Redigerer Sør-Afrika (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende artikkel|Sør-Afrikas historie}}
Sør-Afrika har en svært sammensatt, komplisert og blodig historie, preget av forskjellige folkegruppers migrasjoner og en derav følgende kamp for plass og økonomiske ressurser mellom ulike etniske og kulturelle grupper.

=== Førhistorisk tid ===

Noen av de eldste arkeologiske sporene i verden har blitt funnet i Sør-Afrika. Beinrester etter Australopithecus Africanus er rundt 2,5 millioner år gamle. Spor etter [[Homo sapiens]] er datert tilbake til 100 000 f.Kr. [[San]]-folket (tidligere kalt buskmenn) er den eldste fortsatt eksisterende folkegruppen i Sør-Afrika. San-folket var et jeger-samler-folk. Spor etter dem i form av hulemalerier er funnet over hele landet, de eldste datert tilbake til 20&nbsp;000 år f.Kr. Noen få san holder fortsatt til i [[Kalahari]]-ørkenen. Senere skilte [[khoikhoi]]-folket (nedsettende kalt «hottentotter») seg ut fra san. Khoikhoi-folket var pastauralister, og holdt til i området rundt nåværende [[Cape Town]] og i Cape. De ble nesten utryddet av europeerne, men restene av dem ble inkorporert i den såkalte «fargede» befolkningen. Et ofte brukt fellesnavn for disse to folkegruppene er [[khoisan]].

[[Bantuspråk|Bantu]]-talende folkegrupper kom inn i Sør-Afrika nordfra ca. 500 år e.Kr. [[Bantu]]ene var [[jernalder]]folk  som drev med kvegdrift og jordbruk, de var til å begynne med nomadiske, men slo seg etter hvert ned. En sivilisasjons-topp oppsto ved [[Mapungubwe]], helt nord i Sør-Afrika rundt 1300 e.Kr. hvor man har gjort funn av både ganske avanserte arkitektoniske strukturer, kinesiske handelsgjenstander og penger. Mest kjent er en forgylt nesehornsfigur. Mapunguwe-sivilisasjonen flyttet seg senere opp til [[Great Zimbabwe]]. Bantufolkene migrerte i flere puljer, og etter hvert befolket de store deler av Sør-Afrika. Den sist ankommende gruppen, nguni-gruppen, som også innbefatter [[zulu]]- og [[xhosa]]-folket kom helt ned mot Fish River, hvor de etter hvert traff på europeere på vei østover.

=== Kolonitid ===
[[Fil:Charles Bell - Jan van Riebeeck se aankoms aan die Kaap.jpg|thumb|[[Jan van Riebeeck]] ankommer [[Kapp det gode håp]]. Maleri av Charles Davidson Bell.]]

Sør-Afrikas moderne historie startet i 1652, da [[Det nederlandske ostindiske kompani|det nederlandske ostindia-kompaniet]] grunnla en forsyningsstasjon for skip som dro mellom Europa og Asia ved [[Kapp det gode håp]]. Stasjonen utviklet seg snart til byen Kappstaden eller [[Cape Town]], og ekspanderte, og ble til [[Kappkolonien]], som strakk seg lenger og lenger østover i landet. Khoi- og san-folkene ble raskt enten utryddet eller assimilert blant europeernes slaver, som stort sett ble importert fra de asiatiske koloniene.
Rundt 1700 rakk koloniene helt frem til Fish River, hvor de traff på [[Bantuspråk|bantutalende]] [[xhosa]]er på vei sørover. Krig om land og kveg oppsto, og varte i hvert fall de neste hundre årene. Da [[Storbritannia]] besatte Kappkolonien i 1806, oppsto det uro mellom administrasjonen og de nederlandske settlerne (etter hvert kalt [[boer]]e). Da England i 1833 forbød slaveri i sine kolonier, så boerne dette som en fornærmelse mot en gudegitt orden, store grupper av boerne migrerte derfor nordover gjennom ørkenen på jakt etter bedre land og for å grunnlegge en egen republikk. Denne utvandringen har siden blitt legendarisk i boernes nasjonsbyggingsprosjekt under betegnelsen [[det store trekket]]. Den mest kjente av boerrepublikkene var Transvaal eller ''[[Den sydafrikanske republikk|de Zuid-Afrikaansche Republiek]]''. Boerne traff på flere bantutalende folkegrupper, og konflikten mellom hvit og svart fortsatte. 

