Redigerer Skottland i 1513-1707 (avsnitt)

===Jordbrukets driftsformer===
[[Fil:17thC Scottish Lowland farm.jpg|thumb|Skotsk bondegård på lavlandet i sekstenhundretallet.]]

Det meste av jordbruket var basert på lavlandets ''fermtoun'' og høglandets ''baile'' eller ''clachlan'', [[grend]]er med en håndfull gårder, hver med sine få hektar beite og dyrkbar mark som har til felles en betydelig allmenning med uforbedret oppmarksbeite. Det vanligste systemet var basert på innmark og utmark. Innmarken var det beste landet, nær gården. Den ble dyrket kontinuerlig og mest intenst og mottok mesteparten av gjødselen. Avlingen var vanligvis [[Bygg (korn)|seksradet bygg]], [[havre]] og noen ganger [[hvete]], [[rug]] og [[belgfrukt]]er. Det mer omfattende utmarka ble i stor grad brukt til havre. Den ble gjødslet gjennom nattfolding av storfe om sommeren og ble ofte holdt brakk for å gjenopprette sin fruktbarhet. I fruktbare regioner kunne inmmarken være omfattende, men i opplandet kunne det være lite, omgitt av store arealer utmark. I kystområder anvendes [[tang]] som gjødsel og rundt de store byene ble det brukt [[Menneskelig avføring|nattjord]]. Utbyttet var ganske lavt, ofte rundt tre ganger så mye som ble sådd, selv om de kunne nå det dobbelte av denne avkastningen på noen åkrer.<ref name="Whyte2001pp206-7"/>

[[Fil:Ruined sheiling - geograph.org.uk - 1094461.jpg|thumb|Ruinene etter en seter i [[Argyll and Bute]].]]

Særlig i høylandet og på øyene ble innmarken brukt i henhold til ''runrig''-systemet. Gjerdene ble delt inn i strimler - «rigger» - som med jevne mellomrom ble omdelt blant leilendingene i grenden, slik at ingen gård hadde kontinuerlig bruk av det beste landet. Strimlene løp vanligvis nedoverbakke slik at de inkluderte både vått og tørt land, og bidro til å oppveie noen av problemene med ekstreme værforhold. Mest pløying ble utført med en tung treplog med en jernskive, trukket av okser, som var mer effektive på tung jord og billigere å fôre enn hester. På slutten av femtenhundretallet førte befolkningsveksten i det vestlige høylandet til at pløying ble forlatt til fordel for mer intensive dyrkingsmetoder ved bruk av spader og fotploger, som produserte større furer med smalere kanaler mellom og tillot åkerbruk på steder der pløying ville vært umulig. Beitemarkene for storfe var ofte ved ''shielings'' ([[Seter|setrer]]) med en bygning av stein eller torv. Disse vil ofte være fjernt fra gårdene i lavlandet, men kunne være relativt nært i det mer avsidesliggende høylandet. Alle gårdsbruk kombinerte husdyr med åkerbruk, med storfe og sauer og geiter i deler av høylandet og alle gårder dyrket noe korn. Imidlertid var det en viss spesialisering, med åkerbruk viktigste i øst, og det var en tradisjon for sauehold i de [[Scottish Borders|grensemarkene]] som dateres tilbake til ankomsten av nye [[kloster]]ordre i ellevehundretallet som fortsatte etter  nedleggelsen av klostrene.<ref name="Whyte2001pp206-7"/><ref>Wormald 1991 ''op.cit.'', s. 41-55.</ref>

[[Fil:Old Drovers Path at Cotkerse.jpg|thumb|Gammel oksevei.]]

Høylendere hadde drevet storfe på hoven til lavlandet siden minst femtenhundretallet. I 1680-årene hadde handelen utvidet seg til de større engelske markedene. Storfe ble krysset med større irske raser og store beitemarker ble inngjerdede av de store grunneierne i [[Galloway]] for å holde og fete storfe. På slutten av sekstenhundretallet hadde okseveiene blitt etablert, og strekkte seg ned fra høylandet gjennom det sørvestlige Skottland til det nordøstlige England. Derfra ble noen drevet til [[Norfolk]] for å bli fetet før de ble slaktet i [[Smithfield]] for Londons inbyggere. Spesialiseringen fortsatte, med den økende kommersialiseringen av sauehold i grensene etter hvert som de engelske markedene åpnet seg etter [[Englands historie#Unionen mellom kronene|unionen mellom kronene]] i 1603. [[Meieri]]er ble et trekk ved storfeoppdrettet i det vestlige lavlandet.<ref name=Whyte202>Whyte 2001 ''op.cit.'', s. 202-207.</ref>