Redigerer Scotia-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Første reise 1902–1903===
«Scotia» seilte fra [[Troon]] i [[Skottland]] den 2. november 1902. På reisen sørover hadde hun stopp i den irske havnen [[Dún Laoghaire]],{{#tag:ref|Dun Laoghaire var dengang kjent under sitt britiske navn, Kingstown.|group=n}} i [[Funchal]] på [[Madeira]] og på [[Kapp Verde-øyene]],<ref>Rudmose Brown, s. 15–120</ref> før det ble gjennomført et mislykket forsøk på å gå i land på den lille, isolerte øygruppen [[St. Peter og St. Paul-øyene]] nær ekvator. Forsøket var nær ved å koste geologen og skipslegen James Harvie Pirie livet, da han feilberegnet avstanden til land og hoppet i det hairike havet i et forsøk på å komme i land.<ref>Rudmose Brown, s. 20–21</ref><ref name="sharks">Goodlad, seksjon 5: Voyage of the Scotia: [http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/gooant/gooant0502.htm The voyage south]</ref> Den 6. januar 1903 nådde «Scotia» [[Port Stanley]] på [[Falklandsøyene]], der forsyninger ble etterfylt før hun seilte videre til Antarktis.<ref>Rudmose Brown, s. 24</ref>

[[Fil:South Orkney Islands-en.svg|miniatyr|venstre|400px|[[Sør-Orknøyene]]]]

Den 26. januar 1903 satte «Scotia» seil mot antarktiske farvann. Ekspedisjonen møtte tung [[Is|pakkis]] 40 kilometer nord for [[Sør-Orknøyene]] den 3. februar, og de strevde med å manøvrere seg videre.<ref name="Rudmose_Brown_28–33">Rudmose Brown, s. 28–33</ref> Dagen etter var imidlertid «Scotia» i stand til å ta seg videre sørover. En liten gruppe ble satt i land på [[Saddle Island (Sør-Orknøyene)|Saddle Island]], hvor en stor mengde biologiske og geologiske prøver ble samlet inn.<ref name="Rudmose_Brown_28–33" /> Isforholdene forhindret videre fremdrift før 10. februar, da «Scotia» fortsatte sørover, «lensende fremover i sju knop under seil».<ref name="Rudmose_Brown_28–33" /> Den 17. februar var posisjonen 64°18'S, og fem dager senere passerte de den 70. breddegrad langt inne i [[Weddellhavet]]. Kort tid senere tørnet Robertson nordover igjen etter å ha nådd 70°25'S, da ny [[sjøis]] dannet seg og truet skipet.<ref name="Rudmose_Brown_28–33" />

Da de ikke hadde lyktes med å finne land, måtte ekspedisjonen bestemme seg for et overvintringssted. Denne beslutningen hastet siden sjøen var i ferd med å fryse til, og skipet kunne bli sperret inne i isen. Bruce bestemte seg for å sette kursen tilbake mot Sør-Orknøyene og forsøke å finne en ankerplass der.<ref name="Rudmose34">Rudmose Brown, s. 34</ref> Jevnført med det uttalte målet om å overvintre så langt sør som mulig, lå Sør-Orknøyene mer enn 3&nbsp;200 kilometer fra Sørpolen, men den nordlige beliggenheten hadde sine fordeler. Den relativt korte perioden skipet ville ligge innefrosset ville gi mer tid til tråling og mudring på våren.<ref name="Rudmose34" /> I tillegg lå øygruppen beleilig til for etablering av en meteorologisk stasjon – den relative nærheten til det søramerikanske fastlandet åpnet mulighetene for permanent bemanning.<ref>Rudmose Brown, s. 57</ref>

[[Fil:Omond House - Laurie Island.jpg|miniatyr|«Omond House»]]

Det krevde én måned med strevsom seilas før «Scotia» nådde Sør-Orknøyene. Etter flere mislykkede forsøk på å lokalisere en høvelig ankerplass, og med roret alvorlig skadet av is, fant de til slutt en skjermet bukt på sørsiden av [[Laurie Island]], den østligste øya i øygruppen. Den 25. mars var skipet forsvarlig oppankret noen hundre meter fra stranden, klar for å bli innefrosset.<ref>Rudmose Brown, s. 36–37</ref> Hun ble klargjort for å tjene som vinterkvarter: maskinene ble demontert, dampkjelene tømt og et seildukstak ble strukket over dekk.<ref>Rudmose Brown, s. 45</ref> Deretter fikk Bruce satt i gang et omfattende vitenskapelig program som omfattet meteorologiske observasjoner, tråling etter havprøver, botaniske ekskursjoner og innsamling av biologiske og geologiske prøver.<ref>Rudmose Brown, s. 46–50</ref> Den største oppgaven som ble gjennomført i denne perioden var byggingen av en steinhytte, døpt «Omond House» etter [[Robert Omond]], direktør for [[Royal Observatory (Edinburgh)|Edinburgh Observatory]] som var en av ekspedisjonens støttespillere.<ref>Voyage of the Scotia 1902–1904: [http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/vs031-034.htm The hut known as Omond House on Laurie Island in the South Orkney Islands, 1902-04] Glasgow Digital Library</ref> Denne skulle tjene som husly for de som skulle bli igjen på Laurie Island for å betjene den planlagte meteorologiske stasjonen. Bygningen ble [[tørrmur]]t av lokal stein; til tak ble det benyttet trestokker dekket med seilduk. Den ferdige hytta målte seks ganger seks meter, hadde to vinduer, og ble utrustet for seks personer. Rudmose Brown skrev: «Tatt i betraktning at vi ikke hadde [[mørtel]] og murerverktøy, er det et vidunderlig flott hus, og veldig solid. Jeg vil derfor tro at det vil bli stående i hundre år&nbsp;...»<ref>Speak, s. 85</ref>

Mannskapet klarte i all hovedsak å holde seg ved god helse. Unntaket var skipsmaskinisten, Allan Ramsay, som hadde fått hjerteproblemer på Falklandsøyene under utreisen. Han valgte å følge med ekspedisjonen videre, men ble stadig dårligere ettersom vinteren skred frem. Han døde den 6. august og ble gravlagt på øya.<ref name="Speak88">Speak, s. 88–89</ref>

Aktivitetsnivået økte da vinteren gikk over til vår. Det ble foretatt mange utfarter med hundesleder,<ref>Rudmose Brown, s. 76</ref> også til de omkringliggende øyene. En trehytte ble bygget for magnetiske observasjoner, og det ble satt opp en ni fot høy [[varde]] der [[Union Jack|unionsflagget]] og [[Skottlands flagg|det skotske flagget]] vaiet side om side på toppen.<ref name="Speak88" /> «Scotia» ble gjort sjøklar igjen, men var isfast gjennom september og oktober; det var ikke før 23. november sterk vind brøt opp isen i bukta og frigjorde ekspedisjonsskipet. Fire dager senere avgikk hun for Port Stanley, og etterlot en gruppe på seks under Robert Mossmans ledelse på Laurie Island.<ref name="Speak88" />