Redigerer Simeon I av Bulgaria (avsnitt)

=== Undertrykkelse av serbiske uroligheter og seinere felttog mot Bysants ===
Umiddelbart etter dette felttoget fikk Simeon straffa den serbiske herskeren Petar Gojniković, som hadde forsøkt å forrå ham ved å danne en allianse med bysantinerne.<ref name="bakalov" /> Simeon sendte en armé under ledelse av to av kommandantene sine, [[Teodor Sigritsa]] og Marmais, til Serbia. De to klarte å overtale Petar til å delta i et personlig møte. Under møtet la de ham i lenker, og han ble frakta til Bulgaria, hvor han døde i et fangehull. Simeon satte Pavle Branović, som tidligere var i eksil i Bulgaria, på den serbiske tronen, og gjeninnførte dermed den bulgarske innflytelsen i Serbia for en periode.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 385-386.</ref>

I mellomtida tvang de militære motgangene fram enda et regjeringsskifte i Konstantinopel: admiralen Romanos Lekapenos bytta ut Zoe som riksforstander med den unge Konstantin VII i år 919, og tvang henne tilbake til et kloster. Romanos forlova bort dattera si Helena til Konstantin, og rykka opp til å bli medkeiser i desember 920. Dermed overtok han i praksis styret over riket,<ref>''[[Oxford Dictionary of Byzantium]]'' (1991), Oxford University Press</ref><ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 163.</ref> som stort sett var det Simeon hadde planlagt å gjøre.<ref>Tsanev, ''Bǎlgarski chroniki'', s. 217</ref>

Siden han ikke lenger hadde mulighet til å ta over den bysantinske tronen med diplomatiske midler ble Simeon nok en gang tvunget til å føre krig for å få gjennom viljen sin. Mellom 920 og 922 økte Bulgaria presset mot Bysants. Bulgarerne førte felttog i vest gjennom [[Thessalia]] og i øst i Thrakia, og nådde fram til [[Dardanellene]] og [[Korinteidet]].<ref name="delev9" /><ref name="medlands">[http://fmg.ac/Projects/MedLands/BULGARIA.htm#_Toc137439346 Cawley, Charles (2006-2007). ''Medieval Lands'']</ref> Simeons styrker kom fram til Konstantinopel i 921. De krevde Romanos avgang og erobra Adrianopel. I 922 seira de i [[slaget ved Pigae]], brente store deler av [[Det gylne horn]] og inntok [[Vize|Bizye]].<ref name="runciman-ss164-165">Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 164-165.</ref><ref>''Vita S. Mariae Junioris''.</ref> Imens forsøkte bysantinerne å sette opp Serbia mot Simeon, men han erstatta Pavle med Zaharije Pribisavljević, en tidligere flykting som han hadde tatt til fange i Konstantinopel.<ref name="delev9" /><ref name="runciman-ss164-165" />
[[Fil:Skylitzes Simeon sending envoys to the Fatimids.jpg|right|thumb|320px|Simeon sender sendebud til fatimiderne. Madrid Skylitzes.]]

Simeon, som var desperat etter å erobre Konstantinopel, planla et stort felttog i år 924 og sendte sendebud til den [[fatimid]]iske [[kalif]]en [[Ubayd Allah al-Mahdi Billah]], som eide en mektig flåte, noe Simeon trengte. Kalifen samtykte og sendte egne representanter tilbake med bulgarerne for å gjøre klar alliansen. Sendebuda ble imidlertid tatt til fange av bysantinerne i [[Kalabria]]. Romanos tilbød araberne fred og ga dem i tillegg sjenerøse gaver. Dermed gjorde han slutt på unionen med Bulgaria.<ref name="delev9" /><ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 168-169.</ref>

I Serbia ble Zaharije overtalt av bysantinerne til å gjøre opprør mot Simeon. Zaharije fikk støtte fra mange bulgarere som var leie av Simeons endeløse felttog mot Bysants.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 446-447.</ref> Den bulgarske keiseren sendte troppene sine som var leda av Sigritsa og [[Marmais]], men de ble beseira og de to kommandantene ble halshugd. Dette tvang Simeon til å inngå våpenhvile med Bysants for å konsentrere seg om å slå ned opprøret. Han lyktes i dette fordi Zaharije rømte til nabolandet [[Kroatia]], og Serbia ble satt under direkte bulgarsk kontroll.<ref name="delev9" /><ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 459.</ref>

Sommeren 924 reiste Simeon likevel til Konstantinopel og begjærte å få møte patriarken og keiseren. Han snakka med Romanos ved Det gylne horn 9. september 924 og fikk til en avtale om våpenhvile, som sa at Bysants skulle betale en årlig skatt til Bulgaria, men at de i gjengjeld skulle få tilbake noen områder ved kysten av Svartehavet.<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 169-172.</ref> Det sies at to ørner møttes på himmelen under de to regentenes samtale, og at de deretter fløy fra hverandre, den ene for å fly over Konstantinopel og den andre i retning Thrakia, som et tegn på de to herskernes uenighet.<ref>Theophanes Continuatus, s. 405-407.</ref> I sin beskrivelse av dette møtet nevner [[Teofanes|Theophanes]] Continuatus at «de to ''keiserne''… samtalte», noe som kan tyde på en fornya bysantinsk anerkjennelse av Simeons beslag på keisertittelen.<ref>"tôn ''basileôn'' omilountôn". Diskuteres i [https://archive.today/20120525110204/homepage.mac.com/paulstephenson/trans/theocont3.html Paul Stephenson: The peace agreed between Romanos Lekapenos and Symeon of Bulgaria, AD 924 (translation of Theophanes Continuatus)].</ref>