Redigerer Samisk historie i jernalderen (avsnitt)

== Fangstsamfunn i jernalder og opp til tidlig middelalder ==
[[Fil:Olaus Magnus - On Finnmark and its Inhabitants.jpg|mini|Forskjell mellom mørketid og sommer i Finnmark. Illustrasjon fra Historia de gentibus septentrionalibus av [[Olaus Magnus]] i 1555]]

Samene var i jernalderen aktive innen jakt og fangst, både i innlandet og langs kysten. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra. En regner med at en viktig samisk eksportartikkel var olje utvunnet fra spekk fra marine dyr som sel og hval. Olje kunne brukes til impregnering av tau, treverk og båter, samt til belysning. Andre viktige salgsvarer var skinn og pels fra rein, og til reinsdyrjakt hadde samene lokkerein som fikk den ville reinen til å komme til seg. Andre dyr som samene jaktet på, var mår, oter, jerv, ulv, bever, bjørn, ekorn og røyskatt. I siste del av jernalderen avtar produksjon og salg av olje, og samene går mer over til jakt på dyr i innlandet, spesielt rein. I retur fikk de jern og andre metaller, slik at de kunne lage redskaper, men ellers har en sparsomt med kilder på hva handelen kunne ha innbrakt dem. Samenes varebytte foregikk med norrøne folk, og mot slutten av perioden tok de opp handel mot sørøst, spesielt via [[Novgorod|Holmgard]] (Novgorod) i Russland.<ref name=BNM/> Ellers har en funnet spor etter samisk jernproduksjon i Sverige og Finland. I Sverige er det også funnet spor som tyder på at samene også hadde smier.

=== Stopp på kontakten med folkeslag i øst rundt starten på Kristi fødsel ===
For fangstsamfunnene i nord skjer det store endringer i århundrene etter Kristi fødsel. Tidligere hadde de hatt kontakt med høvdinge- og småkongedømmer langs [[Volga]] og [[Kama (elv)|Kama]] i århundrene før Kristi fødsel, men disse relasjonene ble svekket eller opphører helt.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=56–58}} I det arkeologiske materialet er tiden etter dette og frem til 1000-tallet uten særlig mange etniske spor etter samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}} 

Kontaktene mellom fangstsamfunnene i nordre Fennoskandia og samfunnene i øst som produserte metaller, hadde preg av å være relasjoner over lange distanser og sannsynligvis med flere mellomledd. Dette endrer seg i løpet av jernalderen der kontakten skjer direkte mellom fangst- og gårdssamfunn som etableres.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}} Jordbruksøkonomi i form av korndyrking og beite utviklet seg i årene 500 til 400 før Kristi fødsel i nordre deler av Fennoskandia. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}} I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristi fødsel) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Språklig og etnisk representerer kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av germansk kultur. Den samme utviklingen har skjedd sør og vest i Finland.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=56–58}}

Med kontakter som var kjente med de lokale økonomiske og sosiale forholdene rundt seg, endrer samhandlingen mellom folkegruppene karakter. Det oppstod relasjoner på tvers av sosiale, økonomiske og kulturelle skiller. På grunn av den lokale handelen som ble utviklet oppstår stabil og omfattende byttehandel mellom fangstsamfunnene og høvdingdømene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}}

=== Omlegging av produksjonen med nye handelsforbindelser ===
[[Hellegroper]] antas å ha vært anlegg for oljeproduksjon fra marine dyr. Oljen kunne å ha blitt bruk til å impregnere treverk, sjøhyre, tau og til anvendelse i oljelamper.<ref name=BNM/> Det synes som om hellegropene ble vanlige fra 300-tallet, mens den mest aktive perioden var fra rundt 600- til 900-tallet. Dette betyr at gropene tas i bruk i tiden der gårds- og [[Høvding|høvdingesamfunnene]] befester sin posisjon.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}}

Ved brudd i handelsforbindelsen mot Sentral- og Øst-Russland i århundrene rundt år null mistet samene tilgangen til importert jern. Jern og andre metaller kan ha vært i bruk av fangstfolkene i Nord-Norge allerede 1000 år før Kristi fødsel, og siden det sannsynligvis ikke ble produsert jern i nord (eller andre metaller) kunne knapphet ha blitt et problem. Imidlertid ser en etableringen av norrøne gårdssamfunnene som en mulighet som åpnet seg for kontakt mot nye markeder for eksport av olje. I bytte mot olje fikk kystsamene sannsynligvis jern. Det mener historikerne var årsaken til at det ikke oppstod knapphet på jern, og at de dermed ikke behøvde å ta i bruk stein.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}}

