Redigerer Sachsen (avsnitt)

== Naturgeografiske regioner ==
=== Leipziger Tieflandsbucht ===
[[Fil:Voelkerschlachtdenkmal.jpg|mini|[[Folkeslagminnesmerket]] [[Leipzig]]]]
Det vidstrakte låglandet omkring Leipzig, som strekker seg sørover mot [[Altenburg]], sank inn i løpet av [[tertiær]], og ble oversvømt av Nordsjøen. Etter at havet trakk seg tilbake, ble mye av området omdannet til myrer og våtmarker, som igjen har gitt opphav til [[brunkull]]agene i regionen. De største istidene i [[kvartær]] strakk seg så langt sør som til Leipzig – den sørligste [[endemorene]]n fra [[kvartærtiden]] ligger ved Rückmarsdorf. Foruten tallrike moreneavsetninger preges regionen av elvesletter. Elveslettene er stedvis dekt av blandingsskog, ellers er regionen særs skogfattig. 

Gjennom de siste 150 årene har dagdrift etter brunkull satt sitt preg på store områder. I dag ligger mange av dagbruddene forlatt, eller de er forsøkt tilbakeført til skog- eller jordbruksdrift.

Nedenfor [[Grimma]] er [[Mulda]]s elveslette et rikt våtmarksområde med [[meander]]e og [[meander|kroksjøer]]. Øst for Mulda stiger landet mot de karrige og sandige [[Dübener Heide]] og [[Dahlener Heide]].

=== Erzgebirgforlandet ===
Sør for Leipziger Tieflandsbucht stiger landskapet mot Erzgebirgsvorland, som er et platå på 300–350 meter over havet. Området ligger mellom [[Zwickau]] i vest og [[Flöha]] i øst. Platået gjennomskæres av dalførene til Zwickauer og [[Freiberger Mulde]], Flöha og [[Zschopau]], mange steder med bratte, skogkledde dalsider. Platået er dekt med [[løss]]leire og er for en stor del oppdyrket, og har et heller ensformig preg.

=== Erzgebirge ===
[[Fil:Verschneites Erzgebirge.JPG|mini|Erzgebirge ved i Altenberg om vinteren]]
[[Erzgebirge]] er den sørligste og mest fjellrike delen av Sachsen. Erzgebirge stiger i vest fra [[Vogtland]] uten noen skarp grense, og faller i nordøst like udramatisk mot Elbedalsonen. Området framstår som en høyslette med til dels dypt nedskårne elvedaler. Høgeste punkt i Erzgebirge – og i hele Sachsen – er [[Fichtelberg]] på grensa til Tsjekkia (1215 moh.)

Erzgebirge er et resultat av platebevegelser som fant sted i tertiær for rundt 30 millioner år siden, da hele området ble hevet mer enn 1000 meter og skråstilt mot nordvest. Gjennom de siste 1–2 millioner årene har elvene som renner mot nord over dette skråstilte platået, skåret seg dypt ned i underlaget. Særlig markert er Flöhadalen, som deler Erzgebirge i en østlig og en vestlig del. Virkelig fjellkjedepreg har området der erosjonen har etterlatt kun smale høyderygger mellom nabodaler. 

Dalsidene er skogkledd, mens platået for det meste er oppdyrket til åker eller beite, særlig i øst.

=== Vogtland ===
{{utdypende|Vogtland}}
Vogtland på grensa mot Thüringen og Bayern er – som Erzgebirge – et platå som er hevet mest i sør og danner en slak helling mot nord. [[Weisse Elster]], [[Trieb]] og [[Göltzsch]] har erodert djupe daler i platået. Den naturlige blandingsskogen er i nyere tid erstattet med gran. I grensetraktene mot Thüringen kjennetegnes landskapet av rask veksling mellom skog og åpent land.

=== Niederlausitz ===
Landskapsbildet i [[Niederlausitz]] er lite markant. Høgdedrag av hardere bergarter, som Schwarze Berg (413 m) og Hutberg (293 m) stikker opp over de flate omgivelsene. Jorda er utvasket og lite fruktbar, og skogbildet domineres av furu. Den sterke utnyttelsen av brunkulleiene har endret områdets karakter betraktelig, særlig omkring [[Hoyerswerda]].

=== Oberlausitz ===
[[Oberlausitz]] byr på et svært vekslende landskapsbilde. Berggrunnen er overveiende [[granitt]], som har gitt opphav til vidt bølgende høydedrag mellom [[Dresden]], [[Görlitz]] og [[Zittau]]. Selv de høyeste toppene – Faltenberg på 587 m og Czorneboh på 554 m – er preget av rolige overflateformer. Det moderate relieffet og fraværet av dype daler har bidratt til en sterk jordbruksmessig utnyttelse, og granskog av noe omfang finnes bare i vest og på bergryggene i det indre av området. Den eldre berggrunnen er gjennomsatt av [[basalt]]kjegler som står opp som enkeltstående høgdedrag (Burgberg Stolpen, Löbauer Berg og Landeskrone Görlitz). På den mer næringsrike jorda her vokser lauvskog.

=== Elbedalsonen ===
Den saksiske delen av [[Elben|Elbedalen]] strekker seg fra [[Riesa]] i nordvest over [[Meissen]] og Dresden mot [[Bad Schandau]] i sørøst. Elbedalen skiller seg klart fra platålandskapet på begge sider av dalen. I de sørvendte dalsidene mellom [[Pillnitz]] og Meissen er både lokalklima og jordsmonn svært godt, og her finnes Sachsens eneste vinområde av betydning. 

Den mest særpregede delen av Elbedalen, og et av Sachsens vakreste landskap, er Elbesandsteinsbergene ([[Elbsandsteingebirge]]) mellom [[Pirna]] og grensa mot Tsjekkia – også kalt «Sachsens Sveits» ([[Sächsische Schweiz]]). Her har Elben med sideelver arbeidet seg ned i løsere [[sandstein]]slag overlagret av mer motstandsdyktige lag, og på den måten etterlatt et labyrintisk byggverk av mer enn hundre meter høye, loddrette sandsteinsvegger over et område på flere hundre kvadratkilometer.

Vegetasjonen i Elbesandsteinsbergene er like omskiftelig som landskapet. Varmekrevende bestand av [[vintereik]] kjennetegner områdene nærmest Elben. Oppe på de gjenstående partiene av den gamle overflaten byr den porøse sandsteinen på halvørkenaktige vekstvilkår med furuskog. I de høyereliggende østlige områdene finnes [[bøk]]eblandingsskog.