Redigerer Spanskesyken (avsnitt)

===Andre bølge («Høstbølgen» 1918)===
====Utbrudd====
[[Fil:165-WW-269B-11-trolley-l.jpg|mini|En trikkekonduktør avviser folk uten munnbind ([[Seattle]], 1918)]]
[[Fil:1918 flu in Oakland.jpg|mini|Provisorisk sykehus for influensasyke i [[Oakland]], 1918]]
[[Fil:8391 lores.jpg|mini|Telt på plenen på Emery Hill i [[Lawrence (Massachusetts)|Lawrence]] (Massachusetts) for behandling av syke, 29. mai 1919]]
Begynnelsen av «høstbølgen» tidfestes til annen halvdel av august 1918.<ref>Monica Schoch-Spana: ''Implications of Pandemic Influenza for Bioterrorism Response.'' I: ''[[Clinical Infectious Diseases]].'' Bind 31, Nr. 6, 2000, s. 1409–1413, [[doi:10.1086/317493]], [http://cid.oxfordjournals.org/content/31/6/1409.full Volltext].<br />James F. Armstrong: ''Philadelphia, Nurses, and the Spanish Influenza Pandemic of 1918.'' I: ''Navy Medicine.'' Bind 92, Nr. 2, 2001, s. 16–20, [http://www.history.navy.mil/research/library/online-reading-room/title-list-alphabetically/i/influenza/philadelphia-nurses-and-the-spanish-influenza-pandemic-of-1918.html Volltext]</ref> Viruset hadde siden våren vært gjennom en liten men skjebnesvanger endring: Det var ikke lenger så godt tilpasset til fugler, men tydelig bedre til mennesker.<ref>Laura Spinney: ''1918 – Die Welt im Fieber. Wie die Spanische Grippe die Gesellschaft veränderte.'' Hanser, München 2018, ISBN 978-3-446-25848-8, s. 228 f.</ref> Det er mulig at det første utbruddet av høstbølgen var på [[DS «Bergensfjord» (1913)|det norske passasjerskipet ''Bergensfjord'']], som den 12.&nbsp;august 1918 la til kai i [[Brooklyn]] med 200 syke blant dem ombord; under overfarten var allerede fire dødd og blitt bisatt til sjøs.<ref>Manfred Vasold: ''Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg''. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 62.</ref> 

Mer eller mindre samtidig traff bølgen fire andre havnebyer: [[Boston]] i USA, [[Brest (Finistère)|Brest]] (22.&nbsp;august) på den franske atlanterhavskyst, [[Dakar]] i [[Senegal]] og [[Freetown]], hovedstaden i den britiske kolonien [[Sierra Leone]] i [[Vest-Afrika]]. Utbruddet i Freetown sammenfaller med anløpet av en britisk hjelpekrysser, det ombygde passasjerskipet [[HMS Mantua|HMS ''Mantua'']] den 15.&nbsp;august. I Dakar passer utbruddet med anløpet av HMS ''Ebro'' den 19.&nbsp;august. På begge skipene var det før ankomst brutt ut influensa. Før utgangen av september var to tredeler av innbyggerne av Freetown blitt influensasyke. Det er beregnet at det per 100 syke endte med tre dødsfall.<ref>Wilfried Witte: ''Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe''. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 11.<br />Howard Phillips, David Killingray: ''Introduction''. In: Howard Phillips, David Killingray (Hrsg.): ''The Spanish Influenza Pandemic 1918-19.'' New Perspectives, London/New York 2003. s. 6 f.<br />Louis Martin: ''L´épidémie de grippe de Brest''. I: ''La Presse Médicale'' av 24. oktober 1918, s. 698. Sammenfatning i: ''Bulletin Mensuel/Office International d´Hygiène Publique'' 11, 1919, s. 77.</ref>

