Redigerer Slaget ved Poitiers (avsnitt)

===Vestlig historie===
Kristne samtidige, fra [[Beda den ærverdige|Beda]] til [[Teofanes]], skrev nøye ned beretninger om slaget og var ivrige etter å brette ut hva de anså som dets implikasjoner. Senere forskere, som [[Edward Gibbon]], hevdet at dersom Martell hadde falt, ville maurerne antagelig enkelt ha erobret et delt Europa. Gibbon skrev at «en seirende rekke av marsjer hadde blitt forlenget over 1600 km fra [[Gibraltar]] til breddene av [[Loire]]. Repetisjonen av et likt rom ville ha ført sarasenerne til utkanten av [[Polen]] og høylandene i [[Skottland]]. [[Rhinen]] er ikke mer uoverstigelig enn [[Nilen]] eller [[Eufrat]], og den arabiske flåten kunne ha seilt uten sjøslag inn i munningen av [[Themsen]]. Kanskje fortolkninger av [[koranen]] nå ville ha blitt lært bort ved skolene i [[Oxford]], og talerstolene ville vist et omskåret folk tryggheten og sannheten i [[Muhammed|Muhammeds]] åpenbaringer.» 

Sikkert er at den islamske invasjonen utgjorde en stor fare mellom 721 i Toulouse og 737 i det arabiske nederlaget ved Narbonne, men faren var iferd med å avta. Det forente kalifatet kollapset i [[borgerkrig]] i [[750]] i [[slaget ved Zab]] som etterlot [[umayyad-dynastiet]] nesten helt utradert med unntak av prinsene som flyktet til [[Afrika]] og videre til Iberia hvor de etablerte umayyad-emiratet i opposisjon til [[Abbasidene|abbasidenes]] [[kalif]] i [[Bagdad]].

Mange historikere er enige i at Martell var det vestlige tunge kavaleriets far. Han hadde ingen problemer med å bruke sine fienders våpen mot dem selv, ingen stolthet hindret ham i å dra alle veksler han kunne i å forsvare sin tro, hans fars hjem, hjemland og sitt folk fra det som han så på som en fare som ville ødelegge dem dersom en ikke gjorde noe med det. Hans fremsynthet i å bevege seg for å slå til først, stoppe dem utenfor sin «inngangsdør», minner om en av [[Winston Churchill|Winston Churchills]] berømte uttalelser: «Det er bedre å kjempe i dine naboers bakgård enn å måtte forsvare sin egen inngangsdør.» På fem korte år, fra slaget ved Poitiers til slaget ved Narbonne, skapte han det vestlige tunge kavaleriet og brukte det sammen med sin falanks med knusende effekt.

I moderne tid, sier Norwich, verdens kanskje ledende autoritet på [[Østromerriket]], at frankernes stopp av muslimenes ekspansjon ved Poitiers bokstavelig talt bevarte kristendommen slik vi kjenner den. En kanskje mer realistisk oppfatning finnes i ''Barbarians, Marauders, and Infidels (2004)'' av [[Antonio Santosuosso]], professor emeritus i historie ved universitetet i Western Ontario og ansett som ekspert på epoken, har en svært interessant betraktning om Karl Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans etterfølger i 736–737. Santosuosso argumenterer overbevisende for at de muslimenes nederlag var minst like viktig for lærdommen som til slutt førte Europa ut av middelalderen. Han argumenterer overbevisende for at mens Poitiers uten tvil er verdenshistorisk betydningsfullt, var de senere slagene minst like viktige. Begge invasjonsstyrkene beseiret i disse kampene hadde kommet, for å opprette permanente utposter med tanke på ekspansjon, og det kan ikke være tvil om at disse tre nederlagene samlet brøt islams europeiske ekspansjon mens kalifatet fremdeles var forent.

Mens enkelte moderne tolkninger av slagets betydning reserverer seg fra Gibbons ekstreme posisjon, støttes Gibbons vurderinger av andre historikere som [[Edward Shepard Creasy]] og [[William E. Watson]]. De fleste moderne historikere, som Norwich og Santosuosso, støtter vanligvis oppfatningen om Poitiers som en verdenshistorisk hendelse i favør av vestlig sivilisasjon og kristendom. Militærforfattere som Robert W. Martin hevder også i ''The Battle of Tours is still felt today'', at Poitiers betydning for vestlig sivilisasjon og kristendom merkes selv i dag.