Redigerer Romanos IV Diogenes (avsnitt)

== Slaget ved Manzikert ==
: "Utdypende artikkel": [[Slaget ved Manzikert]]

[[File:BnF Fr232 fol323 Alp Arslan Romanus.jpg|thumb|right|200px|[[Alp Arslan]] ydmyker keiser Romanos IV. Fra en illustrert fransk oversettelse av [[Boccaccio]]s ''[[De Casibus Virorum Illustrium]]'' fra 15. århundre.]]

Tidlig på våren 1071 mens han forhandlet med Alp Arslan om Manzikert, dro Romanos mot byen med en stor hær. Det ble snart klart at hæren hadde alvorlige disiplinære problemer. Soldatene streifet rundt og plyndret, og i forsøk på å håndheve bedre disiplin gjorde et helt regiment av tyske leiesoldater opprør, noe som ble slått ned med stort besvær<ref>Finlay, s. 38</ref>.

Romanos trodde ikke Alp Arslan var i nærheten av Manzikert, så han delte hæren i to. En del angrep Ahlat som på den tiden var besatt av tyrkerne, mens Romanos selv avanserte mot Manzikert som han gjenerobret med hoveddelen av hæren. På dette avanserte seldsjukkene mot Manzikert og Romanos tilbakekalte styrken som var på vei mot Ahlat. Disse kom imidlertid ut for en annen tyrkisk styrke som tvang dem til retrett inn i Mesopotamia. Romanos hær ble ytterligere svekket av at en kontingent leiesoldater fra [[Uzès]] deserterte og sluttet seg til tyrkerne<ref>Norwich, s. 259</ref>.

Arslan ønsket egentlig ikke å «ta» den bysantinske hæren, så han foreslo en fredsavtale hvor Romanos fikk gunstige vilkår. Keiseren var imidlertid opptatt av å endelig få en stor militær seier og avslo tilbudet. Arméene stilte opp til kamp den 26. august 1071. Slaget bølget fram og tilbake, men i forvirringen oppsto en misforståelse som gjorde at en stor del av de bysantinske styrkene trakk seg tilbake mot leiren. Andronikos Dukas, sønn til caesar Johannes Dukas, som kommanderte reservestyrkene benyttet anledningen til å forråde Romanos ved å spre ryktet om at keiseren var død. Han trakk seg derfor tilbake med 30.000 mann i stedet for å dekke keiserens retrett<ref>Norwich, s. 259-260</ref>. Tyrkerne begynte nå å presse på for alvor. Romanos kjempet tappert, men ble skadet og deretter tatt til fange<ref>Norwich, s. 260</ref>.

Støvet, skitten og fillete ble Romanos ført fram for Arslan, som markerte sin seier med å sette foten på Romanos’ nakke. Etter denne rituelle ydmykelsen bad han Romanos reise seg og ga ordre til at fangen skulle behandles med all mulig respekt<ref>Norwich, s. 260</ref>. Etter en uke ble keiseren løslatt mot at han undertegnet en fredstraktat og betalte løsepenger. Traktaten inneholdt nokså moderate krav, Arslan skulle overta kommandoen i byene Manzikert, Antiokia, Edessa og Hieropolis, og også få en av Romanos’ døtre til gifte for en av sine sønner. Han forlangte dessuten 10 millioner nomismata (gullmynter), men reduserte kravet etter hvert til 1,5 millioner pluss et årlig bidrag på 360.000<ref>Finlay, s. 42</ref>.