Redigerer Slaveri (avsnitt)

=== Frakt av afrikanske slaver ===
{{Hovedartikkel|Den transatlantiske slavehandelen}}
Etter at afrikanske slaver var tatt eller kjøpt, ble de lenket sammen slik at de ikke kunne rømme. De ble tvunget til å marsjere til kysten, der de ble solgt til europeiske slavehandlere, tatt om bord i [[slaveskip]] og fraktet over Atlanterhavet. Forholdene om bord i skipene var svært dårlige. Under dekk ble slavene dyttet så tett sammen at de knapt kunne bevege seg. De var fortsatt lenket sammen. Jo flere slaver på et skip, jo bedre lønnet det seg for slavehandleren. Et typisk slaveskip var på to til tre dekk, slik at man skulle få plass til flest mulig. Det var mørkt, lite luft og mangel på toaletter, og den lille mengden mat og vann de ble tildelt, var svært dårlig. Det ble sagt at man kunne lukte et slaveskip på flere kilometers avstand. En slik tur tok bortimot ti uker, og mange fikk sykdommer som følge av de dårlige forholdene. Mannskapet var redd for at det skulle oppstå [[epidemi]]er, og kastet derfor syke og døde slaver over bord. De som overlevde, ble ofte skilt fra familiene sine og solgt videre rundt til forskjellige slavehandlere.

For ledelsen var slavene mer verd enn mannskapet, og ved knapphet på mat, fikk de mat før mannskapet. [[John Newton]], som var kaptein på et slaveskip, og dessuten kjent for senere å ha skrevet 280 [[salme]]r, deriblant «[[Amazing Grace]]», «Glorious things of thee are spoken» og «How sweet the name of Jesus sounds» etter at han fikk en religiøs oppvåkning og forlot slavehandelen, forteller i sin loggbok at han på en reise brukte åtte måneder på å fylle opp skipet med slaver, men på grunn av den høye dødeligheten under overfarten, gav frakten ingen fortjeneste om ikke skipet var fullastet. Hvis man ankom Karibia i desember når sukkerhøsten tok til, var prisen på slaver høyere, men til gjengjeld bød årets siste tre måneder på de verste værforholdene i [[Atlanterhavet]]. Han beskriver sjøfolkenes fortvilte forsøk på sykdomsforebyggelse: «De skrubbet rommene, røykte deretter skipet med [[tjære]], [[tobakk]] og [[svovel]] i to timer, og vasket etterpå med [[eddik]].» Salmedikteren skrev om slavene som strøk med, at de «dør», hvorimot de hvite sjøfolkene som strøk med, «forlater denne verden».

På sin første reise dro Newton ut med en 30-manns besetning, hvorav 7 døde i løpet av triangelreisen. Dette gir en høyere dødelighet enn blant slavene, noe som ble påregnet, siden hvite var mindre motstandsdyktige mot tropesykdommer.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 34-36)</ref> Av datidens offentlige skipsregistre fremgår det at gjennomsnittlig dødelighet for mannskapet på slaveskip var i overkant av 20 %.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 113)</ref> Men på en transport fraktet John Newton 218 slaver, hvorav hele 62 omkom under overfarten.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 32)</ref> Ved ankomst til Vestindia fikk slavene de første tre årene større matrasjoner og lettere arbeidsoppgaver som en tilvenning til slavetilværelsen. Like fullt døde nærmere en tredjedel i løpet av disse tre første årene. De som overlevde, ble ansett som klare for det hardeste arbeidet.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 79)</ref>

Hva gjelder den arabiske transport av slaver fra øst til Nord-Afrika, døde et større antall. Ifølge vitenskapelige bevis{{Hvilke}} omkom omtrent tre av fire slaver før de nådde markedet der de skulle selges. Sult, sykdom eller tretthet fra lange turer var årsakene.{{Trenger referanse}}

[[SS «Fredensborg»|«Fredensborg»]] er det best kjente dansk-norske [[slaveskip]]et.
{{Utdypende artikkel|Dansk-norsk slavehandel}}

