Redigerer Republikken Kina (Taiwan) (avsnitt)

== Historie ==
[[File:ROC Administrative and Claims-de.svg|thumb|Republikken Kinas egen forståelse av sitt rettmessige territorium; bare det mørkeblå er ''de facto'' igjen, etter [[kuomintang]]s nederlag under [[den kinesiske borgerkrig]]. Sør for kartranden må også tilføyest områdene innenfor den såkalte [[Den nistiplede linje|''nistiplede linje'']], det vil si størsteparten av [[Sørkinahavet]]s øyer.]]
{{utdypende|Republikken Kinas historie|seogså=Kinas historie}}
===Fra 1911 til 1949/50===
Xinhairevolusjonen var opprøret som styrtet Qing-dynastiet i [[Kina]]. Utfallet ble opprettelsen av Republikken Kina. Opprøret varte mellom 10. oktober 1911 og 12. februar 1912. Opprøret spredte seg først gjennom sørkinesiske provinser. [[Xuantong-keiseren]] (Puyi) abdiserte etter lange forhandlinger mellom rivaliserende keiserlige og republikanske regimer i [[Beijing]] og [[Nanjing]].

Den første regjeringen ble dannet i Nanjing den 12. mars 1912 med [[Sun Yat-sen|Sun Yatsen]] som president. Men han overlot etter hvert presidentvervet til [[Yuan Shikai]], som døde i [[1916]]. Han etterlot en republikansk regjering i oppløsning, og nå begynte perioden kjent som krigsherrenes tid (1916–1928), da Kina ble styrt av rivaliserende militære ledere, såkalte [[krigsherre]]r. I 1919 startet [[4. mai-bevegelsen]], som var imot utlendinger og for [[kinesisk nasjonalisme]]. De sådde frøene til høyre- og venstrefløyer som skulle sette sitt preg på kinesisk politikk for en lang tid fremover.

Sun Yatsen etablerte i [[1920-årene|1920-åra]] en revolusjonær base i det sørlige Kina. Med hjelp av [[Sovjetunionen]] gikk han i allianse med [[det kinesiske kommunistparti]] (KKP). I 1925 overtok [[Chiang Kai-shek]] etter Sun, som var død av kreft. Han ble leder av [[Kuomintang]] (KMT), det kinesiske nasjonalistparti. Chiang klarte å få kontroll over det meste av det sørlige og sentrale Kina. I [[1927]] gikk Chiang ut mot kommunistpartiet, og presset dem ut av basene sine i det sørlige og sentrale Kina. Striden mellom nasjonalistene og kommunistene fortsatte fram til den andre verdenskrigen, hvor de sloss sammen mot [[japan]]erne fra [[1937]] til [[1945]].

Under [[Kairoavtalen]] av 1943, ble de allierte stater enige om at Taiwan etter krigsslutt måtte tilbakeføres til Kina. Som følge av Japans kapitulasjon etter [[annen verdenskrig]] skjedde dette i 1945. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i [[1952]].)

===Fra 1949===	
Etter det japanske nederlag i andre verdenskrig, fortsatte den kinesiske borgerkrigen. I 1949 måtte Chiang og nasjonalistene flykte til [[Taiwan]], men lovet å erobre Fastlands-Kina så snart som det lot seg gjøres. Hans styrker tapte i løpet av noen måneder dominansen over de gjenværende oppråder på fastlandet som kommunistene så langt ikke var trengt frem til, skjønt geriljamotstand pågikk i noen tid. Den store øya [[Hainan]] forble under Republikkens styre til et stykke ut i 1950.

Nasjonalistregjeringen ([[Kuomintang]]) ble til å begynne med, hilst velkommen av den lokale taiwankinesiske befolkning. Men dets styresett vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte [[28. februar-hendelsen]] som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaveres side, og mellom 10&nbsp;000 og 30&nbsp;000 døde.

Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanske opposisjon.

Siden 1949 har Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunistene. Kuomintangregjeringen og restene av nasjonalisthæren fra fastlandet administrerte Taiwan etter [[Sun Yat-sen]]s «[[Folkets tre prinsipper]]» (三民主義, ''Sānmínzhǔyì''). En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde rask økonomisk ekspansjon: En betydelig kapitalflukt fra Fastlands-Kina; amerikansk støtte; den avanserte infrastruktur som japanerne hadde bygd opp og etterlot seg; disiplinerte arbeidsvaner grunnlagt på [[konfutsianisme]]ns prinsipper; en meget vellykket landreform som ble gjennomført de første få årene etter Kuomintangregjeringen kom til makt; store utviklingsprosjekter som ble entusiastisk gjennomført av store deler av arbeidsstokken; og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter, både politiske og kommersielle, og som er blitt opprettholdt selv etter [[Beijing]]s diplomatiske seirer etter 1971.