Hellegropene antas å ha markerte grensen mellom samisk og norrøn bosetning helt siden jernalderen. Det er spesielt mange hellegroper nord for Lyngenfjorden, nettopp der historiske kilder angir at norrøn bosetning hadde sin nordlige grense i vikingtid og middelalder. Anleggene var tydelige markeringer i terrenget som signaliserte hvem som hadde rettighet til resursene i området.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}}

Mot slutten av vikingtiden avsluttes bruken av hellegropene. En tror at årsaken var utvikling av nye sosiale og kulturelle forhold, dessuten bryter de norrøne høvdingedømmene sammen etter urolige tider. Samene får på nytt etablert fjerne handelsforbindelser mot øst, og olje ser ikke ut til å være noen ettertraktet byttevare for disse kontaktene. På denne tiden oppstår det over hele Fennoskandia større interesse for ressurser i innlandet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}}

=== Det redistributive systemet ===
[[Fil:Stiklestad.jpeg|mini|[[Olav den hellige]] (rundt 993–1030) ble drept av [[Tore Hund]] (rundt 990–1030) på [[Slaget ved Stiklestad]]. Tore Hund hadde på seg en reinskinnskofte han hadde fått av samene for å gi magisk vern. {{Byline|Peter Nicolai Arbo|Kunstner}}]]

I løpet av jernalderen kommer møtene mellom samer og norrøne høvdinger etter hvert over i mer faste og ordnede former. I eldre jernalder var det tilfeldige møter for vareutveksling, mens det senere etableres faste møteplasser som tjente som «staplar», hvilket vil si steder for omlastning fra små til større skip. Handelen dreide seg fortrinnsvis om pelsvarer,{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=192–194}} og andre eksotiske varer som hvalrosstenner. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}}

Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene fungerte som ''redistributive systemer'', spesielt har arkeolog og sosialantropolog [[Knut Odner]] (1924–2008) tatt til orde for dette synet. Ressursene ble ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet ble beholdt og en annen del ble omfordelt blant medlemmene, blant annet samene. Det var de norrøne høvdingene som hadde ansvaret for ledelsen av systemet, i tillegg til politiske og religiøse funksjoner i lokalsamfunnet. Slik kunne samfunnet oppnå en viss grad av spesialisering fordi ikke alle trengte å produsere alt til sitt eget underhold. Når høvdingen tok hånd om ressursene, kunne de også sørge for intern fordeling i samfunnet. Pelsverket ga dem en «utenriksvaluta» som de kunne kjøpe statusvarer for. Slik kunne høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser, be inn til store gjestebud, gi gaver og opprettholde egen makt og sosial status.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}}

Til bakgrunn for dette synet på småhøvdingene ligger spesielt sagaberetningene om de håløygske høvdingenes mange aktiviteter. Sagene beskriver alskens produksjon i høvdingenes områder og forbindelser til andre ledere i fjerne områder. Det fortelles også om hvor generøse høvdingene var overfor både allierte og undersåtter.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}}

En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}} Historikere tror at samene ikke bare fikk økonomiske spesialistfunksjoner, men også religiøse funksjoner.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}} Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene, er mer usikkert. Det finnes noen skriftlige kilder, men disse ble skrevet flere hundre år senere. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen (''[[Vatnsdæla saga]]'', ''Ramstasagaene'' og ''[[Helga þáttr Þórissonar]]''), fortelles det at samene fikk smør og flesk, dessuten tinn.<ref name=BNM/>

=== Næringveier og bosetning i innlandet av Nord-Sverige===
[[Fil:Tomtbjorn.jpeg|mini|En tuft ved Bjuröklubb i [[Skellefteå]] hvor det som skal være en samisk bjørnegrav. Trekull fra ildstedet er datert til 779–968, altså [[vikingtid]]. {{byline|Krister Hägglund}}]]

I Norrland skjer det en økonomisk spesialisering blant fangstsamfunnene i årene fra 1500 før Kristi fødsel til starten på vår tidsregning. Tidligere hadde fangstsamfunnene her vært mer stasjonære og drevet med utnyttelse av elg, men så går en mer over til reinfangst og mobil bosetning. Flyttemønstrene går fra vinterboplasser i innlandet til sommerboplasser i lave fjellområder. Reinfangst ble drevet i skogene eller lavere fjellområder; høyfjellet ble vanligvis ikke benyttet som fangstområde. Fra 500- eller 600-tallet skjer en intensivering av jakten med utstrakt bruk av [[Fangstgrav|fangstgroper]]. Fangstgropanleggene gjøres etterhvert omfattende med mange groper i komplekse systemer. De anlegges også høyere opp mot tregrensen og lengre opp i elvedalene enn tidligere. Det er også funnet spor etter lette torvgammer eller telt, med plass til to til fire personer. En tror at disse kunne ha vært tilholdssted for små jaktlag.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}} 

