Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

=== Framveksten av kongedømmet Alba ===
* ''Se hovedartikkel, [[Opprinnelsen til kongedømmet Alba]]''
[[Fil:Fm cambuskenneth abbey.jpg|thumb|Klosteret [[Cambuskenneth Abbey]], bygget rundt 1140, var svært viktig i den tiden den nærliggende byen [[Stirling]] var hovedstad.]]
Myten om [[MacAlpins forræderi]] forteller om hvordan [[Alba]] ble født da den gæliske Cináed mac Ailpín ([[Kenneth I av Skottland]]) drepte de piktiske lederen og erobret [[Piktland]], men Alba er noe som Causantín mac Áeda ([[Konstantin II av Skottland]]) skapte. Cináeds sønn Causantín mac Cináeda ([[Konstantin I av Skottland]]) fikk skrevet «Series Longoir» for å vise eller bevise sin families krav til tronen av et forent Piktland. Den gæliske triumfen over det piktiske og endringen fra Piktland til Alba skjedde under regimet til Causantín mac Áeda. Hvorfor og hvordan er fortsatt uklart.

I begynnelsen tilsvarte det nye kongedømmet til Skottland nord for elvene [[Forth]] og [[Clyde]]. Sørvestlige Skottland var fortsatt under kontrollen til britonene i [[Strathclyde]]. Sørøstlige Skottland var fra [[638]] under kontroll av det proto-engelske kongedømmet [[Bernicia]], deretter under kongedømmet [[Northumbria]]. Disse områdene av Skottland ble utfordret av Causantín mac Áeda og falt i gæliske hender i år [[1018]] da Máel Coluim mac Cináeda ([[Malcolm II av Skottland]]) presset grensene så langt sør som elven [[Tweed (Skottland)|Tweed]]. Det ble Skottlands grense og er det den dag i dag.

Skottland fullførte sin ekspansjon ved gradvis innlemmelse av britonenes kongedømme Strathclyde inn under Alba. I [[1034]] arvet Donnchad mac Crínáin ([[Duncan I av Skottland]]) Alba fra sin morfar Máel Coluim mac Cináeda. Med unntaket av [[Orknøyene]], det vestlige øyene, det nordlige Skottland med [[Caithness]] og [[Sutherland]], som fortsatt var under [[norrøn]] kontroll, var Skottland forent.

[[MacBeth I av Skottland|Macbeth]], en kandidat til tronen fra [[Cenél Loairn]], beseiret Donnchad i et slag i [[1040]]. Macbeth styrte deretter fredfylt for hele 17 år før Donnchads sønn Máel Coluim ([[Malcolm III av Skottland]]) beseiret Macbeth. [[William Shakespeare]] i hans skuespill ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'' udødeliggjorde senere disse hendelsene, men i svært uhistorisk fremstilling basert på uriktige framstillinger i samtiden som flatterte forfedrene til [[Jakob I av England|Jakob I av England/Jakob VI av Skottland]] på Macbeths bekostning.

I [[1066]] rystet den [[Normannerne|normanniske]] erobringen [[England]] i dens fundament og [[Edgar Ætheling]], som hadde krav på den engelske tronen i opposisjon til [[Vilhelm Erobreren]], flyktet til Skottland. Máel Coluim giftet seg med Edgars søster [[Margaret av Skottland|Margaret]]. Dermed kom også skottekongen i opposisjon til Vilhelm som allerede utfordret Skottlands sørlige grense. Vilhelm invaderte Skottland i [[1072]], red gjennom distriktet [[Lothian]], forbi [[Stirling]] til [[Firth of Tay]] hvor han møtte sin flåte med skip. Máel Coluim underkastet seg, betalte hyllest til Vilhelm og overga sin sønn [[Duncan II av Skottland|Donnchad]] som gissel.

Dronning Margaret fikk en stor innflytelse på Skottland. Hun er beskrevet som den som brakte [[Europa|europeisk]] [[kultur]] til det barbariske skotske hoffet. På hennes innflytelse kunne [[benediktinerordenen]] grunnlegge et [[kloster]] ved [[Dunfermline]] og [[St Andrews]] begynte å erstatte [[Iona]] som senter for det geistlige lederskap. Ritualene til den skotske kirke begynte gradvis å endre seg og ble således mer integrert med den vestlige katolisisme.

Da Máel Coluim døde i [[1093]] ble han etterfulgt av sin bror [[Donald III av Skottland|Domnall III]], men [[Vilhelm II av England]] støttet Máel Coluims sønn fra hans første ekteskap med sin norske hustru, [[Duncan II av Skottland|Donnchad II]] som en utfordrer for den skotske tronen. Med engelsk kirgsmakt kunne Donnchad for kort tid gripe makten. Hans voldelige død innen noen måneder gjeninnsatte Domnall med [[Edmund av Skottland|Edmund]] som hans arving (sønn av Máel Coluim III). Disse to styrte Skottland inntil to av Edmunds yngre brødre kom tilbake fra engelsk eksil med engelsk militær støtte. De seirende brødrene satte Domnall og Edmund i fengsel for resten av livet, og [[Edgar av Skottland|Edgar]], den eldste av de tre brødrene, ble konge i [[1097]]. Kort tid senere inngikk Edgar en fredsavtale med den [[Norge|norske]] krigerkongen [[Magnus Berrføtt]] hvor han anerkjente norsk overherredømme på de ytre øyene i vest. Den norske kontrollen av øyene var løs og hvor de lokale høvdinger styrte med en stor grad av selvstendighet. I det påfølgende århundret krevde en av dem, [[Somerled]], posisjon som konge av [[Hebridene]] i egen rett. Hans etterkommere, som [[Lord of the Isles|Herre over øyene]], kunne fortsette å inneha en stort sett selvstendig status inntil slutten av [[1400-tallet]].