Redigerer Rosshavsgruppen (avsnitt)

== Andre sesong, 1915–16 ==
=== Depotlegging ===
Arbeidet for den andre sesongen var planlagt i tre trinn. Først måtte alle forsyningene, totalt 1700 kg, fraktes fra Cape Evans til Hut Point.<ref name= "TL148">Tyler-Lewis, s. 148</ref> Disse forsyningene skulle deretter transporteres fra Hut Point til et basedepot ved Minna Bluff. Avslutningsvis skulle det gjennomføres en reise videre sørover for å forsterke depotet ved 80°S og etablere nye ved 81°, 82°, 83° og endelig ved [[Mount Hope]], nær foten av [[Beardmorebreen]] ved 83°30'S.<ref>Tyler-Lewis, s. 145–146</ref>
[[Fil:Mount Hope (Antarctica).jpg|thumb|left|Mount Hope til venstre, stedet for Rosshavsgruppens siste depot.]]

Ni mann fordelt på tre grupper skulle gjennomføre sledeturene. Trinn én med trekking over sjøisen til Hut Point startet 1. september 1915 og pågikk ut måneden uten uhell.<ref name= "TL148"/> Neste trinn, videre transport til Minna Bluff, viste seg å bli mer problematisk med ugunstig vær, en vanskelig barriereoverflate og flere uoverenskomster mellom Mackintosh og Joyce angående metodikk.<ref name= "Bickel94">Bickel, s. 94–111</ref> Nå foretrakk Mackintosh at mennene trakk sledene selv, mens Joyce ville bruke fire spreke hunder. Av de seks hundene som hadde overlevd vinteren, var to drektige og kunne ikke arbeide.<ref>Tyler-Lewis, s. 160</ref> Mackintosh tillot Joyce å fortsette sitt eget løp som leder for en gruppe på seks menn og hunder, mens han selv fortsatte å trekke selv sammen med Wild og Spencer-Smith.<ref name= "Bickel94"/> Metoden til Joyce viste seg å være den mest effektive, både med hensyn til mengden de klarte å frakte og påkjenningen for mennene.<ref name= "TL159">Tyler-Lewis, s. 159</ref> Depotet ved Minna Bluff var komplett 28. desember.<ref name= "TL159"/>

Kort tid etter at hovedturen til Mount Hope hadde startet, 1. januar 1916, medførte en defekt [[primus]] at tre mann returnerte til Cape Evans<ref>Tyler-Lewis, s. 163–164</ref> der de ble gjenforent med Stevens. Forskeren hadde blitt værende igjen på basen for å ta værobservasjoner og holde utkikk etter skipet.<ref>Tyler-Lewis, s. 143–144</ref> De seks gjenværende fortsatte sørover, med Spencer-Smith som raskt ble svakere av den harde trekkingen og Mackintosh som klagde over et vondt kne.<ref>Bickel, s. 124</ref> De kjempet videre og la ut nye depoter, mens de holdt næringsinntaket på et minimum. Hundene fikk imidlertid nok mat etter insistering fra Joyce: «Hundene er vårt eneste håp – våre liv avhenger av dem».<ref>Bickel, s. 138</ref> Spencer-Smith kollapset da de nærmet seg Mount Hope og var ikke i stand til å fortsette.<ref>Tyler-Lewis, s. 171</ref> De andre etterlot ham i et lite telt og fortsatte de siste kilometerne og la ut det siste depotet ved Mount Hope 26. januar 1916. Ernest Wild la igjen et brev til sin bror Frank, som han regnet med var på vei over kontinentet fra Weddellhavet.<ref>Huntford, s. 480</ref>

=== Retur over barrieren ===
Gruppen vendte hjemover 27. januar, og plukket opp Spencer-Smith to dager senere. Han var nå fysisk hjelpeløs og måtte legges på sleden.<ref>Tyler-Lewis, s. 178</ref> Mackintosh ble snart ute av stand til å trekke og kunne bare vakle fremover ved siden av sleden. På dette tidspunktet hadde Joyce og Richards ''de facto'' overtatt ledelsen av gruppen.<ref name= "Bickel146">Bickel, s. 146–147</ref> Polarveteranen Joyce konstaterte at han ikke hadde opplevd verre forhold en dette, men innså at de måtte fortsette framdriften så raskt de bare maktet.<ref name= "Bickel146"/>
[[Fil:Mackintosh and Spencer-Smith.jpg|thumb|Mackintosh og Spencer-Smith trekkes på sleden.]]

På tross av problemene hadde gruppen god progresjon fram til 17. februar, om lag 16 kilometer fra hoveddepoet, da de ble stoppet av en snøstorm.<ref name= "Bickel146"/> De måtte holde seg i teltene i fem døgn og gikk da tom for proviant. I desperasjon forlot de teltet dagen, men det viste seg snart umulig for Mackintosh og Spencer-Smith å gå videre. Joyce, Richards og Hayward kom seg gjennom snøstormen og fram til depotet, mens Wild ble igjen for å ta vare på de tjenesteudyktige.<ref>Tyler-Lewis, s. 182–185</ref> Denne turen, fram og tilbake til depotet, tok dem én uke. De vendte tilbake med mat og brensel for å forsørge sine kamerater, før marsjen fortsatte nordover. Innen kort tid måtte Mackintosh slå følge med Spencer-Smith på sleden, og ikke lenge etter kollapset Hayward også.<ref name= "TL189">Tyler-Lewis, s. 189–192</ref> De tre som fremdeles var på bena, var for svake til å kunne trekke tre invalide, så 8. mars meldte Mackintosh seg frivillig til å bli igjen i teltet mens de andre forsøkte å frakte Spencer-Smith og Hayward tilbake til Hut Point. Dagen etter døde Spencer-Smith, aldeles nedbrutt av utmattelse og [[skjørbuk]], og ble begravet i isen. Joyce og Wild nådde Hut Point med Hayward 11. mars og gikk tilbake for å hente Mackintosh. Den 16. mars var de omsider tilbake på Hut Point.<ref name= TL189/>

Fra transporten av forsyninger startet fra Cape Evans 1. september og fram til de overlevende var tilbake på Hut Point hadde det gått 198 dager. Dette var den lengstvarende sledeturen som noen sinne hadde blitt foretatt av noen ekspedisjon.<ref>Tyler-Lewis s. 249</ref>

=== Mackintosh og Haywards forsvinning ===
De fem overlevende depotleggerne kom sakte tilbake i form med en diett bestående av selkjøtt. Isen var for tynn til å risikere seg ut på den siste etappen til Cape Evans, og monotonien i dietten og omgivelsene trettende. Den 8. mai varslet Mackintosh at han og Hayward aktet å begi seg ut på den farefulle ferden over isen  til Cape Evans. Mot sterke protester fra kameratene satte de av gårde, og i løpet av kort tid forsvant de inn i en snøstorm. De andre gikk for å se etter dem etter at stormen hadde stilnet, men fant bare spor som ledet til kanten av den oppsprukne isen. Mackintosh og Hayward ble aldri gjenfunnet. De måtte enten ha falt gjennom den tynne isen eller blir ført ut på havet på et isflak. Richards, Joyce og Wild ventet helt til 15. juli før de returnerte til Cape Evans, der de omsider ble gjenforent med Stevens, Cope, Jack og Gaze. På turen opplevde de [[Historiske måneformørkelser|en måneformørkelse]] som reduserte det allerede sparsomme vinterlyset i Antarktis.<ref>Tyler-Lewis, s. 193–197</ref><ref>Bickel, s. 204–213</ref>