Redigerer Romantikken (avsnitt)

== Romantikkens innhold ==
Romantikken bygger på arven fra [[Platon]], [[nyplatonisme]]n og [[kristen mystikk]], foruten på de nyere politiske idealene fra 1700-tallet. De viktigste nøkkelordene er ''lengsel'', ''erindring'', skapende fantasi/imaginasjon, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det er mye ''ratio'' (= [[fornuft]])<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=ratio&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&bokmaal=+&ordbok=bokmaal «ratio»], ''Bokmålsordboka''</ref> i romantikken, vel å merke fornuft i betydningen guddommelig kunnskapsorgan, jf. [[Kant]].<ref>Hogan, Des: [https://philosophy.ucsd.edu/_files/facultysites/watkins-conference/hogan.pdf «Kant’s Theory of Divine and Secondary Causation»] (PDF), University of California</ref>

Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren [[Jakob Böhme]], som regnes som pietismens «far».<ref>Shantz, Douglas H.; Erb, Peter C. (2013): [https://books.google.no/books?id=40wB2kGLm28C&pg=PA31&lpg=PA31&dq=Jacob+B%C3%B6hme+the+father+of+pietism&source=bl&ots=a_Fp238spo&sig=KTMNSJbm79VqZZBcZJ0vms_yt3c&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjpo7fnxvfLAhXCJJoKHT-kCC4Q6AEIITAC#v=onepage&q=Jacob%20B%C3%B6hme%20the%20father%20of%20pietism&f=false ''An Introduction to German Pietism: Protestant Renewal at the Dawn of Modern Europe''], JHU Press, s. 31</ref> Tankegangen  gikk på at den religiøse skulle søke [[Gud]] i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet. Fra Platon og nyplatonismen arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse ideenes opprinnelse i «det ene» som er Gud.
 
''Følelsesaspektet'' i romantikken er direkte knyttet til mystikk og platonisme.<ref>Amir, Lydia (November 2001): [http://www.society-for-philosophy-in-practice.org/journal/pdf/4-3%2006%20Amir%20-%20Plato%20Love.pdf «Plato’s theory of Love: Rationality as Passion»] {{Wayback|url=http://www.society-for-philosophy-in-practice.org/journal/pdf/4-3%2006%20Amir%20-%20Plato%20Love.pdf |date=20150226041231 }} (PDF), Practical Philosophy</ref><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/emotion/ «Emotion»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/aesthetics-18th-german/ «18th Century German Aesthetics»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> Uten det filosofiske perspektivet kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale.<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=sentimentale&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&bokmaal=+&ordbok=bokmaal «sentimentale»], ''Bokmålsordboka''</ref> Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:

:''Du i ditt Hjerte før i din Pande''
:''finde det sande.''
:''Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...''
:(Wergeland: ''[[Mennesket (dikt)]]'',[[1845]])

Ifølge Wergeland skal en ikke legge ensidig vekt på intellekt, heller ikke ensidig vekt på følelse, men på et samvirke mellom intellekt og følelse, slik at fornuften gjennomlyser følelseslivet. En kan videre forestille seg at sollyset skaper rike fargevirkninger når det ''flettes'' inn i skyer. Wergelandsitatet ovenfor fortsetter slik: «som Solen, der fletter i Skyer sig ind».

''Erindring'', eller gjenerindring, er et sentralromantisk begrep som går tilbake til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet på [[eros]].<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=eros&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&bokmaal=+&ordbok=bokmaal «eros»], ''Bokmålsordboka''</ref> Den platonske eros-lære<ref>[http://plato.stanford.edu/entries/plato-friendship/ «Plato on Friendship and Eros»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> er en frelseslære som går ut på at menneskesjelen skal gjenerindre en kunnskap den hadde i preeksistensen. Ved et fall kom sjelene inn i jordiske legemer og tapte med det samme den kunnskap de en gang hadde eid. Men ved synet av noe skjønt, som igjen er avglans av det evig skjønne, kan minnet om det evig skjønne gjenoppvekkes ved eros, og det settes i gang en vekst mot det evig skjønne, det evig sanne og det evig gode.  Det er sagt at den platonske eros er ''romantikkens sjel''.<ref>Se Nilsson, Albert (1964): ''Svensk romantik'', s. 13. Jf. videre Platons dialog ''[[Faidros]]'', oversatt til norsk av [[Egil A. Wyller]].</ref> Hos en skikkelse som Henrik Wergeland føres det platonske eros-begrep med dets vekt på gjenerinding på eiendommelig vis sammen med den kristne kjærlighetstanke, ''[[agape]]'', Guds kjærlighet til mennesket.