==== Sukkerslavene i Karibia ====
På 1700-tallet var sukker [[Storbritannia]]s viktigste importvare, og sukkerslavene i Karibia hadde langt høyere dødelighet enn [[bomull]]sslavene i Sørstatene<ref>{{Kilde avis|tittel=The Barbaric History of Sugar in America|url=https://www.nytimes.com/interactive/2019/08/14/magazine/sugar-slave-trade-slavery.html,%20https://www.nytimes.com/interactive/2019/08/14/magazine/sugar-slave-trade-slavery.html|avis=The New York Times|dato=2019-08-14|besøksdato=2023-05-02|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Khalil Gibran|etternavn=Muhammad}}</ref>. Slavene måtte plante sukkerrørskudd i hull som de grov med bare hendene, ofte i [[sump]]mark med mye malaria[[mygg]], og måtte gjødsle jorden med kumøkk som de fraktet på hodet i dryppende kurver med vekt på oppunder førti kilo. Den mest intense perioden var de fem månedene med innhøsting. I stekende sol måtte slavene stå bøyd hele dagen og kutte av sukkerrørene nederst med en tung machete. Sukkerrør har knivskarpe kanter, som lett kan stikke og skade øyne og ansikt. Slavene fikk ikke noe verneutstyr, og i et tropisk klima kan jorden dyrkes året rundt, og gir ingen hvile i vinterhalvåret. Svære knipper med innhøstede sukkerrør måtte bæres til møllen og kjøres to ganger gjennom digre valser som presset ut saften. Slavene som kokte saften i [[kobber]]kjeler, ble ofte skåldet under arbeidet. Sukkerrørene måtte umiddelbart til møllen når de hadde gjæret en dag eller to etter innhøsting, og møllene måtte ofte gå døgnet rundt for å få arbeidet unna. Slavene måtte da arbeide i møllen og kokeriet annenhver natt i tillegg til full dag på markene. Da maktet de sjelden å gå tilbake til hyttene etter endt skift, men sovnet på marken med klærne gjennomvåte av sukkersaft, noe som påførte dem [[lungebetennelse]].

Lady Nugent, som var gift med guvernøren på Jamaica, rapporterte fra en plantasje at folkene i kokeriet jobbet tolvtimersskift og derfor sovnet iblant og fikk fingrene inn i kvernen. Møllevalsene hadde ingen [[brems]]er, så det lå en [[øks]] klar om dette skjedde, slik at man kunne kutte [[arm]]en av den uheldige, for det var eneste mulighet for redning. På en plantasje på Barbados mistet en plantasjeeier to sammenlenkede slavinner, da den ene fikk fingrene i klem mellom valsene, slik at kroppen hennes ble trukket gjennom møllen. Jernlenken ble også kjørt gjennom valsene, så den andre kvinnen ble dradd inntil og hodet hennes revet av kroppen. Ilden som flammet natten igjennom, den skåldende væsken, de dødelige valsene – alt dette gir inntrykk av Karibia som et underjordisk [[helvete]]. Straffen om en eier drepte en slave, var bare en bot på {{Nowrap|£ 15.}} Men en rømt slave på Barbados som hadde vært borte i tretti dager eller mer når han ble funnet, ble dømt til døden.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 80-81)</ref>

Siden den dyrkbare jorden var forbeholdt sukkerdyrking, ble slavenes kosthold tilsvarende slett. [[Protein]] fikk de bare i form av [[sursild]] og salt [[torsk]] som var for dårlig til å omsettes i Storbritannia, og som bare ble levert en eller to ganger i året, slik at det ofte dreide seg om råtten mat. [[Mytteriet på Bounty]] fant sted under kaptein [[William Bligh]]s tokt for å hente [[brødfrukt]] fra [[Tahiti]] til Karibia, der brødfrukten skulle dyrkes som billig føde til slavene. Det første toktet mislyktes på grunn av mytteriet, men på en annen reise hentet han den ønskede varen, og ble belønnet med tilnavnet ''Brødfrukt Bligh'' samt tusen [[guinea]]s fra den lovgivende forsamling på [[Jamaica]]. Han brakte også med seg en ny art sukker fra Tahiti, denne gav bedre avling.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 83-84)</ref>

Alvorlige mangelsykdommer var vanlige blant slavene, kvinnene nådde [[menopause]] før de var 35, og over halvparten fikk aldri barn. [[Statistikk]] viser hvordan slaver på plantasjer som Codrington, som ble eid av den [[anglikanske kirke]], med overlegg ble satt til å arbeide på seg en tidlig død. Da slaveriet i USA ble avskaffet, hadde mindre enn en halv million slaver importert fra Afrika, vokst til en befolkning på nesten fire millioner. Da slaveriet ble avskaffet i [[Vestindia|britisk Vestindia]], hadde derimot en samlet import av over to millioner slaver etterlatt bare {{formatnum: 670000 }} overlevende.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 84-85)</ref> Etter at Frankrike hadde erklært krig mot Storbritannia [[1. februar]] [[1793]], oppbrakte [[Royal Navy]] franske skip de kom over, og unnlot å behandle de frie svarte og [[mulatt]]ene blant de franske mannskapene som [[krigsfanger]]. I stedet solgte britisk marine dem som slaver for å tjene penger på dem.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene''  (s. 271)</ref>

Under slaveopprøret på St. Domingue (våre dagers [[Haiti]]) led [[Napoleon]] større tap enn ved [[Waterloo]], og den franske [[statskassen]] ble tømt. I hemmelighet fratok han mulattene deres rettigheter som likeverdige og gjeninnførte slaveriet og slavehandelen, som den [[franske revolusjon]] hadde avskaffet. Da dette ble kjent, grep opprørerne igjen til våpen. Den franske generalen som skulle nedkjempe dem, rigget til historiens første [[gasskammer]] ved å stue svarte og mulatter inn i lasterommet på et skip og brenne svovel der hele natten igjennom. Om morgenen ble likene slengt over bord og flere fanger stuet inn. Napoleon holdt opprørslederen [[Toussaint L'Ouverture]] isolert i Fort de Joux, en festning fra 800-tallet i [[Jurafjellene]]. Der døde Toussaint [[7. april]] [[1803]] etter ti måneders fangenskap, men hans død kostet Napoleon fotfestet i Amerika. I stedet for å utbygge sitt imperium i [[Louisiana]] slik han hadde planlagt, solgte han området til USA for femten millioner dollars. De seirende slavene kunne [[1. januar]] [[1804]] proklamere republikken Haiti.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 332-34)</ref>

