Redigerer Romerriket (avsnitt)

== Samfunn ==
[[Fil:ForumRomanumRom.jpg|thumb|Illustrasjon av ''Forum Romanum'']]
{{Regjering roma}}
Livet i antikkens Roma dreide seg om det som foregikk i og rundt byen på [[Romas syv høyder|de syv høyder]]. Byen hadde et vidt spekter av monumentale bygninger, som [[Colosseum]], [[Forum Romanum]] og [[Pantheon (Roma)|Pantheon]]. Den hadde fontener med friskt vann supplert av kilometerlange [[akvedukt]]er, teater, gymnasium, bad, [[bibliotek]], markedsplasser og fungerende kloakksystem. Variasjon mellom bygningene var lik variasjonen hos de sosiale klassene. På den vakre [[Romas syv høyder|Palatinhøyden]] var det store palasser og villaer der de rike familiene bodde (ordet ''palass'' kommer derifra), mens den fattige befolkningen bodde midt i byen i trange kår, lik dagens ghettoer.

Byen Roma var den største av sitt slag på den tiden, med et innbyggertall på godt over en million. Gatene i Roma hadde så mye støy av hover og jernvogner at Julius Cæsar en gang foreslo et forbud mot hest- og kjerretrafikk om natten. Historiske estimater sier at rundt 30 % av befolkningen i Roma levde i utallige urbane senter med en befolkning på 10&nbsp;000 og mer, noe som er en høy urbaniseringsfaktor i før-industrielle samfunn. Mange av disse sentrene hadde forum, tempel og andre bygninger som man fant i Roma, dog av et mindre format.

=== Styre ===
Til å begynne med ble Roma styrt av konger. Hvor mye makt som lå i kongens hender er usikkert; om han hadde absolutt makt, eller at han kun var en lederfigur som måtte føye seg etter senatets autoritet. Militært er det ganske trolig at hans styre (imperium) var absolutt, samtidig som han var den øverste religiøse leder. I tillegg til kongens autoritet var det andre administrerende forsamlinger: Senatet, som var kongens rådgivere og lovgivende råd, og en form for folkeforsamling som vitnet proklamasjoner og forordninger, og forsikret at det var for folkets beste.

[[Fil:Julius Caesar.jpg|thumb|left|[[Julius Cæsar]]s vei mot absolutt makt banet veien for [[Augustus]]' keiserrike]]

[[Stenderkampene]] under republikken resulterte i en uvanlig blanding av [[demokrati]] og [[oligarki]]. Tradisjonelt hadde patrisierne kontroll over lovvedtektene i folkeforsamlingene (''[[Comitia centuriata]]''). Stenderkampene førte kort og godt til at [[plebeierne]] (folket) fikk ta del i det politiske liv, og at [[Plebeierforsamlingen]] (''concilium plebis'') ble det fremste lovgivende organ i republikken. Senatet var imidlertid en oligarkisk institusjon, som skulle være en rådgivende forsamling. I republikken hadde senatet stor autoritet, men var ingen lovgivende makt. Selv om de ulike senatorene på et individuelt plan hadde stor makt, var det lite de kunne gjøre mot den kollektive viljen til senatet. Senatorer ble valgt blant de rikeste, og de med embete (ble man valgt til kvestor, det laveste embetet på embetsstigen, ga det automatisk adgang til senatet), i befolkningen av [[censor]]ene, som også kunne avsette senatorer som var moralsk korrupte.

Republikken hadde ikke noe ordnet byråkrati, og krevde ikke annet enn krigsskatt fra befolkningen. For å forsikre seg mot at enkelte borgere fikk for mye makt, ble [[magistrat (romersk)|magistratene]] bare valgt for en periode på ett år(annualitet), og hver magistrat måtte dele makten med en kollega(kollegialitet). For eksempel lå den høyeste autoriteten i republikken hos to [[romersk konsul|konsuler]]. I krisetider ble ekstraordinære magistrater valgt for en periode på seks måneder, for eksempel en [[romersk diktator|diktator]], som fungerte som en enehersker.

I tidlig keisertid ble den republikanske styreformen tilsynelatende opprettholdt. Keiseren ble bare sett på som ''princeps'' (først blant likemenn), men hadde i realiteten all makt, mens senatet hadde en liten grad av påvirkning. Gjennom keiserrikets utvikling, og spesielt under dominatet, ble keiserens makt absolutt, og senatet ble redusert til en rådgivende forsamling utvalgt av keiseren. Siden det ikke var en byråkratisk struktur i republikken, var det heller ikke noen i keiserriket. Keiseren hadde mange rådgivere og assistenter, men manglet mange viktige institusjoner. For eksempel manglet han et statsbudsjett, noe som mange historikere mener er en av årsakene til Romerrikets fall.