I Boston ble spanskesykens nå mer aggressive forløp første gang erkjent/mistenkt den 27.&nbsp;august. Der hadde man fått [[United States Navy|marinesoldater]] til behandling. Den første sivilist ble innbrakt den 3.&nbsp;september til Boston City Hospital. Godt dokumentert er sykdommens forløp på militærbasen [[Camp Devens]], som lå bare tretti kilometer vest for Boston. Basen var beregnet for 35.000 soldater, men her befant det seg da 45.000 soldater - 5.000 soldater lå i en teltleir på området. Den 8.&nbsp;september ble den første soldaten så heftig syk at man først mente det måtte dreie seg om [[Meningitt|hjernehinnebetennelse]]. Allerede dagen etter var et dusin soldater også blitt rammet av det samme. Den 23.&nbsp;september var antallet syke på hele 12.604 soldater. Den dagen døde det 63 soldater. Forholdene som disse soldatene ble pleiet under, må kunne anses som typiske for utallige andre [[lasarett]]er og sykehus verden rundt på den tid spanskesyken herjet. Selv om USA var mindre rammet av følgene av verdenskrigen enn de europeiske stater var, led man veldig under mangelen på pleiepersonal. Man utnyttet ethvert tilgjengelig rom til sykesenger. Friskt sengetøy var mangelvare; mange syke lå i skitne og blodige laken. De døde ble stablet opp i korridorene i likhusene, og det var et strev å få tatt unna og gjennomført begravelser.

I et forsøk på å demme opp om sykdommen, forsøkte ledende militærleger å bevirke at bare de mest nødvendige skipsbevegelser fant sted. Før de forlot havnene skulle skipene ligge i [[karantene]] slik at de ikke hadde syke om bord på ferden. Men militærlegene klarte ikke å få dette drevet igjennom. De fikk ingen som helst form for støtte fra [[Surgeon General of the United States]] [[Rupert Blue]], som ledet [[United States Public Health Service|U.S. Public Health Service]]. Heller ikke fikk de støtte innad i egen organisasjon. Den amerikanske krigsmakt motsatte seg tiltaket, ettersom styrkene i Europa sårt trengte forsterkning. Denne beslutningen innebar en høy risiko for soldatene. Av 100&nbsp;soldater om bord på troppetransporter på vei til Europa døde det nå i gjennomsnitt seks. Og av de øvrige var mange blitt svært sykdomssvekket. Dermed var [[letalitet]]en dobbelt så høy som den var blant dem som var på land.

Trass i de innledede karantenetiltak utbredte sykdommen seg svært raskt. Antall døde i USA som tilregnes denne andre bølgen, steg fra 2.800 i august til minst 12&nbsp;000 døde i september. Legene i det rammede østlige Nord-Amerika sendte advarsler til sine kolleger vest i landet:

:::''Dere må oppdrive enhver tilgjengelig snekker, og sette dem til å lage likkister. Så får dere gatearbeidere til å grave graver. Bare slik har dere noen sjanse til å hindre at antallet lik ikke vokser raskere enn man kan få dem lagt i grav.'' (Pete Davies: ''Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus.'' s.&nbsp;114)

Etter mindre enn fire uker hadde sykdommen spredt seg til [[New Orleans]], [[Seattle]] og [[San Francisco]]. Fra en militærbase i [[Georgia (USA)|Georgia]] var det den ene dagen meldt om to som var blitt syke, og dagen etter var det hele 716.{{Tr}} En av de hardest rammede byene var [[Philadelphia]], der det på en eneste dag i oktober 1918 var 711&nbsp;mennesker som ble sykdommens ofre.{{Tr}} Ettersom byens likhus bare hadde beregnet plass til maksimalt 36&nbsp;døde, måtte man legge likene i firdoble rekker i korridorene og i alle ledige rom. Høsten 1918 fant det sted [[Philadelphias Liberty Loans-parade|en stor militærparade i Philadelphia]], som lokket til seg mange borgere og folk fra omegnen til gater og plasser langs ruten. Innen en uke døde det nesten 5.000 mennesker i Philadelphia, etter seks uker var det 12.000, med dette mer enn åtte ganger så mange i det restriktive St. Louis.<ref name=":0" /> I [[St. Louis]] hadde myndighetene under helsekommisjonæren [[Max C. Starkloff]] innført strenge reguleringer, forbudt sammenkomster med mer enn tyve personer, forordnet det som senere er blitt kalt ''[[sosial distansering]]'', og forordnet karantener. Skoler, kinoer, biblioteker og kirker var stengte. St. Louis' strategi er i ettertiden blitt kopiert med hell svært mange steder.<ref name=":0" />

I det kanadiske [[Montreal]], der det den 21. oktober var 201&nbsp;mennesker som ble offer for influensaen,{{Tr}} administrerte katolske prester [[den siste olje]] på åpen gate. 