Oppdagelsen av [[diamant]]er (1867) og [[gull]] (1886) i boerrepublikkene skapte velstand, og førte til massiv emigrasjon fra Europa, også nordmenn dro til Sør-Afrika.<ref>Se f.eks. [[Ludvig Field]]</ref> Men rikdommen førte også til splid mellom boerne og de nye settlerne samtidig som britene gjorde flere forsøk på å annektere landet. Det hele kulminerte i to kriger: [[Transvaalkrigen]], også kalt 1. boerkrig 1880–1881, hvor boerne beholdt retten til å styre i Transvaal. Den store [[boerkrigen]] 1899–1902 tapte imidlertid boerne. I årene etter den siste boerkrigen kom det til en gradvis forsoning mellom briter og boere, og i 1910 ble ''[[Unionen Sør-Afrika]]'' dannet som et selvstyrende dominion i Det britiske samveldet. Dette forbedret imidlertid ikke forholdene for de svarte, som stadig ble mer undertrykket. I 1913 ble den såkalte [[landact]] innført, som forbød svarte jordeierskap utenfor noen små reservater. Disse reservatene ble under apartheidstaten gjort autonome, til såkalte [[bantustan]]er.

====Norsk innvandring og misjonsvirksomhet====
[[Marburg-settlementet]] var en av de få norske bosettingene i Sør-Afrika. De var 34 norske familier, hovedsakelig fra Ålesund og Sunnmøre, som i 1882 bosatte seg på tildelt jord i den britiske [[Natal (koloni)|Natal]]-kolonien.<ref name=Reite>Reite, Per Ole (2008): Norsk utvandring til Sør-Afrika. Ulsteinvik: Spor forlag.</ref> Dette skal ha vært den første norske kolonien utenfor Amerika,<ref name=Kildal>Kildal, Arne (1946): De gjorde Norge større. Bergen: Grieg.</ref> og det eneste vellykkede skandinaviske bosettingsopplegget i Sør-Afrika.<ref name=Reite/><ref name=Kuparinen>Kuparinen, Eero (1991): An African alternative. Nordic migration to South Africa 1815-1914. Turku: Institute of Migration, s.112.</ref> 

[[Hans Schreuder]] innledet norsk misjonsvirksomhet i 1844 i Natal. Han fikk i 1850 slippe inn i [[Zululand]] og innledet misjonsarbeid der. Schreuder drev kartla [[Zulu (språk)|zuluspråket]] og ga ut en grammatikk, og en ordbok med oversettelse mellom norsk og zulu. Han skrev også salmer på zulu.<ref>{{Kilde www|url=https://nbl.snl.no/H_P_S_Schreuder|tittel=H P S Schreuder – Norsk biografisk leksikon|besøksdato=2016-03-20|verk=Store norske leksikon}}</ref> [[Nils Astrup]] overtok da Schreuder døde. Dette var en av de få stedene der de norske misjonærene bosatte i landet.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Misjonærsettlerne i Sør-Afrika|etternavn=Mellemsæther|fornavn=Hanna|verk=Nordmenn i Afrika|utgiver=Vigmostad & Bjørke|år=2002|isbn=|redaktør-etternavn=Kjerland|redaktør-fornavn=Kirsten Alsaker|utgivelsessted=Bergen|sider=63|kapittel=}}</ref>

Etter 1910 kom mange norske hvalfangere til Sør-Afrika, særlig havnbyen [[Durban]], og på denne tiden ble det registrert 1600 norskfødte. Durban og omland er fortsatt det området med flest norskættede i Afrika.<ref>{{Kilde bok|tittel=Debora-ekspedisjonen|etternavn=Nedrebø|fornavn=Yngve|verk=Nordmenn i Afrika|utgiver=Vigmostad & Bjørke. |år=2002|isbn=8241902743|redaktør-etternavn=Kjerland|redaktør-fornavn=Kirsten Alsaker|utgivelsessted=Bergen|sider=55|kapittel=}}</ref> Den norske skolen i Durban ble avviklet i 1939 på grunn av mangel på elever (nye generasjoner var assimilert). De fleste norske og norskættede i Natal giftet seg med briter, sjelden med boere. Den radikale britiske forfatteren [[William Plomer]] angrep i romanen ''Turbott Wolfe'' nordmennene i Natal og Zululand, presten Schreuder og [[Hans Jørgen Synnestvedt Astrup|Astrup]] kom heldigst ut.<ref name=":0" />

I [[Knysna]] hadde familien [[Thesen & Co.|Thesen]] slått seg ned i 1869 og satte med sin forretningsvirksomhet preg på byen. [[Arnt Leonard Thesen]] var [[Francis William Reitz]]' svigerfar. F.W. Reitz var en av de sentrale [[boer]]-politikerne i [[Oranjefristaten]] og i forbindelse med [[boerkrigen]].

