Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

=== Skjebne og tilfeldighet ===
{{Sitat|Å, jeg er skjebnens narr!|Romeo, Akt III, scene 1<ref>engelsk tekst: O, I am fortune's fool!</ref>|right}}
Skjebnen har en sentral, men uavklart, funksjon i skuespillet. Litteraturhistorikere er uenige om hvorvidt de to unge virkelig er forutbestemt til å dø sammen eller om hendelsene finner sted som følge av en serie uheldige tilfeldigheter. De som mener at skjebnen er aktiv viser gjerne til beskrivelsen av de elskende som «lagnadsmerkte», og til «deira elskhug, dømd frå fødslen av».<ref>uttrykk fra stykkets prolog, her i Halldis Moren Vesaas' oversettelse.</ref> 

Uttrykket «[[Star-crossed lovers|star-cross'd]]» i den engelske teksten ser ut til å antyde at stjernene styrer de elskendes fremtid.<ref>Evans (1950: 841–865).</ref> [[John W. Draper]] påpeker parallellene mellom tidens tro på [[humoralpatologi|«de fire temperamentene»]] og utformingen av hovedpersonene i skuespillet. For eksempel kan Tybalt representere det koleriske temperament. Å tolke teksten i lys av temperamentene gjør at plottet i mindre grad oppfattes som tilfeldighetenes spill, slik et moderne publikum gjerne oppfatter det.<ref name="Draper 16">Draper (1939: 16–34).</ref> Andre kritikere ser skuespillet som en serie av uheldige tilfeldigheter; hos noen er denne tolkningen så dominerende at stykket ikke tolkes som en tragedie, men som et [[melodrama]].<ref name="Draper 16" /> Ruth Nevo mener at de mange tilfeldighetenes rolle i plottet gjør ''Romeo og Julie'' til «mindre av en tragedie». <!-- For eksempel, Når Romeo utfordrer Tybalt til duell, er det på impuls, men det er - etter Mercutios død - en forventet reaksjon, den forventede tingen å gjøre. I denne scenen leser Nevo som klar over farene ved å overse sosiale normer, identitet og forpliktelser. Han gjør valget om å drepe, ikke på grunn av en tragisk svakhet, men på grunn av omstendighet --><ref name="Nevo 241">Nevo (1969: 241–258).</ref>