Redigerer Slaget ved Cannae (avsnitt)

==Etterspill==
[[Fil:Annibal.JPG|thumb|250px|[[Hannibal Barca|Hannibal]] teller ringene til de falne ridderne og senatorene etter slaget, statue av [[Sébastien Slodtz]], [[Louvre]]]]
''For flere detaljer om dette emnet, se [[andre punerkrig|den andre punerkrigen]].''

{{Sitat|''Aldri før, mens byen selv fremdeles var trygg, hadde der vært en slik opphisset stemning og panikk innenfor dens murer. Jeg vil ikke forsøke å beskrive den, eller svekke realitetene ved å gå i detaljer...det var ikke sår på sår men mangedoblet katastrofe som ble kunngjort. For ifølge rapportene var to konsularméer og to konsuler tapt. Der var ikke lenger noen romersk leir, ingen generaler, ikke en eneste soldat eksisterte; Apulia, Samnium, nesten hele Italia lå for Hannibals føtter. Sikkert nok er der ingen annen nasjon som ikke ville gått under for en slik katastrofe''.|[[Titus Livius]], [http://mcadams.posc.mu.edu/txt/ah/Livy/Livy22.html#livy.hist.22.54 om det romerske senatets reaksjon på nederlaget]|}}

I en kort tidsperiode var romerne i fullstendig villrede. Deres beste arméer på halvøya var ødelagt, de få restene var alvorlig demoraliserte, og bare en av konsulene var i live, men brakt i vanry. Det var en fullstendig katastrofe for romerne. I moderne tider kan det bare sammenlignes med [[andre verdenskrig#Vestfronten 1940|Frankrikes fall]] i [[1940]]. Roma erklærte en nasjonal sørgedag, siden det ikke fantes en eneste person i Roma som ikke enten var i slekt med eller kjente en av de døde. Romerne ble så desperate at de satte i gang med [[menneskeofring]], de siste menneskelige ofrene romerne utførte. De drepte noen slaver og gravla dem i forum. I slike sammenhenger ble også slavene noen ganger gravlagt levende under forum. 

Hannibal hadde igjen skaffet seg nok en seier (etter slagene ved [[slaget ved Trebia|Trebia]] og [[slaget ved Trasimene|Trasimene]]). Han hadde beseiret en styrke tilsvarende åtte konsularméer<ref>[https://web.archive.org/web/20060502140414/http://history.boisestate.edu/westciv/punicwar/09.shtml]</ref>. I løpet av kampanjens tre sesonger hadde Roma mistet en femtedel av befolkningen av borgere over sytten år. Videre var den moralske effekten av denne seieren slik at hele det sørlige Italia sluttet seg til Hannibal. Etter slaget ved Cannae trakk de [[hellenisme|hellenistiske]] [[Magna Graecia|sørlige provinsene]] Apri, Salapia, [[Siracusa|Syrakus]], Herdonia, Uzentum og byene [[Capua]] og [[Taranto|Tarentum]] sine forpliktelser til Roma tilbake og sverget lojalitet til Hannibal. Polybios skrev at ''«hvor mye alvorligere var nederlaget ved Cannae, enn nederlagene før kan bare ses i lys av atferden til Romas allierte. Før den skjebnetunge dagen, var deres lojalitet urokkelig, nå begynte den å svaie av den enkle grunn at de ikke kunne se håp for Romas makt.»'' I løpet av det samme året hadde Hannibal klart å skaffe utenlandsk støtte fra grekerne, hvor den greske kong [[Filip V av Makedonia]] hadde sverget støtte og dermed satt i gang den [[første makedonske krig]] mot Roma.

Selv om den var den mest knusende seier i hele [[militærhistorie]]n, viste Hannibals triumf seg å være høydepunktet på karthagenernes lykke i krigen, da ingen avgjørende strategisk fordel fulgte den. Til tross for forferdelige tap som ble påført romerne, deserteringen til mange allierte byer og krigserklæringen til Filip av Makedonia, var Hannibal tallmessig for svak og manglet beleringsmaskiner til å angripe selve Roma. Derfor tilbød han en fredsavtale med moderate krav. Til tross for de mangedoblede katastrofene de hadde lidd ved å kjempe mot ham, nektet det [[det romerske senatet]] å forhandle og reiste en ny armé for å beskytte Italia og en annen armé til å ta offensiven mot Karthagos besittelser i Spania.