Redigerer René Descartes (avsnitt)

==«Jeg tenker, altså er jeg»==
Det eneste man i dette og ethvert annet tilfelle kan være absolutt sikker på, er at man har den erfaringen man har- Fra dette kan man foreta visse slutninger med absolutt sikkerhet.

Imidlertid kan man ikke betvile at man eksisterer. Mennesket vet med absolutt sikkerhet at det er et vesen som i det minste har bevisste erfaringer.

Descartes sammenfattet denne konklusjonen i setningen ''Cogito ergo sum'', «Jeg tenker, altså er jeg».

Følgelig fant Descartes at det finnes fenomener utenfor matematikken og logikken, fenomener i den faktiske verden, som han kunne ha absolutt sikker viten om.

På dette stadiet benytter Descartes seg av en ny versjon av [[Det ontologiske gudsbevis]]et. At selv et ufullkomment menneske kan ha et begrep om et uendelig, evig, fullkomment og udødelig vesen beviser at dette vesenet eksisterer, og må ha gitt mennesket en bevissthet om seg selv.

Descartes utleder følgende: «Det faktum at jeg vet at gud eksisterer og er fullkommen, betyr at jeg kan ha tillit til ham. Han vil ikke bedra meg som en ond ånd. Forutsatt at jeg gjør det som kreves av meg, er oppmerksom og gjennomfører den disiplinerte tenkningen som kreves av meg, kan jeg være sikker på at alt det som fremstår klart og tydelig for meg, er sant – selvfølgelig ikke ved sansene, som jeg allerede vet bedrar, men ved min ånd, den delen av meg som både begriper gud og også matematikk, noe sansene ikke kan.»

[[Fil:Frans_Hals_-_Portret_van_René_Descartes.jpg|thumb|250px|right|René Descartes fikk malt portrettet sitt flere ganger i løpet av livet. Dette maleriet er en kopi av den flamske kunstneren [[Frans Hals]]' portrett av Descartes. Imidlertid er det så å si sikkert at Descartes aldri satt modell for Hals.]]
Denne konklusjonen ble utgangspunktet for den filosofiske retningen som kalles [[rasjonalisme]]n og baserer seg på troen på at man oppnår kunnskap om verden ved å bruke fornuften, og at sansene er fundamentalt upålitelige og snarere en kilde til feil enn til kunnskap.

Rasjonalismen har siden vært en av de sentrale tradisjonene i Vestens filosofi. Den hadde sin glansperiode på 1600- og 1700-tallet, og i tillegg til Descartes var dens mest betydelige representanter [[Baruch de Spinoza]] og [[Gottfried Leibniz]].

=== Ånd og materie ===

Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie.

Han oppfatter menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjekter selv, består av materielle objekter som de observerer. Denne delingen av naturen i to enheter; ånd og materie, subjekt og objekt, ble en del av måten mennesker betraktet verden på. Fremdeles kaller filosofer dette for den «cartesiske dualismen».

Mellom Descartes og det 20. århundre var det få filosofer som avvek fra den; [[Baruch de Spinoza]] og [[Arthur Schopenhauer]] var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det 20. århundre at en annen tenkemåte ble utbredt, og selv i det 21. århundre finnes det ledende filosofer som holder fast ved den.

Descartes supplerte klassisk filosofi med spørmålet om hvordan det er mulig å oppnå kunnskap, og hva slags kunnskap det er mulig å tilegne seg. Dette satte [[Erkjennelsesteori|epistemologien]], det vil si erkjennelsesteorien, i sentrum for den filosofiske refleksjonen, og i tre hundre år kom en dominerende del av filosofene til å oppfatte filosofi først og fremst som epistemologi.

=== Metodisk tvil ===

«Den metodiske tvil» var en metode Descartes benyttet for å få et sikkert fundament for sine oppfatninger. Han bestemte seg for at han ikke ville la daglige problemer og utfordringer spille noen rolle overfor tvilen. Hvis han skulle gå rundt og tvile på om det som sto på spisebordet var mat, kunne det bli vanskelig å overleve. Derfor ville han bare tvile på de store og viktige tingene i livet, men ellers leve så normalt som mulig.

=== Jeg tenker, altså er jeg ===
Descartes søkte etter en metode for å avgjøre om en oppfatning er sann eller ikke. For å finne en slik metode mente han at det var best å begynne med å tvile på alt, og så skritt for skritt komme frem til hva det er umulig å tvile på. Det handler om den grunnleggende tvilen til Descartes som innebærer å tvile på alt en sanser, altså om en er våken eller drømmer, men også på matematiske grunnsetninger som 2+2=4. Han begynner derfor også å tvile på sin egen eksistens. Ifølge Descartes beviser imidlertid det faktum at man ikke kan tvile på tvilen selv at det finnes tvil. Finnes det tvil, må det være noen som tviler. Å tvile er å tenke, og for å tenke må man finnes.

Det førte til konklusjonen «Cogito, ergo sum»: «Jeg tenker, altså er jeg»