Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

=== Gradvis nedvurdering av samene ===
{{Multiple image|align=right|direction=vertikal|mini|lang=no
|image1=Portrett av Inger Andersdatter Bæhr i pesk og sjal - Norsk folkemuseum - NF.15006-105 (cropped).jpg
|image2=Billeder fra Lappernes Land-Tableaux du Pays des Lapons - Norsk folkemuseum - NF.15006-190 (cropped).jpg
|image3=Billeder fra Lappernes Land-Tableaux du Pays des Lapons - Norsk folkemuseum - NF.15006-192 (cropped).jpg
|image4=Portrett av guttene Lars Larsen Gaino og Johannes Johannesen Hætta med pesk og skjerf - Norsk folkemuseum - NF.15006-110 (cropped).jpg
|image5=Sophus Tromholt- Anna Aslaksdatter Gaup and Anna Jonsdatter Somby 1882-83 UBB-TROM-137.jpg
|caption5= Noen portretter av den danske nordlysforskeren [[Sophus Tromholt]] (1851–1896)  av den samiske befolkningen. Fotografiene er tatt med en for den tiden enestående respekt og sensitivitet for enkeltmennesket. Øverst Inger Andersdatter Bæhr, så Johannes Abrahamsen Motka, Mikkel Josefsen Neckela, dobbelportrett av Lars Larsen Gaino og Johannes Johannesen Hætta og nederst Anna Aslaksdatter Gaup og Anna Jonsdatter Somby. I 2013 ble fotosamlingen en del av [[Verdens dokumentarv]] over historisk viktige samlinger.
}}

Rundt 1820, da statsforvaltningen i Norge begynte å fungere etter løsrivelsen fra Danmark, var myndighetenes oppfatning av samene skulle få opplæring og undervisning i og på samisk. Private organisasjoner hadde samme oppfatning. Det Norske Bibelselskap ble dannet i 1816 og gikk straks i gang med å få bibelen utgitt på samisk. Presten [[Nils Vibe Stockfleth]] (1787–1866) var spesielt opptatt av samenes språklige og kulturelle rettigheter frem til midten av 1800-tallet. Kirkedepartementet var i 1830 av den oppfatning at utvikling av språk og litteratur var viktig for innbyggernes intellektuelle og moralske dannelse. Språk og kultur ble oppfattet som «gudommelige» størrelser som ikke kunne skaltes og forvaltes. Allikevel måtte samene «siviliseres», men det skulle skje på deres egne kulturs premisser.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=126–128}} I 1848 ble det fastsatt at søkere til geistlige stillinger burde beherske samisk eller kvensk. Dette gjaldt hele Finnmark, alle prestegjeld i Tromsø prosti, samt en rekke prestegjeld i Nordland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=128–131}}

Stortingsmann og prest [[Nils Frederik Julius Aars]] (1807–1865) som representerte Finnmark, hadde motsatt syn av Stockfleth og mente at all undervisning av samene måtte skje på norsk. Samisk kultur var primitiv, dermed måtte en arbeide for at de ble assimilert inn i norsk kultur og bli som andre siviliserte folk i Europa. Stortinget bevilget enstemmig finansiering av Stockfleths språkopplæring, men støttet også Aars' forslag. Dette var det politiske vendepunktet vekk fra Stockfleths linje, og på tross vedtaket skulle gjøres nye vurderinger. I 1851 ble det bestemt at for perioden 1851–1854 skulle det bevilges 1000 spesidaler for å «bibringe Lapperne Kyndighet i det norske Sprog.» Bestemmelsen førte til mindre vektlegging av samisk morsmålsundervisning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=128–131}}

En annen del av forklaringen på nedgradering av samisk kultur, har å gjøre med endringer av forvaltningen. Sett fra de tidligere myndighetene i København var det knapt noen forskjell på nordmenn og samer, de bestrebet seg derved på å behandle begge partene likt. De dansk-norske myndighetene hadde håndterte en sammensatt stat, med flere språk og kulturer. Store deler av det norske embetsverket skulle bygges opp fra grunnen av etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Nasjonalstaten et redskap for å sikre majoritetsbefolkningens interesser, i pakt med ideen om hva en nasjonalstat skulle være.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=154–155}}

Disse oppfatningene fikk betydning for lovgivningen. I 1848 ble det gjennomført en lovendring for å legge til rette for salg av statens grunn, først og fremst skog i Sør-Norge. Det ble lagt til grunn at nomadisk praksis ikke ga eiendomsrett. I 1827 mente myndighetene at jorden i Finnmark var kongens allmenninger fra gammel tid, siden de som benyttet områdene ikke hadde fast bolig.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=144–146}}

Også i Sverige ble samene stadig mer nedvurdert i løpet av 1800-tallet, delvis på grunn av rasistiske oppfatninger. På slutten av 1800-tallet var det politikere i riksdagen som representerte det synet at samene hadde raseegenskaper som gjorde dem underlegne den øvrige befolkningen. En mente at de ikke kunne leve som siviliserte mennesker, og dermed var dømt til undergang. Andre oppfattet fjellsamene som fasinerende «naturbarn» og at de måte beskyttes. De øvrige samene, som skogsamene, mente en derimot måtte assimileres. Det ga seg utslag i lovene som ble vedtatt for å regulere reinnæringen og opprettelse av spesielle skoler for barn av reinsamer.<ref name=Kvist/>