Redigerer Setring (avsnitt)

== Eierformer og rettigheter==
Eierstrukturene for setrer var og er veldig mangfoldige. Norske setrer var i privateie, det vil si hver gård hadde sin(e) egen(e) seter(e), men setrene lå ofte samlet i [[setergrend]]er, og beitearealene var felles.{{tr}} Denne eierformen forekommer også i Alpene, men er heller unntaket. Her er setrene oftere [[allmenning]]er eller eies av [[interessentskap]]er, det vil si setrene er fra gammelt av felles for ''alle'' bønder i en eller flere landsbyer, eller for de av bøndene som har kjøpt andelsrettigheter.

Det har vært vanlig at gårdbrukere uten egen seter leide seg inn hos setereiere med ledig kapasitet. Utleieren tok seg da av buskapen og stelte melken mot godtgjøring. Buskap utplassert på denne måten ble kalt «stellingsfe» eller «leiefe», andre betegnelser har vært fremmedkyr (Østlandet), drottkyr (Østerdalen), sytningskyr, dragekyr eller sellingskyr (Surnadal) eller vaktefe (Hallingdal). Blant setereiere med rikelig beite kunne det være konkurranse om å skaffe slike leiekyr. Leieprisen kunne være i form av andeler av melkeproduktene, for eksempel at utleieren fikk ost og prim eller at utleieren fikk melken hver tredje dag. Denne prisen var betaling både for beitet og for budeiens arbeid. Norges første meieri, [[Rausjødalen setermeieri]], var ifølge Reinton en videreutvikling av leiefeordningen.<ref name=Reinton/>

På fellessetrer i Alpene oppstod det komplekse og detaljerte regelverk om bøndenes rettigheter og plikter. Reglene varierte sterkt mellom ulike deler av Alpene, men hadde flere fellestrekk: Antallet dyr var nøyaktig reglementert, likeså når og hvor lenge buskapen kunne være på setrene. Slike regler skulle forhindre under- og overbeite og klarte dermed å unngå at setrene ble utsatt for [[allmenningens tragedie]]. (Underbeite fører til spredningen av beite-ugress, overbeite ødelegger vegetasjonen.) I tillegg var bøndene forpliktet til [[dugnad]]sarbeid: Viktige gjøremål var fjerningen av stein etter vinterens/vårens steinras; fjerning av høytvoksende ugress som spredte seg og ble unngått av buskapen; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av seterbygningene, stier og gjerder. Andre regler garanterte retten til å drive feet på lavereliggende, private beiter ved plutselig snøfall på setra. Motsatt kunne landsbybefolkningen ved katastrofer i dalen søke tilflukt på setra. Mange av reglene stammer fra den tidlige middelalderen og gjelder i store trekk fremdeles, selv om de fleste nå har mistet sin betydning.{{tr}}