Redigerer Slaget på Bergens våg (avsnitt)

=== Forhandlinger og siste forberedelser ===
[[Fil:AdmiralTeddiman.jpg|thumb|[[Thomas Teddiman]] som hadde kommandoen over den engelske flåten.<br /><small>Portrett av Sir Peter Lely (1666)</small>]]
En dansk tjenestemann gikk om bord på det engelske flaggskipet «Revenge» og erklærte at det ville bli ansett som en fiendtlig handling om mer enn fem krigsskip gikk inn i Vågen. Teddiman antok at kommandanten på Bergenhus, [[Johan Caspar de Cicignon]], ikke kjente til «arrangementet», og sendte Edward Montagu (en slektning av Edward Montagu, jarlen av Sandwich) til forhandlinger med den danske øverstkommanderende for stridskreftene i Norge, general [[Claus von Ahlefeldt]]. I realiteten hadde generalen bare fått befalet for å holde de nederlandske skipene i havnen til forsterkninger var ankommet – og avvente ytterligere ordre. Ahlefeldt gikk derfor ut fra at man ventet på danske forsterkninger. Kureren med den nye ordren forlot [[København]] først den 3. august, og siden reisen til Bergen tok ti dager rakk han ikke fram  i tide.<ref name=Fox130/>

Forhandlingene mellom engelskmenn og dansker varte hele natten. General von Ahlefeldt forsøkte å vinne tid i påvente av de nye ordrene. Han forsikret Montagu om sin samarbeidsvilje, men stilte som betingelse at angrepet bare måtte skje med seks skip, og først finne sted 16. august. Kontreadmiral Teddiman avviste framfor alt den siste betingelsen kategorisk, for riktignok var nederlenderne bedre forberedt, men på den annen side kunne de når som helst få forsterkninger. Klokken 04.00 forlot Montagu forhandlingsbordet, men ble umiddelbart sendt tilbake av Teddiman som nå truet festningene med angrep om de ikke ville samarbeide. Montagu hevdet at den engelske flåten hadde 2&nbsp;000 kanoner og 6&nbsp;000 menn, en påstand som gjorde lite inntrykk, da det var åpenbart at det var en stor overdrivelse. Han ble tatt enda mindre seriøst da han tilbød [[Hosebåndsordenen]] om man samarbeidet. Selv om general von Ahlefeldt til slutt bare ba om to dagers utsettelse, ble forhandlingene brutt ved morgengry, og engelskmennene begynte å forberede angrepet.<ref name=Hartmann52-61/>

I mellomtiden tok Montagu en liten omvei tilbake, og lot båten ro langs den nederlandske flåten for å inspisere deres forberedelser. Nederlenderne respekterte havnens nøytralitet, spilte nasjonalsangen ''[[Wilhelmus]]'' og hilste Montagu tre ganger med hvit røyk. Hans båt hilste tilbake.

Samtidig var det oppstyr i byen, ettersom engelske sjømenn hadde gått i land for å skremme befolkningen. Mange innbyggere flyktet. De Bitter kalte raskt tilbake de nederlandske mannskapene som var på landlov i Bergen ved å ringe med kirkeklokkene. Ettersom få av nederlenderne hadde noen særlig kamperfaring, og mange ikke en gang var nederlandske, lovte han dem tre måneders ekstra lønn om de vant slaget. Slike løfter var bindende under nederlandsk lov, og løftet ble møtt med stor entusiasme. Da han endte talen sin med å spørre mennene: «Har dere mot til å stå i mot fienden?» skal de ifølge de nederlandske kildene ha ropt: «Ja! Vi skal stå fast til vi har nedkjempet fienden og vil heller dø enn å overgi en så rik skatt eller oss selv til engelskmennene!»

De fleste nederlandske skipene lå langt inne i Vågen. Omtrent 300 meter fra den engelske linjen plasserte de Bitter fra nord til sør skipene «Slot Hooningen», «Catherina», flaggskipet «Walcheren», «Gulden Phenix» og «Rijzende Zon». Tusenvis av sjømenn fra mindre skip ble sendt for å forsterke festningene.