Redigerer Sigurd Islandsmoen (avsnitt)

=== Requiem ===
Islandsmoens ''Requiem'' ble ferdig i 1936, men ikke fremført i sin helhet før i 1943.<ref name=":3" /> Verket er opus nr. 42<ref name=":4" /> og har følgende satser: 
# Canto funébre (sorgstemt sang) 
# [[Introitus]]
# [[Graduale]]
# [[Dies irae]]
# [[Kyrie|Kyrie eleison]]
# [[Recordare]]
# [[Preces meae]]
# [[Confutatis]]
# [[Oro supplex]]
# [[Lacrymosa]]
# Domine, Jesu Christe
# [[Sanctus]]
# Benedictus, Sanctus
# [[Pie Jesu]]
# [[Agnus Dei (hymne)|Agnus Dei]]
Fire satser av verket ble fremført under vespergudstjenesten i  [[Frogner kirke (Oslo)|Frogner kirke]] 1. november 1942, en måned før hele verket gikk gjennom sensuren.<ref>{{Kilde bok| forfatter = Libæk, Rudolf J. | utgivelsesår = 1979 | tittel = Norges eldste oratoriekor Cæciliaforeningen gjennom 100 år: 1879 - 1979 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cæciliaforeningen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013120606043 | side = 113}}</ref> Verket inneholder flere temaer og motiver hentet fra folketoner fra [[Valdres]].<ref name=":2" /> Islandsmoen ga i tidsskriftet Norsk Musikkliv 1943 nr. 1, en forklaring på hvordan han forvandlet folkemusikken til kunstmusikk <ref name=":3">{{Kilde www|url = http://www.2l.no/files/2L36SACD_ebok.pdf|tittel = Sigurd Islandsmoen Requiem, plateomslag|besøksdato = 2015-12-27|forfattere = Nils Grinde og Wolfgang Plagge|dato = 2006|forlag = Norsk Musikkliv referert av 2L}}</ref>: 

{{Sitat|Da det aller meste av det som ble funnet var religiøse toner med tildels dårlig tekst, lå tanken ganske nær, at disse motivene muligens var anvendelige til tematisk behandling i et større kirkelig korverk. Da de fleste bibelske sujetter er benyttet før, og da det blant annet fantes en meget god folketone til Petter Dass' salme Herre Gud, ditt dyre navn og ære, som på mange måter slekter inn på den veldige tekst Dias Irae, lå det nær å tro at den gamle requiemtekst muligens kunne benyttes. Anvendelsen av norsk folkemusikk i dette verket er imidlertid ikke et vanlig potpurriarrangement. Teknisk sett ville det være en umulighet, og kunstnerisk sett ville det være en forbrytelse å benytte kjente norske folketoner – også verdslig – til denne veldige og alvorsfulle tekst på en så primitiv måte. Det er motiver, som ikke er benyttet før, og de aller fleste av dyp religiøs natur. Det er selvsagt at nesten ingen av dem passet inn i latinens metrikk, men måtte underkastes omformingens prosess ved en symfonisk behandling av motivene.}}
<!-- <ref>{{kilde|Gaukstad, Øystein|år=1973|ref=harv}} s. 91, original kilde, ikke Cecilieforeningens bok</ref> -->

Et requiem er en [[katolsk]] sunget [[rekviemmessen|dødsmesse]] og har ingen plass i [[luthersk]] [[liturgi]], for ikke snakke om innen norsk kirkelig praksis. Ute i Europa har flere av de store klassiske komponistene lagd slike verk, og spesielt berømte er vel verkene til [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]], [[Giuseppe Verdi|Verdi]] og [[Luigi Cherubini|Cherubini]]. Islandsmoen har selv fremført Cherubinis ''Requiem'' i 1927 og har ganske sikkert latt seg påvirke av dette, selv om de er forskjellig i form. Tekstmessig følger han imidlertid tett på Mozarts bruk av tekstene, som igjen følger en tradisjon fra [[1700-tallet]] om å forenkle disse. Også i [[Introitus]] og [[Kyrie]] har han fulgt etablert praksis, mens han bryter med Mozart og Verdi i Graduale hvor han bruker en gjentagelse fra Introitus. Han velger å behandle ''Dies irae'' annerledes enn Cherubini og [[Anton Bruckner|Bruckner]], og deler den opp og reorganiserer. Totalt tar Islandsmoen for seg 15 av de i alt 19 versene. Gjennom hele verket er det en varierende satsstruktur og det veksles mellom [[Homofoni|homofone]] og [[Polyfoni|polyfone]] partier. I flere av partiene trer det nære slektskapet til norske folketoner frem, og melodien ''Herre Gud ditt dyre navn og ære'' setter preg på ''Dies irae, Kyrie eleison og Agnus Dei.<ref>Sammenhengen mellom folketoner fra Valdres og Islandsmoens Requiem er undersøkt av Trond Bråten</ref>''

''Requiem'' (opus 42) ble urfremført i sin helhet i [[Oslo domkirke|Vår Frelsers kirke]] 14. januar 1943.<ref name=":1" /><ref>Aftenposten 15. januar 1943, anmeldelse av David Monrad Johansen</ref> Fire av satsene hadde allerede 1. november 1942 vært fremført i Frogner kirke. Verket ble ved begge anledninger fremført av [[Cæciliaforeningen]] og [[Filharmonisk Selskaps Orkester]]. Organist var [[Rolf Kåre Karlsen|Rolf Karlsen]] og solistene var [[Gunvor Mjelva]] (sopran), [[Svanhild Richvoldsen]] (alt), [[Sigurd Hoff]] (tenor), [[Øystein Sinding-Larsen]] (bass). [[Arild Sandvold]] dirigerte konserten.