Romantikken fornyer også oppfatningen av barnet (jf. Rousseau) og historien (jf. Herder). 
[[Fil:Lord Byron coloured drawing.png|thumb|[[Lord Byron]].]]
Den romantiske ''Frihetstanken'' bygger videre på 1700-tallets kamp for frihet, likhet og brorskap, og kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet. [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] var en frihetshelt for [[Ludwig van Beethoven|Beethoven]]. Han skrev '''Eroica''', [[symfoni]] nummer 3 [[Opus|Op]].55 i [[Ess-dur]], som han dediserte til Napoleon, men i [[1804]], da Napoleon selv satte keiserkronen på sitt eget hode, var det slutt. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk.<ref>George,Christopher T. (1998): [http://www.napoleon-series.org/ins/scholarship98/c_eroica.html «The Eroica Riddle: Did Napoleon Remain Beethoven's 'Hero?'»] i: ''The Journal of the International Society'' '''1'''(2)</ref> Den engelske dikter [[Lord Byron]] reiste ut og tok del i [[den greske selvstendighetskrigen]] mot tyrkerne, og hans gode venn [[Percy Bysshe Shelley|Shelley]] gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten et absolutt som skulle berøre alle sider av livet; som i hans dikt «The Call to Freedom» (1819).<ref>[http://davidprashkerssongsandpoems.blogspot.no/2014/09/shelleys-call-to-freedom.html Shelley's ''Call To Freedom'']</ref> Det polske og det belgiske opprøret i [[1830]], og [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]] samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det at [[Russland]] gikk inn og knuste opprøret i [[Warszawa]] var noe han aldri kunne tilgi, som uttrykt i hans ''Cæsaris''.<ref>[http://dikt.org/Cæsaris «Cæsaris»], ''Dikt.org''</ref> [[Welhaven]]s dikt ''Republikanerne'' har en tilsvarende bakgrunn.<ref>[http://dikt.org/Republikanerne «Republikanerne»], ''Dikt.org''</ref>
  
=== Naturromantikk og naturfilosofi ===
En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning.

Mye av den romantiske tenkningen er i slekt med [[panteisme]]: Gud er i alt, eller aller helst, [[panenteisme]]: alt er i Gud.<ref>Linn, Alyssa (2. desember 2007): [http://reason2romanticism.blogspot.no/2007/12/pantheism.html «From Reason to Romanticism»]</ref><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/pantheism/ «Pantheism»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne gjennom studier i naturen. For Schelling, naturfilosofiens fremste eksponent, var naturen fylt av «Geist», det vil si «ånd». Han tenkte seg en universell åndelig kraft som var virksom gjennom naturrikene, fra det anorganiske, gjennom det organiske (plante- og dyreriket) og fram til mennesket. Han tenkte seg at denne åndskraft steg til gradvis større bevissthet, fra å være ubevisst i 'stenen', til den kom til full bevissthet i mennesket, og aller klarest i kunstneren.<ref>Lindsay, James (Mai 1910): [http://www.jstor.org/stable/2177432?seq=1#page_scan_tab_contents «The Philosophy of Schelling»] i: ''The Philosophical Review'' 19 (3), s. 259-275</ref> Schellings naturfilosofi ble formidlet til Norden via mineralogen og dikteren [[Henrik Steffens]],<ref>Stewart, Jon Bartley (2009): [https://books.google.no/books?id=m54s4QqpM0UC&pg=PA269&lpg=PA269&dq=Schelling+%2B+Henrik+Steffens&source=bl&ots=pyDU5PvJv_&sig=cqK2xwo4Lmvp3YLP-girtQ98s4E&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwj4hJGU1vfLAhVnb5oKHSluA-kQ6AEIOzAH#v=onepage&q=Schelling%20%2B%20Henrik%20Steffens&f=false ''Kierkegaard and His Danish Contemporaries: Philosophy, politics and social theory''], Ashgate Publishing, Ltd., s. 269</ref> og som Henrik Wergeland hyller i innledningsdiktet til ''[[Skabelsen, Mennesket og Messias]]''. I det samme diktet hyller han også sin landsmann, filosofen [[Niels Treschow]].

Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter nytteverdien. Ødemarker og ville fjell hadde ikke stor interesse. Under innflytelse av romantikken endret dette seg, noe som ikke minst avspeiles i bildende kunst. Romantikkens interesse for naturen førte til en oppblomstring av [[turisme]]n. Norge fikk ry som ett av de landene der man kunne oppsøke ekte natur. Fotturister fra utlandet (til å begynne med særlig fra England, men også fra andre land), begynte å oppsøke og oppskatte slike landskap som eksempelvis [[Jotunheimen]] og [[Rondane nasjonalpark|Rondane]].