Riket var delt inn i provinser. Tallet på provinsene økte gjennom rikets levetid, både gjennom erobring, og at provinsene ble inndelt i mindre enheter. Disse provinsene ble mot slutten av rikets epoke individuelt svært mektige, med senatorer på toppen. Til slutt kunne senatorene kreve inn skatt fra den lokale befolkningen, noe som førte til at de ble mektige godseiere og uavhengige av staten.

=== Lov ===
Kilden til de romerske lovene kan spores tilbake til [[Justinian I]] sine nedtegnelser fra rundt [[530]]. Prinsippene etter Justinians nedtegnelser ble grunnlaget for lovene brukt i [[Det bysantinske riket]], og i Europa til slutten av [[1700-tallet]].

Lovene i antikkens Roma var inndelt i følgende tre enheter: ''Ius Civile'', ''Ius Gentium'' og ''Ius Naturale''. Ius Civile (borgerretten) var lovene som appellerte til borgerne i Roma, og den utøvende makten til borgerne var [[Praetor]] Urbanus. Ius Gentium (nasjonenes lov) var lovene som appellerte til utlendingene, og deres omgang med de romerske borgerne, og den utøvende makt var Praetor Peregrinus. Ius naturale var naturens lov, den loven som var felles for alle levende.

=== Utdanning ===
I tidlig republikk lærte unge gutter å lese og skrive av sin far, eller av beleste slaver, normalt av [[Antikkens Hellas|gresk]] opprinnelse; det ultimate mål for romersk utdanning var å produsere menn som kunne snakke godt. Landsbyskoler ble også dannet. Senere, rundt [[200 f.Kr.]], ble gutter og noen jenter, i 7-årsalderen, sendt til skoler utenom hjemmet, kalt ''ludus''. Grunnleggende romersk læring inkluderte lesing, skriving og regning, og materialet brukt var skroller og bøker. I 13-årsalderen lærte elevene [[gresk (språk)|gresk]] og romersk litteratur. I 16-årsalderen ble noen studenter sendt til retorikkskoler. Barn fra fattigere familier ble ofte opplært av sine foreldre, da skolegang ikke var gratis. Barn gikk på skolen hver dag, bortsett fra dager som var av religiøs karakter. De hadde også sommerferie.

=== Økonomi ===
[[Fil:Maximinus denarius - transparent background.PNG|thumb|En standard romersk denarius av sølv]]
Selv om antikkens Roma omfattet et gigantisk landområde med store mengder naturlige så vel som menneskelige ressurser tilgjengelige, hvilte Romas økonomi stort sett på landbruk og handel. Fri handel av landbruksvarer fra [[Egypt]], [[Tunisia]] og [[Sicilia]] førte til at de selveiende bøndene ble utkonkurrert fordi de ikke kunne hamle opp med den billige importen av korn. I stedet satset italienske bønder på vin og oliven. Naturlig nok ble også vin og oliven Romas største eksportvarer. Industriell virksomhet var minimal, det eneste var gruvedriften og steinbruddene, som var en viktig kilde til bygningsmaterialene i antikken.

Økonomien tidlig i republikken dreide seg stort sett om betalt arbeid, men erobringene førte med seg en stor import av slaver, dermed ble økonomien i senrepublikken sterkt avhengig av slavearbeidskraft, både i fagarbeid og vanlig arbeid. Slavene i senrepublikken skal ha utgjort rundt 20 % av Romas befolkning.

Selv om byttehandel var vanlig i antikkens Roma, hadde romerne et godt utviklet pengesystem. Mynter av messing, bronse og andre metaller sirkulerte i og utenfor riket, det er funnet romerske mynter så langt borte som i [[India]] (se [[romersk handel med India]]). Myntsystemet brøt sammen i løpet av [[200-tallet|2]]&ndash;[[300-tallet]].

Hester var alt for dyre, og andre pakkdyr var for trege til at massehandel på de romerske veiene var lønnsomt. Derfor var det lite handel med regionene rundt Roma før oppstandelsen til den romerske marinen i det [[2. århundre f.Kr.]] På den tiden tok det under en måned å seile fra [[Gades]] i [[Spania]] til [[Alexandria]] i Egypt, omtrent hele lengden på [[Middelhavet]]. Sjøtransport var rundt 60 ganger billigere enn transport over land, så omfanget av slik transport var derfor mye større.

