Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Ressursutnyttelse og nye bosetninger ===
Myndighetene i København hadde helt siden siste del av 1600-tallet bekymret seg for svak norsk befolkningsutvikling i Finnmark. Dårlig prisutvikling for fisk gjorde forholdene vanskelig for norsk kystbefolkning. Noen flyttet inn i de samiske fjordene og andre forlot amtet. Denne utviklingen gikk ut over handelsmennenes inntekter og statens skatteinngang, samt at det truet områdets status som norsk territorium.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

Med økt befolkning i nordområdene ble det skjerpet kamp om naturressursene. I mange tilfeller førte dette til den sterkestes rett. Tradisjonelle næringsformer kom under press der det ble flere som skulle finne levebrød, spesielt der jordbrukskolonisering fant sted med statlig støtte. Konflikter mellom folkegruppene oppstod, slik at «de andre» ble omtalt og behandlet nedlatende. Omfang og hvor langt partene gikk, er det vanskelig for historikerne å finne ut av. Mest sannsynlig var det nok snakk om både aksept og nedvurdering.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=114–115}}

Den svenske staten utvidet sitt engasjement på Nordkalotten på 1600- og 1700-tallet, blant annet med å få i gang gruvedrift. Utover på 1800-tallet økte aktiviteten med kolonisering og jordbruk, noe som i betydelig grad endret landskapet. Først da ble samene i stort grad skjøvet til side og deres rett til land og kultur ble gradvis mer og mer svekket. Men i tidlig moderne tid hadde samene allikevel stor selvråderett, de hadde egne institusjoner for styring og utviklet egne eiendomsrettigheter i forbindelse med fiske, jakt og reindrift. Ytre faktorer som endrede handelsmønstre og styresmaktenes politikk, spilte også en rolle for deres endrede økonomi og styremåte.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}}

Til tross for flere tiltak som dansk-norske myndigheter innførte, ble ikke innvandringen av nordmenn til Finnmark av noe stort omfang. Imidlertid kom det fra 1720-årene finsktalende innflyttere, kjent som [[kvener]], til Finnmark og deltok i konkurransen om ressursene. Kvener som drev jordbruk var grunnlaget for den første fastboende befolkningen i Indre-Finnmark. Myndighetene var også tilfreds med kvenenes næringsvirksomhet, og de ble sett på som en god kompensasjon for redusert norsk befolkningstall. Kvenene hold seg gjerne sammen med samene, og betalte sin skatt på samme måte som dem. Kvenene lærte seg raskt å drive fiske til havs og de behersket mange forskjellige håndverksyrker. Amtmennene fikk på 1700-tallet mulighet til å gi økonomiske fordeler til kvenene, for at de skulle kunne bygge hus og skaffe seg fiskebruk. Imidlertid kom de i konkurranse med samene når det gjaldt utnyttelse av beiteland og slåttemark, eller i noen tilfeller, i konkurranse om laksefiske i elvene. Kvenene lot seg gjerne oppta i de samiske samfunnene via giftemål, og ble dermed i noen tilfeller regnet som samer.{{sfn|Berg|2003|p=76–77}}