Beethoven var en komponist som pekte fram mot romantikken innen for skapende tonekunst. Hans sjette symfoni, «Pastoralesymfonien», er et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse.<ref>[http://www.favorite-classical-composers.com/pastoral-symphony.html «Beethoven Pastoral Symphony (6th): A Love of Nature»], ''Favorite Classical Composers''. Sitat: «How happy I am to be able to walk among the shrubs, the trees, the woods, the grass and the rocks! For the woods, the trees and the rocks give man the resonance he needs.»</ref> Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og kommer til uttrykk også i [[nasjonalromantikken]] med dens tro på at det mest ekte var å finne i  «det folkelige uttrykk», det vil si i folkets kunst som igjen ble betraktet som et produkt av ''folkeånden''.

=== Gullalderdrøm og utviklingstro === 
[[Fil:Victor Hugo.jpg|thumb|right|[[Victor Hugo]].]]
I romantikken finnes både tilbakeskuende og fremtidsrettede tendenser.

Enkelte romantikere søkte seg bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drøm og eventyr. Ettersom denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, kunne den romantiske livsinnstillingen i noen tilfelle bli preget av en underliggende tristhetsfølelse og melankoli. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke kan kanskje kombineres med en slik innstilling.<ref>[http://www.csun.edu/~pjs44945/romanticera.pdf «The Romantic Era – 19th Century: The Romantic View of Nature & The Romantic Hero»] (PDF), ''California State University Northridge''</ref>

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som [[den industrielle revolusjon]]ens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det gjerne sivilisasjoner i tidligere tider. [[Middelalderen]] ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan kalles ''gullalderdrømmen'' i romantisk tenkning. Tanken om [[gullalderen]] skrev seg fra [[Hesiod]] og [[Publius Vergilius Maro|Vergil]], og er til stede i [[gresk mytologi]]. I en forgangen gullalder skulle mennesket ha vært på sitt mest lykkelige. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus tanke om menneskets naturtilstand.<ref group="Note">Jf. forøvrig [[Paulus Svendsen]]s avhandling ''Gullalderdrøm og utviklingstro''.</ref>

Men den samme Rousseau var også mannen bak slagordet «kultur er den utviklede natur».<ref>Deneys-Tunney, Anne; Zarka, Yves Charles (2016): [https://books.google.no/books?id=DEe7CwAAQBAJ&pg=PA2&lpg=PA2&dq=culture+is+the+developed+nature+%2B+Rousseau&source=bl&ots=gZTkOha7SV&sig=EXPO6TyI7hMIc8iZ0CmQl5LAEZw&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiMy9jb2PfLAhXkYpoKHZLICusQ6AEIGTAB#v=onepage&q=culture%20is%20the%20developed%20nature%20%2B%20Rousseau&f=false ''Rousseau Between Nature and Culture: Philosophy, Literature, and Politics''], Walter de Gruyter GmbH & Co KG, s. 2</ref> I naturfilosofien finnes det også en utviklingstanke, til og med en framskrittstro. Det nytter å arbeide på å forbedre verden, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denne ''utviklingstroen'' finnes første gang hos [[Johann Gottfried von Herder|Herder]], som i sin organiske historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet», en tanke som også er typisk for [[Henrik Wergeland]] og avspeiler seg blant annet i hans Herder-inspirerte avhandlinger under fellestittelen ''Historiens resultat'' og i epilogen til ''Mennesket''(1845). Der tenker Wergeland seg at statene skal utvikle seg til frie republikker. Det advares imidlertid mot [[diktator]]iske tendenser:
:::«Thi om den Herr Chef for en Republik
:::bonapartiske Tanker i Hovedet fik,
::han flux blir henviist til et bedre Maal:
::til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal.» ''[[Mennesket (dikt)]] (1845) s. 533

<ref group="Note">Om Wergelands historiesyn, se Øystein Rians artikkel i ''Såmannen'' 2008, red. av Kydland, Myhren og Ystad</ref>

=== Høyreromantikk og venstreromantikk ===
Den tilbakeskuende, konservative romantikk kalles gjerne høyreromantikk, mens den såkalte venstreromantikk kan sies å videreføre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager framsto den danske dikteren [[Adam Oehlenschläger|Oehlenschläger]] som høyreromantiker. Den unge franske dikteren [[Victor Hugo]] representerte venstreromantikken.<ref>Behrent, Megan: [http://isreview.org/issue/89/enduring-relevance-victor-hugo «The enduring relevance of Victor Hugo»], ''ISR'' '''89'''</ref> Det samme gjorde [[Henrik Wergeland]] i Norge.<ref>Jacobsen, Kirsti Lothe (8. januar 2009): [http://www.uib.no/ub/71772/henrik-wergeland-200-år-i-juridisk-brilleinnfatning# «Henrik Wergeland 200 år: i juridisk brilleinnfatning»] {{Wayback|url=http://www.uib.no/ub/71772/henrik-wergeland-200-%C3%A5r-i-juridisk-brilleinnfatning |date=20180409094904 }}, ''Universitetsbiblioteket''</ref>