==== Trelldom og slaveri i Norden ====
{{Hoved|Trell}}
Trelldom er den tradisjonelle skandinaviske betegnelsen på slaveri. I førkristen tid var bruk av treller vanlig i [[Norge]] og [[Skandinavia]]. I [[vikingtiden]] benyttet skandinavene seg av treller, både ufrie skandinaver og treller som ble røvet fra andre land i [[Europa]]. Det å holde treller var nedfelt i lovene, men 3–4 generasjoner etter vikingtoktene hadde trellene tjent opp nok til å kunne kjøpe seg fri. Vikingene førte slaver fra [[Baltikum]] til [[Konstantinopel]], og de tok slaver på [[Irland (øy)|Irland]] og førte dem til arabiske land, hvor hvite treller var en svært populær handelsvare. I Skandinavia forsvant slaveriet i løpet av 1100-tallet, men trellenes frigjøring var ingen kampsak for kirken. Høvdinger på [[Island]] røvet iblant hverandres kvinner for å øve press på motstanderen. Man vet også at kvinner kunne være med på å planlegge ran av seg selv. Så sent som i 1170-årene utstedte erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] et brev der han lyste i [[bann]] alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinner som lokket til seg medsøstre ved å sjenke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem også i Norge når erkebiskopen engasjerte seg i det.<ref>Jon Vidar Sigurdsson: ''Det norrøne samfunnet'' (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7</ref>

Trelleholdet i Norge var trolig på sitt høyeste ca. år [[1000]]. Hvor stort omfang det hadde, er umulig å si med sikkerhet. Den [[England|engelsk]]e [[Domesday Book]] fra [[1086]] oppgir at 9 % av den totale engelske befolkningen var slaver, men dette trenger ikke å si så mye om norske forhold. I tidlig [[middelalder]] ble [[prest]]ene ofte rekruttert blant trellene. [[Gulatingsloven]] fra første halvdel av 1100-tallet sier at hvis prestene bryter biskopenes påbud, skal de bøte for det, for «prestane skal styrast med hogg», en formulering som oftest ble brukt om treller. Men i løpet av det første århundret etter kristningen av Norge gikk prestene gradvis over til å bli respekterte samfunnsmedlemmer som også kunne gifte seg inn i etablerte familier.<ref>Sverre Bagge: ''Mennesket i middelalderens Norge'' (s. 84), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5</ref>

Når en fri person ble gjort til slave, ble vedkommende snauklipt, fikk nytt navn og ofte en ring rundt [[hals]]en. Når en trell ble frigjort, ble halsringen fjernet, derav ordet ''frihals'', som i kristen [[terminologi]] ble til ''frelse''. Vedkommende skulle feire med et frelses[[øl]]. Som [[løysing]] var han og hans barn like fullt nokså avhengige av sin tidligere eier. Blant annet måtte de ikke motarbeide vedkommende; i så fall risikerte de å bli slaver igjen.<ref>Jon Vidar Sigurdsson: ''Det norrøne samfunnet'' (s. 20)</ref> Før [[Alltinget]] på Island var opprettet i [[930]], ble bonden på gården Blåskog øst for [[ting (forsamling)|ting]]et på Kjalarnes, dømt fredløs for drapet på en annen bondes trell eller løysing. Jorden hans ble konfiskert og gjort til tingsted for hele Island.<ref>Jon Vidar Sigurdsson: ''Det norrøne samfunnet'' (s. 60-61)</ref>

Trellene selv stod ikke under kongens lov. Da stormannen Asbjørn Sigurdsson Selsbane dro sørover for å kjøpe ekstra korn av sin morbror [[Erling Skjalgsson]] på [[Sola]] i et uår, fikk han først avslag fordi kong [[Olav den hellige]] hadde innført forbud mot korneksport fra [[Vestlandet]] på grunn av den dårlige høsten. Men så omgikk Erling forbudet ved å la nevøen kjøpe korn som Erlings treller hadde dyrket. Treller hadde lov å skaffe seg egen inntekt på denne måten, og et forbud rettet mot frie bønder, omfattet ikke dem.<ref>Sverre Bagge: ''Mennesket i middelalderens Norge'' (s. 36), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5</ref>

Mellom 3000 og 4000 nordmenn ble tatt til slaver av nordafrikanske pirater, kanskje flere. De fleste norske slavene var sjøfolk, de kom hovedsakelig fra Bergen, Norges handelssentrum. De ble kapret på Middelhavet fra rundt 1600 fram til 1800-tallet.