Uken fra 17. til 23.&nbsp;oktober 1918 toppet dødeligheten seg i USA; 21.000 mennesker døde den uken av spanskesyken.<ref>Manfred Vasold: ''Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg''. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 62 ff.</ref>

I Tyskland ble det foretatt vesentlige innskrenkelser høsten 1918, som berørte postvesen, telegraf og nærttrafikk. ''«Grippeferien»'' (influensaferier) var utbredte på tyske skoler.<ref name=":0" /> Bergverk, fabrikker og landbruk ble innskrenket, men ansvaret for tiltak ble overlatt til lokalforvaltningene, ettersom det var stor forskjell på hvor sterkt de forskjellige regionene var rammet.<ref name=":0" /> I Det tyske rike ble verken forsamlinger, vertshusdrift eller gudstjenester forbudt.<ref name=":0" />

====Spredning====
Som i Nord-Amerika spredte sykdommen seg i hele verden. Virkningene i [[Europa]] ble ikke i så stort monn et tema, for der var den offentlige oppmerksomhet som før rettet mot verdenskrigen. Det forhold at de fleste som hadde kommet seg etter den første bølgen var blitt immune, viste at det var den samme influensaen som den forrige bølgens. 

Dette kan særlig dramatisk illustreres med eksempelet [[København]], som kom fra det med en kombinert mortalitetsrate på bare 0,29% (0,02% i første bølge og  0,27% i den andre) på grunn av å ha blitt eksponert for den mindre dødelige første bølgen.<ref>{{cite web |author=Fogarty International Center |url=http://www.fic.nih.gov/News/GlobalHealthMatters/Pages/Flu-1918.aspx |title=Summer Flu Outbreak of 1918 May Have Provided Partial Protection Against Lethal Fall Pandemic |publisher=Fic.nih.gov |access-date=19. mai 2012  |archive-url=https://web.archive.org/web/20110727122221/http://www.fic.nih.gov/News/GlobalHealthMatters/Pages/Flu-1918.aspx |archive-date=27. juli 2011 |url-status=live }}</ref> 

For den befolkning som ikke hadde hatt noe møte med den første bølgen var den andre bølgen langt mer dødelig; de mest sårbare var likesom soldatene i skyttergravene: voksne som var unge og sunne.{{sfn|Gladwell|1997|p=56}}

I Tyskland var det absolutt slik at andre sorger overskygget sykdommen. Krigen gikk ikke bra, styrkeforholdene på Vestfronten hadde utviklet seg massivt i landets disfavør. Spanskesyken ble som en annenrangs bekymring å regne, og konkurrerte i sinnene mot den dårlige forsyningssituasjon og den politiske usikkerhet. Tyske medisinere fastslo raskt at det var påfallende mange 20- til 40-årige som døde, selv om de var i relativt god form. Ut av dette oppstod det en hypotese at det slo inn en slags overreaksjon av  [[immunforsvaret]] i denne i og for selv motstandssterke persongruppe, det som man i nyere tider kaller en «[[cytokinstorm]]». Denne overreaksjonen utløste ofte en rask kvelningsdød.<ref name=":0" />

Også sterkt rammet var [[Sør-Amerika]], [[Asia]], [[Afrika]] og stillehavsøyene. 

