Redigerer Slaget ved Bannockburn (avsnitt)

=== Engelsk tilbaketrekning ===
[[Fil:Bannockburn 2012.JPG|thumb|Slagemarken ved Bannockburn, 2012.]]
Edvard flyktet med sin personlige livgarde, og det avsluttet den gjenværende orden i slaget; panikken spredde seg og nederlaget førte til at engelskmennene flyktet for livet. Edvard kom til sist fram til [[Dunbar Castle]], og derfra tok han et skip til [[Berwick]]. Fra det blodige nederlaget ved Bannockburn forsøkte resten av hæren å rømme til tryggheten ved den engelske grensen, rundt 145&nbsp;km sørover. Mange ble drept av den forfølgende skotske hæren eller av mange vanlige skotter mens de passerte gjennom landsbygdene. Historikeren Peter Reese har sagt at «kun en større gruppe av menn — alle fotsoldater — klarte å rømme til England.»<ref name="Reese1"/> Disse var en styrke av walisiske spydmenn som ble holdt sammen av deres hærfører, [[Maurice de Berkeley, 2. baron Berkeley|Maurice de Berkeley]], og de flest av dem nådde fram til [[Carlisle]].<ref name="Reese1"/> Ved sette sammen tilgjengelig bevis har Reese konkludert med at «det synes tvilsomt at selv en tredjedel av fotsoldatene kom seg tilbake til England.»<ref name="Reese1"/> Ut av 16 000 infanterister vil det innebære at totalt rundt 11 000 ble drept. Den engelske kronikøren Thomas Walsingham oppga at det antallet av engelske riddere som ble drept til 700,<ref>Mackenzie, W.M. (1913), s.88 refererer til Walsingham, s. 141</ref> mens flere enn 500 riddere ble tatt til fange for løsepenger.<ref>Mackenzie, W.M. (1913), s. 90</ref> Til sammenligning synes de skotske tapene å ha vært realtivt lette, kun to riddere var blant de som ble drept.<ref>Reese, s.176</ref>