Urfremførelsen var midt under [[den andre verdenskrig]] og domorganist Rolf Karlsen var på vei til konserten da flyalarmen plutselig gikk. Han forteller at han klarte å komme seg ned på «Konsen» [Musikkonservatoriet i Nordahl Brunsgate]<ref>{{Kilde bok| utgivelsesår = 2000 | tittel = Norges musikkhistorie: inn i mediealderen | isbn = 8203223826 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030303004 | side = }}</ref> uten å bli jaget ned, og at han der hadde det hyggeligere enn i en fremmed kjeller. Etter en halv time kom ''faren over'' og alt vendte tilbake til det normale. Klokken 21 startet konserten og han forteller at «- det var en eiendommelig stemning i kirken med disse norske tonene».<ref>Rolf Karlsen er sitert i Rudolf Libæk sin bok ''Norges eldste oratoriekor – Cæciliaforeningen – gjennom 100 år. 1879–1979''. Oslo 1979, side 115</ref>

{{Sitat|align=left|…Av de solister De nevner, har allerede ''nn'' underskrevet erklæringen. Dersom ikkje ''nn'' vil gjøre det samme, kan de ikkje få tillatelse til å medvirke i innstuderingen av Islandsmoens Requiem.<br />Heil og Sæl!|Statens Teaterdirektorat|}}
Da Cæciliaforeningen planla urfremføringen støtte de på vanskeligheter. Alt ble den gangen godkjent av [[Statens teaterdirektorat]] og ikke alle hadde underskrevet på de nødvendige erklæringer. Etter mye korrespondanse får de til slutt tillatelse til å holde konsert. I et brev datert 17. desember 1942 blir de gjort kjent med at verket har passert sensuren.

Etter fremføringen i Oslo ble verket senere fremført i [[Stavanger]], [[Moss]], [[Drammen]], [[Lillestrøm]], [[Hønefoss]] (1946)<ref name=":1">{{Kilde bok| forfatter = Libæk, Rudolf J. | utgivelsesår = 1979 | tittel = Norges eldste oratoriekor Cæciliaforeningen gjennom 100 år: 1879 - 1979 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cæciliaforeningen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013120606043 | side =196 }}</ref>, [[Bergen]] (1949)<ref name=":1" />, Voss (1949)<ref name=":1" /> og [[Trondheim]]. Verket er også fremført i [[København]] (1946)<ref name=":1" /> og i [[Brussel]] (1953)<ref name=":1" /> som en del av kulturutvekslingen mellom [[Belgia]] og [[Norge]]. Utdrag av verket ble også fremført i Paris i 1953.<ref name=":1" /> Oppføringen i Bergen ble direkteoverført av [[Norsk rikskringkasting]].

Etter krigen forsvant verket, og det siste som er kjent er at det ble fremført i [[Brussel]] og Paris i 1953. Deretter forsvant notematerialet. Hvorfor og hvordan er ukjent, men det ser ut som om materialet aldri ble returnert. Direktesendingen i radio ble tatt opp, og det ble overført til NRK. Opptaket er senere forsvunnet. En versjon av "Agnus Dei"-satsen for orgel og kor overlevde og ble brukt i begravelsen til Kong [[Haakon 7]].<ref name=":1" />

Ingen viste hvor det var før det ble etterlyst i 1991 og [[Nasjonalbiblioteket]] kunne fortelle at alt arkivert materiale var på plass med unntak av nettopp Requiem. På [[Bagn Bygdesamling]] har det imidlertid blitt oppbevart en enslig microfilm i mange år av den opprinnelige versjonen slik den var før uroppføringen. De kunne derfor fortelle Nasjonalbiblioteket at Requiem ikke var tapt, de hadde en kopi. Kopien ble lagd under krigen av Islandsmoen for å sikre verket for ettertiden, og kopien var blitt lagt i magasinene på [[Bagn Bygdesamling]]. Det er antatt at noe av bakgrunnen var frykt for at verket kunne bli destruert på grunn av det sterke nasjonale preget det hadde, og den tyske motstanden mot å markere slikt. Denne kopien er siden blitt oppfotografert og utgitt av [[Norsk Musikkforlag]]. Disse hadde allerede i 1945 kjøpt rettighetene til verket og hadde den gang utgitt et klaveruttog til hjelp ved innstudering. Verket er siden blitt oppført ved Kirkemusikkdagene i [[Bergen]] 10. november 2002, og er nyutgitt av musikkforlaget [[2L]] med støtte av [[Norsk kulturråd]]. På denne utgivelsen medvirker [[Det norske solistkor]] og [[Kristiansand symfoniorkester]] med [[Terje Boye Hansen]] som dirigent.

1. og 2. november 2008 ble verket satt opp i Moss kirke under ledelse av kantor Kjetil Ertresvåg. Moss kammerkor og solister fra plateinnspillingen medvirket.