Gjennom hele historien har kontakten mellom innlandet og kystområdene i nordlige deler av Bottenviken vært viktig. I tillegg har det vært forbindelser mellom disse samfunnene og fjerne regioner. I århundrene etter Kristi fødsel ser en at Norr- og Västerbottens innlands- og kystområder har inngått i et handelssystem. Tidligere var lokalt produsert keramikk viktig, men i denne tiden blir den erstattet av gjenstander av metall eksportert fra fjerne strøk i øst. Rundt 800-tallet var [[Birka]] i Sverige, [[Hedeby]] i Danmark og [[Kaupangen i Skiringssal|Kaupang]] i Norge blant de viktigste handelssteder. For den østlige rettede handelen var Novgorod viktig. Fra slutten av 900-tallet tok Sigtuna over som det viktigste handelsstedet i Sverige, samtidig som kontakter mot slaviske og russiske handelsnettverk fikk større betydning. I løpet av 1100-tallet endres bildet på nytt og da var det [[Hansaforbundet|Hanseatene]] som tok over som viktigste handelspartner.{{sfn|Bergman|2018|p=53–54}}

Gjennom jernalderen oppstår det i Norrland en stadig mer intens utnyttelse av ressursene. Samtidig skjer det en avgrensning av territoriene. Tidligere var territoriene store og ikke særlig klart definerte, men i jernalderen blir disse både mindre og klarere definert. Etnograf [[Ørnulv Vorren]] (1916–2007) mente at dette dannet grunnlaget for de historisk kjente inndelingene i ''siida-territorier''. Fra 700- og 800-tallet blir jaktlagene større og mer omfattende organisert, og høyfjellsområdene tatt i bruk som jaktmarker for villrein. Arkeologer finner tufter, fangstanlegg og kokegroper i høyfjellet fra denne perioden.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}} Anleggenes størrelse viser at de må ha hatt stor betydning, noen anlegg har flere hundre fallgraver og spesielt i Varanger har en funnet anlegg med tusenvis av slike graver.{{sfn|Berg|2003|p=24–26}} Fra 1000-tallet var det etablert tre kulturformer i regionen, nemlig den eldgamle jeger- og fangstkulturen, nomadiske reingjetere med små flokker i skogslandet og de fastboende norrøne jordbrukere.{{sfn|Baudou|1992|p=19–31}}

=== Siida ===
''[[Siida]]en'' er den tradisjonelle samiske samfunnsorganiseringen i grupper som er større enn storfamiliene. Til hver siida hørte en egen forsamling med valgt «styre» (''norraš'') og en formann (''oaiveolmmái''). Styrets oppgaver var å dele jaktutbytte, megle i tvister og representere siidaen utad, blant annet hevde dens rettigheter mot andre grupper.{{sfn|Berg|2003|p=27–28}}

Forskerne har diskutert når siidasystemet kunne ha oppstod, men det er ikke enighet om annet enn at organisasjonsformen er «urgammel». Siidaen som begrep er kjent over hele det samiske området. Den inngikk etter alt å dømme ikke i noen større, overbyggende samfunnsstruktur.<ref name=Sara>{{ Kilde bok | forfatter = Sara, Mikkel Nils | utgivelsesår = 2013 | tittel = Siida ja siiddastallan – Å være en siida – om forholdet mellom siidatradisjoner og videreføringen av siidasystemet (Philosophiae Doctor) | forlag = Universitetet i Tromsø | isbn = | url = https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/8558/thesis_entire.pdf?sequence=9&isAllowed=y | side= 28–33}}</ref>

De eldste siidaer omtales gjerne som ''veidesiidaer'', fordi de fungerte for mennesker som hadde en [[Nomade|halvnomadisk]] tilværelse, altså hadde sesongvise forflytninger, samt drev med fiske og fangst ([[Jegere og samlere|veidefolk]]). Dette til forskjell fra senere samiske tilpasninger som reindrift med forflytninger over meget store avstander. De gamle veidesiidaene hadde flere oppholdssteder med ulike typer ressursutnyttelser gjennom året. Siidaenes virksomhetsområder fulgte vassdragene/dalførene, mens vannskiller var grenseland mellom dem.<ref name=Sara/>