Mer enn halvparten av sine ofre høstet spanskesyken i Asia.<ref name=":0">{{cite web |autor=Daniel Bax |url=https://www.freitag.de/autoren/der-freitag/welt-im-fieber |titel=Pandemie - Welt im Fieber |werk= |hrsg=Der Freitag |datum=2020-03-26 |sprache=de |abruf=2020-04-07}}</ref> I India var letaliteten særlig høy, med anslagsvis fem døde per hundre syke. Antall døde i India anslås av noen som så høyt som 20&nbsp;millioner mennesker.<ref name=":0" /> En forsterkende faktor var at India da også var rammet av hungersnød. Mange fra landet trakk inn til de større byer, men i de trange forhold der var smittefaren ekstra stor. I Kina kan man ha hatt mer ni millioner ofre.<ref name=":0" />

Den første verdenskrigs ledsagende kolonikriger svekket områder i det som senere ble til landene [[Tanzania]], [[Zambia]] og [[Mosambik]], og her herjet sykdommen særlig heftig.<ref>Manfred Vasold: ''Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg''. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 84, 108 ff.<br />Wilfried Witte: ''Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe''. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 18 ff.</ref>

[[New Zealand]] ble hjemsøkt sterkest under ''Black November'' 1918, da de første troppestyrkene kom hjem fra krigen.<ref>Geoffrey Rice: ''Black November. The 1918 Influenza Epidemic in New Zealand.'' Allen & Unwin, Wellington 1988.</ref> I New Zealand døde det 8600 av spanskesyken, mer enn det dobbelte av antallet falne soldater. På ett tidspunkt var hele det offentlige liv lammet. Særlig hardt rammet var [[māori]]ene. Sykdommen traff mange av deres bosetninger, ofte helt uten forvarsel. Ofte var så mange rammet at ingen lenger kunne trå til for å pleie de syke eller begrave de døde. Det var omtrent like dramatisk på [[Samoa]], der en femtedel av befolkningen, 7500 mennesker, døde. Samoaøyene ble interessante for ettertidens forskning, idet Vest-Samoa på få uker mistet 22 % av befolkningen, mens [[amerikansk Samoa]] 70 kilometer unna var så godt som sykdomsfri, vel takket være de rigide karantenetiltak der.<ref>Manfred Vasold: ''Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg''. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 104 ff.<br />Wilfried Witte: ''Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe''. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 19 f.</ref>
[[Fil:Spanish flu victims burial North River Labrador 1918.JPG|mini|Begravelser av influensaofre i kanadiske Labrador i 1918]]
Også Amerikas urbefolkninger var hardt rammet. Her var det åpenbart befolkninger som var immunologisk enda dårligere bevæpnet enn de innvandrede fra Europa og deres etterkommere.{{Tr}} Mexico skal ha mistet nesten 440.000 menneskeliv, i [[Britisk Guyana]] var det i første rekke indianerne som ble syke - og av dem døde 25 prosent.{{Tr}} I Nord-Amerika rammet spanskesyken særlig [[inuitt]]ene i Alaska og Nord-Canada, og en fjerdedel av indianerne der ble syke, 25 prosent av dem døde.{{Tr}} Mange inuittlandsbyer mistet sin voksne befolkning; man fant barn i armene til deres døde mødre. En enkelt person brakte med seg smitten til småstedet Wales, og en uke etter var 178 av dets  396 innbyggere døde. I mange landsbyer var 85&nbsp;prosent av befolkningen døde, de overlevende var for det meste barn.<ref>Manfred Vasold: ''Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg''. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 114 f., 117 ff.<br />Wilfried Witte: ''Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe''. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 16 f.</ref> I inuittbosetningen Cartwright i kanadiske [[Labrador (Canada)|Labrador]] led i slutten av oktober 1918 96 av de 100 personer som levde der av spanskesyken, og av dem døde 26. I mange familier var alle syke slik at ingen lenger var i stand til å lage mat eller passe ilden. I bosetningen Okak hadde bare 59 av de en gang 266 innbyggere overlevd. Misjonærer fant en åtte år gammel pike som skulle ha overlevd i fem uker ved siden av fire lik. Temperaturen var da −30 grader celsius; hun hadde smeltet snø med julelys for å få drikkevann.<ref>Pete Davies: ''Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus.'' Penguin Books, London 1999, ISBN 0-14-027627-0</ref>

[[Fil:PreventDiseaseCarelessSpitting.jpg|mini|Amerikansk plakat som advarer mot blant annet spytting]]