Redigerer Selevkide-dynastiet (avsnitt)

=== Nedgang ===

I [[140 f.Kr.]] bestemte selevkidekongen [[Demetrios II Nikator]] at nok var nok og samlet alle ressurser han hadde for å stoppe partiernes fremrykning. Han var seirende innledningsvis og flere vasaller rev seg løs fra [[Mithridates II]]. Partherne var derimot kjent for sin defensive styrke i deres eget land og klarte snart å ta selevkidarméen i bakhold og ta Demetrios til fange. Babylonia ble nå en partisk provins.

Den siste krigsrunden kom etter at den dyktige [[Antiokos VII Sidetes]], bror av Demetrios II, til slutt klarte å vinne borgerkrigene i levningene av det selevkidiske riket. Han samlet en enorm hær av leiesoldater og angrep partierne med stor iver. Etter tre seiere hadde han frigjort Babylonia og det vestlige Iran og ble allerede sammenlignet med Antiokos den store.

Innbyggerne var glade for å kvitte seg med det tunge partierstyret, men da den gigantiske selevkidarméen ble delt opp og satt i vinterkvarter viste dette seg å være like problematisk for vertsbyene. Partiske spioner kunne fyre opp under opprørere mot selevkidene, og da Antiokos VII forsøkte å samle styrkene sine, ble han omringet og drept av partierkongen [[Fraates II]] i et slag utenfor [[Ekbatana|Hamadan]]. Restene av den lederløse hæren ble spredt eller satt inn i partiernes rekker. Dette var den definitive slutten på den hellenistiske perioden i Iran.

De siste gjenværende selevkidkongene kontrollerte bare de stadig minkende områdene til Syria. Deres siste halve århundre var preget av endeløse borgerkriger inntil romerne gjorde Syria til en romersk provins i [[64 f.Kr.]] Den greske innflytelsen i øst overlevde dets herskere for en tid, selv om få av de hellenistiske byene lå øst for Babylonia. Parterherskerne fortsatte gjennom deres styre å prege mynter på gresk, og flere av dem gav seg selv kallenavnet ''Filhellenos'' («venn av grekerne»). Grunnen var både tradisjonelle og for å sikre støtte fra de greske samfunnene, som fremdeles var viktige (og tungt befestede) kommersielle byer. Til slutt minket den greske innflytelsen. De romerske felttogene i Partia i 100-tallet f.Kr. ser ut til å ha fjernet de siste greske kolonistene, om ikke fysisk så i alle fall politisk-kulturelt.

Det er nevnt som merkelig at Baktria, baklandet på det østlige iranske platået, til tross for sin avstand til Hellas hadde en tallrik og blomstrende gresk koloni. Grekerne her ser også ut til å ha vært bedre integrert og klarte til og med å ekspandere forbi de tidligere grensene til akamenidene i [[Punjab]] og [[Kasjmir]], i tillegg til å bli herrer av dagens Pakistan tidlig på 100-tallet f.Kr. Selv om imperiet snart kollapset, etterlot grekerne seg en betydelig kulturell arv, den såkalte [[gandhara]]-kulturen.

Drømmen om å gjenforene Aleksanders rike var lenge levende blant de hellenistiske kongene, og referansene til ham var mange blant de hellenistiske kongene. Ved overrekkelsen av [[Alexandria]] i [[34 f.Kr.]] gikk dronning [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]] og den romerske generalen [[Marcus Antonius]] til og med så langt som å krone deres sønn Aleksander Helios (''solen'') til storkonge av Partia og Media. Dette var riktignok ikke noe annet enn tom gest ettersom disse landene på den tiden var forlengst utenfor gresk og romersk innflytelse.