mindre enn en kilometer unna. De ble stilt opp på linje og skutt i ryggen, de som overlevde de første skuddene ble skutt med enkeltskudd etterpå. To tilstøtende enger ble brukt; når den var full av lik flyttet soldatene seg til den andre. Mens henrettelsene pågikk har vitner fortalt at det ble det gravd graver med store maskiner. Et vitne som overlevde ved å late som han var død, har beskrevet at General Mladić ankom i en rød bil og fulgte noen av henrettelsene.<ref>Jfr. paragraf 221 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

De rettslige bevisene støtter viktige aspekter av overlevendes vitnemål. Flyfoto av området viser at bakken i Orahovac ble forstyrret mellom 5. og 27. juli 1995 og igjen mellom 7. og 27. september 1995. To hovedmassegraver ble funnet i området og fikk navnene «Lazete-1» og «Lazete-2» av etterforskerne. «Lazete-1» ble gravd opp av Tribunalet mellom 13. juli og 3. august 2000. Alle av de 130 individene i graven, hvor kjønn kunne avgjøres, var menn. 138 av de som ble funnet i graven hadde hatt bind for øynene. Identifikasjon for 23 individer som ble meldt savnet som følge av erobringen av Srebrenica ble funnet i graven. Graven «Lazete-2» ble delvis gravd opp mellom 19. august og 9. september 1996 og ble ferdiggjort i 2000. Samtlige av de 243 ofrene i «Lazete-2» var menn og en stor majoritet av dem døde som følge av skuddskader. 147 med bind for øynene ble funnet, et offer hadde også bena bundet sammen.<ref>Jfr. paragraf 222 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Juridiske analyser av jordbunn, bind, ligaturer, hylser og flyfoto av området beviste at lik fra «Lazete-1» og «Lazete-2» ble gravd opp igjen og begravd igjen i gravene som heter: «Hodžići Road» 3, 4 og 5. Flyfoto viser at disse gravene ble gravd mellom 7. september og 2. oktober 1995, og alle ble gravd opp for undersøkelser i 1998.<ref>Jfr. paragraf 223 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

==== 14.–16. juli 1995: Pilica-skolen og Branjevo-henrettelsene ====

14. juli 1995 ble flere fanger fra Bratunac fraktet nordover til en skole i landsbyen Pilica, rett nord for Zvornik. Som ved de andre forvarningsbygningene var det verken mat eller vann, og flere av mennene døde i gymsalen som følge av heten og dehydrering. De ble holdt i Pilicaskolen i to netter. 16. juli 1995 ble mennene (som ved de andre henrettelsene) lastet opp på busser med hendene bakbundet. De ble deretter kjørt til militærområdet Branjo, stilt opp på rekker av ti og henrettet.<ref>Jfr. paragraf 233 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Dražen Erdemović var en del av VRS 10. sabotasje avdeling og deltok i massehenrettelsene. Erdemović vitnet for påtalemyndighetene og sa følgende: 

{{Sitat|Mennene foran oss ble beordret til å snu ryggen til oss. Da de snudde seg, skjøt vi dem i ryggen. Vi fikk ordre om å skyte.|}}

Erdemović sa at alle bortsett fra en hadde sivile klær, og bortsett fra en viste ingen tegn til motstand før de ble skutt. Noen ganger var bødlene spesielt grusomme. Da noen av soldatene kjente igjen bekjente fra Srebrenica, ble de slått og ydmyket før de ble skutt. Erdemović måtte overtale sine medsoldater til å stoppe å bruke maskinpistoler for å drepe. Det såret ofrene dødelig, men forårsaket ikke en umiddelbar død og gjorde at de led lenge før de døde.<ref>Jfr. paragraf. 234 og 238 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Erdemović bevitnet at etter han og hans medsoldater fra den 10. sabotasjeavdelingen var ferdig med henrettelsene ved Branjevo, ca. kl. 15.00 16. juli 1995, fikk de beskjed om at en gruppe på 500 bosnjaker forsøkte å rømme ikke langt fra dem. Erdemović og hans medsoldater nektet å utføre flere drap. De ble så beordret til å delta på et møte med oberstløytnanten på en kafé i Pilica. Erdemović og hans medsoldater dro til kaféen som beordret, og mens de ventet hørte de skudd og granater som ble detonert. Det fortsatte i ca. 15-20 minutter hvorpå en soldat fra Bratunac kom inn i kaféen og informerte alle som var der at «alt var over».<ref>Jfr. paragraf 244 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Mellom 1&nbsp;000 og 1&nbsp;200 menn ble drept i løpet av denne dagen i dette området. Flyfoto tatt 17. juli 1995 av et område rundt Branjevo viser et stort antall lik som ligger på en slette nær leiren så vel som gravmaskiner som samler kroppene.<ref>Jfr. paragraf 237 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Progresjonen med å finne ofre i Srebrenica-regionen, ofte i massegraver, grave dem opp og til sist identifisere dem gikk relativt langsomt. I 2002 var 5&nbsp;000 lik gravd opp, men bare 200 var identifisert. Men i 2005 var 6&nbsp;000 lik gravd opp og 2&nbsp;000 var identifisert.