=== Samenes jernutvinning ===
Uten at arkeologene kan forklare helt hvorfor, var jernproduksjonen generelt av lite omfang på hele den nordre del av Fennoskandia i jernalderen og middelalderen. En tror ikke at mangel på naturressurser var årsaken, da tilgang på egnet [[myrmalm]] fantes. Kunnskapen om jernutvinning var også kjent, da det er funnet sprede forekomster av [[Jernvinne i Norge|jernvinner]]. En teori er at sosioøkonomiske forhold gjorde at menneskene på Nordkalotten avsto fra denne aktiviteten, selv om de hadde behov for jern. Arkeolog Lars Stenvik (f. 1950) har foreslått at manglende jernproduksjon i Nord-Norge kunne skyldtes at de sørnorske jernprodusentene sørget for at kunnskapen ikke skulle bli kjent. Det ville være i deres interesse at kunnskapen ikke ble spredt, slik at de kunne ha ubegrenset tilgang til markedet i nord. Et annet forhold er at de nordnorske stormennene heller ikke ville ha noen fordel av lokal produksjon. Det ville svekket deres kontroll med handelen med jern fra sør og eksport av prestisjevarer som pels og hvalrosstenner, samt olje fra sel og hval. Nordnorske handelsfolk ville derfor ha all interesse av å undertrykke tilløp på lokal jernproduksjon.<ref name=JR>{{Kilde bok  | forfatter= Jørgensen, Roger | artikkel= Forhistorisk jernproduksjon i Nord-Norge – få, enkeltstående eksperimenter eller toppen av et isfjell? | redaktør= Rundberget, Bernt, m.fl. | utgivelsesår= 2013 | tittel= Ovnstypologi og ovnskronologi i den nordiske jernvinna. Prosjekt – Jernvinna i Oppland – Symposium på Kittilbu 16.-18. juni 2009, artikkelsamling  | bind=  | utgave=  | utgivelsessted=  | forlag= Portal forlag | side= 73–82 | isbn= 9788292712979  | url= https://app.cristin.no/results/show.jsf?id=1052272 }}</ref>

Det er funnet anlegg for jernproduksjon i Nord-Finland og Nord-Sverige som kan ha vært brukt av mennesker som etnisk og kulturelt stod nært samene i Nord-Troms og Finnmark.<ref name=JR/> I innlandet i øst og nord i Finland var det fangstsamfunn med østlige koblinger i jernalderen, det kan en se av metallgjenstander og keramikk. Ved Rovaniemi og Kemijärvi, samt andre nordlige steder, er det gjort funn av ovner for jernfremstilling. Disse er datert fra tiden like før eller rundt Kristi fødsel,{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=109–115}} og viser likhetstegn med tilsvarende anlegg i Karelen og i Baltikum.<ref name=JR/> En tror at disse kan ha vært drevet av lokale eksperter, og gjerne i samarbeid med handelspartnere fra russisk område.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=109–115}} 

En har sett at da jordbruket ble hovednæringsvei i Sørvest-Finland i yngre romertid og folkevandringstid, forsvinner mange av trekkene som karakteriserte innlandets fangstkultur. Det blir slutt på lokalt produsert keramikk og jern, det samme med østlige importvarer. Den finske arkeologen Christian Carpelan (f. 1936) tolker endringen som et tegn på at befolkningen i jordbruksområdene fikk økt interesse for ressursene fra jakt og fangst. Samene ble da leverandører av slike varer og oppga dermed deler av sin lokale produksjon. Etter dette kunne de heller få jern og keramikk i bytte mot produkter fra jakt og fangst.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=109–115}}

=== Reinjakt eller tamreindrift? ===
[[Fil:Reindeer Ljungris October 2014 02.jpg|mini|En viktig samisk næring har tradisjonelt vært utnyttelse av [[rein]]. I tidligere tider var jakt det viktigste, senere har en holdt rein som tamdyr. {{byline|Arild Vågen}}]]

Stallotufter, som finnes i fjellområdene mellom Norge og Sverige, fra Frostviken i sør til Dividalen i nord, antas å ha vært sommer- og høstboplasser for villreinsjakt som økte i perioden 800–900. En annen teori er at samene har hatt disse som boplasser i forbindelse med etablering av tamreindrift.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}}{{sfn|Storli|2006|p=25–27}}{{sfn|Baudou|1992|p=19–31}}

Reinsdyr har vært i bruk av folk i nordre deler av Fennoskandia gjennom historien, både som jaktbytte, tamme dyr brukt til å lokke til seg villrein under jakt, til transport og for melking. Tross denne nytteverdien, var reindrift en mindre del av aktiviteten for husdyrholdninger basert på jakt og fangst.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}} Det er ikke konsensus om når tamreindrift oppstod.<ref>Ravna, Øyvind m.fl.: {{snl|reindrift|Reindrift}} (2022)</ref> Selv etter at samene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}

I det store og det hele var det i løpet av yngre jernalder og tidlig middelalder økt utbredelse av tufter og fangstgroper, noe som tyder på sterkere ressursutnyttelse av rein, og muligens småvilt. Bakenforliggende årsak mener en kan være større europeisk etterspørsel etter skinn.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=212–215}} Stalloboplassene går ut av bruk i løpet av senmiddelalderen, både i Norge og Sverige.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=201}}