Redigerer Slaget ved Vigobukta (avsnitt)

== Ettervirkning ==

=== Tap og gevinst ===
[[Fil:Bakhuizen, Battle of Vigo Bay.jpg|thumb|[[Slaget ved Vigobukten (maleri)|Slaget ved Vigobukta]] av Bakhuizen]]
Vigobukta ble en stor katastrofe for franskmennene: av 15 linjeskip, to fregatter og ett brannskip, kom ikke et eneste fartøy seg unna.<ref>Lynn: ''The Wars of Louis XIV: 1667–1714,'' s. 277</ref><ref name="kamen168">Kamen: ''Bulletin of the Institute of Historical Research: The Destruction of the Spanish Silver Fleet at Vigo in 1702,'' s. 168</ref> Fem skip ble kapret av engelskmennene og et annet av nederlenderne.Resten ble brent, enten av de allierte eller franskmennene selv. Det gikk like dårlig med spanjolene: av tre gallioner og 13 handelsfartøy i flåten, ble alle ødelagte, bortsett fra fem som ble tatt av de allierte (minst tre av dem av engelskmennene). Den 24. oktober var det hele over og det som var igjen av skip og festningsverk ble ødelagt av skvadronen til admiral Shovell den 27. oktober.<ref name="kamen168"/> Tapene til den spanske marinen gjorde at de var totalt avhengig av den franske marinen for å opprettholde kommunikasjonen med Amerika.<ref name="roger166">Roger: ''The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815,'' s.166</ref>

De spanske myndighetene ble likevel ikke berørt økonomisk. De eide bare to av tre store gallioner og ingen av handelsfartøyene. De som tapte mest, ikke bare tapet av skipene, men også fra de dyrebare varene ombord (pepper, kochenille, kakao, uke, indigo, huder osv.) var private handelsmenn. Meldingen om at sølvflåten hadde kommet betryggende fram til Vigo ble først feiret av handelsmenn i Holland, men de påfølgende rapportene om slaget ble møtt med blandede følelser i [[Amsterdam]], siden rikdommen som ble kapret eller ødelagt hørte like mye til engelske og nederlandske handelsmenn, som det gjorde til de spanske.<ref>Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' s. 272</ref> De spanske myndighetene eide sølvet, og det meste av dette hadde alt blitt losset fra skipene før de allierte gikk til angrep, og det ble til slutt fraktet til borgen i [[Segovia]].<ref>Kamen: ''Philip V of Spania: The King who Reigned Twice,'' s. 32.</ref> De allierte klarte derfor ikke å ta så mye av sølvet selv. Myntmester [[Isaac Newton]] sa i juni 1703 at den totale mengden metall som ble gitt til han var rundt 2&nbsp;043 [[kg]] sølv og om lag 3,4&nbsp;kg gull, til en estimert verdi på bare 14&nbsp;000 pund.<ref>Kamen: ''Bulletin of the Institute of Historical Research: The Destruction of the Spanish Silver Fleet at Vigo in 1702,'' s. 171.</ref> I februar 1703 ga [[Filip V av Spania|Filip V]] ut et påbud, som en slags represalie, om å konfiskere alt sølvet som hadde kommet med sølvflåten og som tihørte engelskmenn eller nederlendere, totalt fire millioner peso. I tillegg valgte kongen å låne to millioner peso fra det som hadde kommet fra spanske handelsmenn og konsulatet i Sevilla. Totalt klarte Filip å reise nesten syv millioner peso, som utgjorde om lag halvparten av sølvet fra flåten, noen av de største summene i historien som en spansk konge har fått fra den amerikanske handelen.<ref name="kamen32">Kamen: ''Philip V of Spania: The King who Reigned Twice,'' s. 32</ref> Resultatet ble en uventet stor økonomisk gevinst for Filip V.<ref name="kamen32"/>

=== Methuen-avtalene ===
Suksessen ved Vigo hadde store følger for Storalliansen. Da den bourbonske [[Filip V av Spania|Filip V]] tok over den spanske tronen, ønsket kong [[Peter II av Portugal]] å holde vennskapet med den mer mektige naboen, og signerte en allianse med Frankrike i juni 1701. Men det var tryggheten til det oversjøiske imperiet til Portugal som var viktigste, og ikke så mye grensen i innlandet.<ref name="roger167">Roger: ''The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815,'' s. 167</ref> For å beskytte handelsrutene til Portugal fra Sør-Amerika, visste ministrene i Lisboa at de måtte allierer seg med den dominerende marinen i Atlanterhavet. Etter at Rooke vant ved Vigo, var det tydelig at de maritime maktene hadde den sterkeste marinen.<ref name="roger167"/>

I mai 1703 signerte portugiserne Meuthen-traktaten med England. «Bevaringen av våre oversjøiske kolonier gjør det uunnverlig for oss å ha god forbindelse med maktene som nå kommanderer havet», kommenterte José da Cunha Brochado, den portugisiske ministeren i London. «Kostnaden er stor, men for oss er en slik forståelse essensiell».<ref name="roger167"/> Det var en triumf for de allierte å skille Portugal fra den franske alliansen: med Lisboa som base for den allierte flåten, da kunne de dominere Gibraltarsundet og hindre franske kamphandlinger i Middelhavet.<ref>Wolf: ''The Emergence of the Great Powers: 1685–1715,'' s. 69</ref> Men en allianse med Portugal tvang frem en stor endring i strategien til de allierte: De maritime maktene var nå bundet til å føre kamper i Spania, med en armé basert i Lisboa, og en annen i øst i Catalonia. Dette skulle vise seg å bli en stor byrde og felttoget på halvøya ble en katastrofe, men i det lange løp ble den kommersielle gevinsten av avtalen en viktig del av den kommende rikdommen til Storbritannia. Seieren i Vigo var derfor et indirekte, men et stort bidrag til velstanden til Storbritannia utover 1700-tallet.<ref name="roger167"/>