=== Klassestruktur ===
Det romerske samfunnet var sterkt hierarkisk, med slaver ''(servi)'' på bunnen, frigitte slaver ''(liberti)'' over dem, og frie borgere på toppen. De frie borgerne var også delt inn i klasser. De øverste var [[patrisierne]], som kunne spore sine røtter til grunnleggerne av byen, og [[plebeierne]], som ikke var av adelig herkomst. Det var et stort skille mellom disse to gruppene, som ble mindre viktig i senrepublikken, da mange plebeierske familier ble mektige og kunne få senatorstillinger. Den romerske eliten ble karakterisert enten av økonomisk formue ''(equites)'' eller deres politiske status ''(nobiles)''. For å kunne være en ''nobiles'' måtte en ha en konsul som forfader. Menn som [[Gaius Marius|Marius]] og [[Cicero]], som var de første i sine familier som hadde konsulembeter, ble kalt ''homo novus'' «ny mann».

Allierte utenlandske byer ble ofte gitt ''latinretten'', en mellomstilling mellom fullt borgerskap og utenlandsk borgerskap (peregrini), som førte deres innbyggere under romersk lov og ga deres ledende magistrater muligheten til å bli fullverdige romerske borgere. Noen av Romas allierte ble gitt fullt borgerskap etter [[forbundsfellekrigen]] ([[91 f.Kr.|91]]&ndash;[[88 f.Kr.]]) Fullt borgerskap til alle frifødte menn i riket ble innført av [[Caracalla]] i [[212]].

=== Fattig og rik ===
Forskjellen mellom fattig og rik var enorm i antikkens Roma. Disse forskjellene markerte seg ytterligere utover keisertiden. En senator, i vest, i det fjerde århundre tjente fire ganger så mye som en senator i det første århundre. En senator kunne tjene så mye som 120&nbsp;000 gullmynter i året. Til sammenligning kunne en hoffmann i [[Konstantinopel]] tjene 1000 gullmynter i året, en handelsmann 200 i året, mens en bonde tjente rundt 5 gullmynter i året. Hovedårsaken til at forskjellene økte utover keiserriket, var de økte skattene som kom i kjølvannet av militærreformene. Hæren ble doblet i størrelse, og med det økte utgiftene også betraktelig.<ref>Brown, Peter (2004) ''World of Late Antiquity AD 150 – 750'', London, s. 34-36</ref>

=== Familie ===
[[Fil:Toga Illustration-2.svg|thumb|En romer kledd i [[toga]], det typiske antrekket i antikkens Roma]]
Hovedelementene i det romerske samfunnet var husstandene og familiene. Husholdet inkluderte overhodet i familien (''pater familias''), hans kone, barn, og andre slektninger. I de øverste klassene var også slavene og trellene en del av husholdet. Overhodet hadde mye makt (''patria potestas'') over sin familie: han kunne arrangere og oppløse ekteskap, og selge sine barn som slaver. Trolig hadde han også rett til å drepe sine familiemedlemmer, men dette er svært omdiskutert blant historikere.

''Pater potestas'' overgikk til og med sine voksne sønner: en mann ble ikke sett på som ''pater familias'' mens hans egen far var i live. Når datteren giftet seg kom hun ofte under pater familias i mannens familie, selv om dette ikke alltid var tilfelle.

Grupper av beslektede husstander dannet ofte en familie ''(gens''). Familiene var basert på blodsbånd eller adopsjon, men de var også politiske og økonomiske allianser. Republikken ble dominert av slike mektige familier (''Gentes Maiores'').

Ekteskap i antikkens Roma ble ofte sett på som økonomiske og politiske allianser fremfor kjærlighetsforhold, spesielt i de øvre sjikt. Ofte fant fedrene potensielle ektemenn til sine døtre allerede mens de var mellom tolv og fjorten år gamle. Det er funnet tegn på at folk i overklassen giftet seg tidligere enn folk i lavere klasser.

=== Romerske slekter ===
:''Se [[Tria nomina]]''
Romere var opptatt av å spore slekten bakover til familiens stamfar, eksempelvis var [[Lucius Junius Brutus]], mannen som ledet opprøret mot romernes siste konge, stamfar for Brutiiene – slekten som 400 år senere ga opphav til Gaius Julius Caesars drapsmann, [[Marcus Junius Brutus]]. En håndfull [[romerske klaner]] går igjen og igjen, ettersom de mest fornemme familiene hadde et tilnærmet monopol på samfunnets øverste embeter.