Redigerer Roger II av Sicilia (avsnitt)

=== Konsolidering ===
Før paven ville godkjenne Roger II som konge, forlangte han at et selvstendig hertugdømme av Capua skulle ligge som en bufferstat mellom kongedømmet og [[Kirkestaten]], noe Roger II ikke kunne akseptere<ref>Houben, side 71</ref> Sommeren [[1139]], invaderte Innocent II kongedømmet med en stor hær, men gikk 22. juni i et bakhold av Rogers sønn og ble fanget ved [[Galluccio]]<ref>Encyclopædia Britannica, 1911.</ref> sørøst fra dagens [[Cassino]]. Tre dager senere måtte paven i den såkalte traktaten av Mignano anerkjenne Roger som konge av Sicilia, Puglia og Capua med formuleringene ''rex Siciliae ducatus Apuliae et principatus Capuae''. I oktober [[1144]] ble grensene endelig fastsatt i en fredstraktat med paven, og dette ble grensen for kongedømmene på Sicilia og Napoli de neste syv hundre år.

{|
|[[Fil:Scifato_ducale.jpg|left|thumb|Roger innførte nytt myntsystem, ''dukater''. Her fra 1140, forsiden med [[Jesus Kristus|Kristi]] portrett, på baksiden bilde av kong Roger II og sønnen Roger III]]
Gjennom sønnene arbeidet han for videre å sikre makten, både gjennom det faglige styret over det store kongedømmet, også gjennom en sentral lovutvikling. Han utviklet en felles landslov for kongedømmet, som samlet makten hos kongen og hans embetsverk, på bekostning av lokale [[vasall]]er og stormenn. Slik kunne disse bedre holder under kontroll. Videre ble det utviklet et eget myntsystem.

På dette tidspunktet hadde Roger blitt en av de mektigste kongene i Europa, og han oppmuntret vitenskapsmenn som den arabiske [[Al-Idrisi|Muhammed Al-Idrisi]] og den greske historikeren Nilus Doxopatrius til å være tilknyttet hoffet i Palermo. Palermo var et kulturelt og kunnskapsmessig sentrum som praktiserte religiøs toleranse og det eksisterte i tillegg en rekke ulike språk. For å administrere dette kulturelle mangfoldet, rekrutterte han erfarne grekere og arabere som embetsmenn,<ref>[[Maurice Keen]], Pelican History of Medieval Europe, Routledge Kegan & Paul 1968</ref> men tiltrakk seg også andre fagfolk fra det øvrige Europa, blant annet rekrutterte han engelskmenn som bisto i videreutviklingen av den militær flåten, noe som etter hvert gjorde den til en av de mektigste i Middelhavet, og sørget for at [[Tripoli]] ble erobret i 1146 og [[Annaba]] i 1148. Disse erobringene var imidlertid aldri en integrert del av kongedømmet.
|}
[[Fil:DSC00533 - Cattedrale - Tomba di Ruggero II (1095-1154) - Foto G. Dall'Orto 28-09-2006.jpg|thumb|210px|Kong Roger IIs grav i Palermokatedralen]]
Blant de utenlandske tjenestemennene hos Roger II var blant annet en Georg, som tidligere hadde tjenestegjort hos den muslimske prisen av [[Mahdia]]. Denne ledet en rekke militære ekspedisjoner i Middelhavet, blant andre erobringene av Tripoli og Annaba. Da [[andre korstog]] kom i 1147, ga dette Roger en sjanse til å utførte angrep mot sin gamle fiende i øst, [[Østromerriket]]. Gjennom diplomatiet arbeidet han for å bryte opp alliansen mellom den tysk-romerske keiseren [[Konrad III av Det tysk-romerske rike]] og den østromerske keiseren [[Manuel I Komnenos]]. Rogers admiral Georg dro deretter på tokt mot østromerske greske besittelser, og inntok blant annet [[Korfu]], hvor de ifølge [[Niketas Khoniates]] ble tatt imot som befriere av befolkningen. Georg etablerte en garnison med 1&nbsp;000 mann, før han reiste videre til [[Peloponnes]], plyndret [[Athen]] og kysten mellom [[Evvia]] og [[Korintbukta]] opp til [[Theben (Hellas)|Theben]]. Etter å ha plyndret [[Korint]] dro de tilbake med alt byttet.