=== Apartheid-staten (1948–1990) ===
[[Fil:COLLECTIE TROPENMUSEUM Postkantoor voor niet-Europeanen in Pretoria TMnr 10004272.jpg|thumb|Postkontor for «ikke-europeiske», i Pretoria]]
{{se også|Apartheid}}
Etter at det boer-dominerte [[Nasjonalistpartiet (Sør-Afrika)|Nasjonalistpartiet]] tok regjeringsmakten i 1948 ble diskrimineringen av svarte og andre ikke-hvite systematisert og forsterket gjennom den såkalte [[apartheid]]-politikken, som i praksis innebar at den svarte majoriteten ble ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter. I 1961 ble Sør-Afrika republikk etter en folkeavstemning blant landets hvite innbyggere. De fleste svarte opposisjonspartier, blant andre [[ANC]] og [[PAC]], ble forbudt på begynnelsen av 1960-tallet og flesteparten av lederne deres fengslet. ANC og tilsvarende partier flyttet hovedkvarterene sine ut av landet. Heretter fulgte et tiår hvor all motstand mot regimet lå nede. På 70-tallet kom en ny og mye mer militant generasjon av apartheidmotstandere. Denne bevegelsen var ledet av den unge aktivisten [[Steve Biko]], som ble drept av politiet i [[1977]]. [[16. juni]] [[1976]] startet et massivt [[Soweto-opprøret|opprør]] blant skolebarn i [[Johannesburg]]-townshipen [[Soweto]]. Dette innledet stadig eskalerende protestbølger, unntakstilstand og vold inntil [[Nelson Mandela]] kom til makten i [[1994]].

Sør-Afrika hadde fra 1970-tallet og framover et fåtall egenkonstruerte kjernefysiske våpen, men ødela dem frivillig og ratifiserte [[ikke-spredningsavtalen]] i 1991. Sør-Afrika er det eneste landet som har utviklet kjernefysiske våpen og i ettertid gitt avkall på dem.

=== Slutten på apartheid (1990–1994) ===
[[Fil:Nelson Mandela-2008 (edit).jpg|thumb|[[Nelson Mandela]] var Sør-Afrikas ledende forkjemper mot [[apartheid]]-systemet. Han ble landets første svarte president i 1994.]]
Krefter i den hvite mindretallsregjeringen begynte å innse i løpet av 80-tallet at apartheid måtte oppgis på sikt. Dette førte bl.a. til kontakter mellom Mandela og [[National Intelligence Service (Sør-Afrika)|National Intelligence Service]] (NIS) fra 1985. I august 1989 trakk landets president [[Pieter Willem Botha]] seg, og [[Frederik Willem de Klerk]], som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble [[ANC]], [[SACP]], [[PAC]], [[Inkatha Freedom Party|IFP]] og 31 andre organisasjoner lovlige. De Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. [[Nelson Mandela]] ble løslatt 11. februar 1990 fra Pollsmoor Prison i [[Paarl]] i en alder av 71, og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel. Mandelas løslatelse ble sendt direkte på TV og radio over hele verden og ble ansett som vendepunktet i landets historie.

Forhandlingenen mellom alle partier for å forberede det første frie valget fant sted mellom desember 1992 og november 1993 med NP og ANC som hovedaktører. Ulike løsninger for overgangen til flertallsstyre ble diskutert, der De Klerk favoriserte en løsning med en koalisjonsregjering mellom NP og ANC i fem år før fullt demokrati, mens Mandela krevde en direkte overgang til demokratisk styre etter prinsippet én person én stemme. Den skjøre tilliten mellom partene og mellom De Klerk og Mandela ble hele tiden satt på prøve særlig gjennom terroraksjoner fra høyreorienterte hvite organisasjoner, men også væpnete aksjoner fra politiet. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som {{formatnum:14000}} antas å ha blitt drept mellom 1990 og 1994, flere personer enn som ble drept under det hvite styret.<ref name="Clark og Worger">N. L. Clark & W. H. Worger, South Arfica, The Rise and Fall of Apartheid, 2004</ref>

I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk over 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarte rundt 91&nbsp;% av alle stemmeberettigede. ANC vant valget med 62,6&nbsp;% av stemmene, Nationalistpartiet ble nest størst med 20,4&nbsp;%. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66&nbsp;% av stemmene.<ref name="Clark og Worger" /> Nelson Mandela ble landets første svarte president 9. mai 1994, De Klerk ble en av to visepresidenter, og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg og ny provinsinndeling.

=== Dagens Sør-Afrika (1994–) ===
Mandela trakk seg som president i [[1999]], og [[Thabo Mbeki]] ble innsatt som president, et embete han beholdt til september [[2008]], da han ble tvunget til å gå av til fordel for overgangspresident ([[Kgalema Motlanthe]]). Han ble satt inn i påvente av neste valg, som ble gjennomført i april [[2009]]. [[Jacob Zuma]] var på den tiden allerede partileder for ANC og designert presidentkandidat, og ble så valgt inn under [[Valget i Sør-Afrika i 2009|parlamentsvalget i 2009]].