Redigerer Reinhard Gehlen (avsnitt)

==== ''Abteilung Fremde Heere Ost'' ====
Etter nederlagene på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]], særlig etter [[slaget om Stalingrad]], ble det erkjent at det trengtes en ny ledelse av [[Militær etterretning|etterretningsarbeidet]], og selv om Gehlen verken hadde slik bakgrunn, uten kjennskap til fremmedspråk eller særlige kunnskaper om [[Sovjetunionen]], ble han utnevnt til [[oberstløytnant]] og leder av ''[[Abteilung Fremde Heere Ost]]'' (som drev militæretterretning mot Sovjetunionen), og erstattet [[Eberhard Kinzel]] som leder av avdelingen. I en tidlig fase hadde han også ansvar for arbeidet rettet mot Skandinavia og Sør-Europa.{{tr}}

I sine erindringer skrev Gehlen at han og [[Wilhelm Canaris]] i ''[[Abwehr]]'' hadde [[Adolf Hitler]]s personlige sekretær [[Martin Bormann]] sterkt mistenkt for å være russisk [[spion]]. Uavhengig av hverandre fikk de greie på at Bormann og gruppen hans benyttet seg av radio for å sende kodede budskap til Moskva. Canaris forlangte å få foreta en etterforskning; men Hitler hadde uttrykkelig forbudt noen granskning, ettersom Bormann angivelig hadde informert ham om slike ''Funkspiele'' («falske radiomeldinger»), og han hadde gitt sin tillatelse. Dermed ble det umulig å gå Bormann etter i sømmene.<ref>[https://www.maier-files.com/gehlen-reveals-bormann-to-be-a-soviet-agent/ ''Reinhard Gehlen reveals…]</ref>

Reinhard Gehlens avdeling samarbeidet etter Stalingrad en tid med ''[[Schutzstaffel]]''s (SS) utenlandsetterretning under [[Walter Schellenberg]]. De to tjenestene ville i 1943 bygge opp en styrke bestående av sovjetiske krigsfanger, overløpere og antikommunister som under general [[Andrej Andrejevitsj Vlassov]] skulle tjene som kampgruppe for komiteen for frigjøring av Russlands folk. 

5,24 millioner sovjetiske stridende overga seg til tysk krigsfangenskap.<ref>[https://books.google.no/books?id=oE6I-O9NgA0C&pg=PA78&lpg=PA78&dq=5.24+million+Russian+officers+and+men+surrendered+to+the+Germans&source=bl&ots=rSwTA4bPnI&sig=ACfU3U0k5sepnzKfNRlk2unXZ89jMNQH5Q&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwj-0ramzov_AhVomIsKHbLWAHAQ6AF6BAgrEAM#v=onepage&q=5.24%20million%20Russian%20officers%20and%20men%20surrendered%20to%20the%20Germans&f=false Arnold Beichman: ''The Long Pretense: Soviet Treaty Diplomacy from Lenin to Gorbachev]</ref> Den tyske hær lette etter høytstående sovjet-offiserer som ville stille opp for [[propaganda]]formål. I rekrutteringen av russere til tysk krigstjeneste ble to organisasjoner etablert, den russiske frigjøringsbevegelse (ROD) og den russiske frigjøringshær (ROA). Nå fantes det aldri noen slik «hær», men betegnelsen ga russere i ''Wehrmacht'' en følelse av fellesskap og identitet. De fikk også en ROA-logo å sy på [[uniform]]ene. I starten av 1943 var mellom 130&nbsp;000 og 150&nbsp;000 sovjet-soldater i den tyske hærs tjeneste, organisert i rundt 176 [[bataljon]]er og 38 kompanier. Det var desperat behov for dem. I januar 1942 alene mistet den tyske hær rundt 95&nbsp;000 stridende og fikk bare 10&nbsp;300 erstattet. Samme høst overskred tapene forsterkningene med rundt 800.000, kort tid etter var tallet en million. Det var på dette tidspunkt mulig å regne ut en presis dato for når den tyske hær rett og slett ville opphøre å eksistere.<ref>[[Michael Baigent]] og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 176), [[Penguin Books]], ISBN 0-14-024716-5</ref>

[[Otto Skorzeny]] skulle bygge opp en motstandsorganisasjon hinsides frontlinjene. Gehlen foreslo på denne tiden «Aktion Werwolf», en motstandsbevegelse med forsyninger gjemt i jorddepoter.{{tr}}

Gehlen var fullstendig klar over sin avdelings manglende kompetanse, og gikk igjennom hærens personellister for å finne personer med språkkunnskaper, geografer, [[antropolog]]er og jurister, alle som kunne høyne det intellektuelle nivået i seksjonen. Tilstrømningen av unge, velutdannede medarbeidere førte til mer realistiske og kunnskapsrike rapporter til Hitler og ledelsen, medregnet rapporter som fortalte at krigen vanskelig kunne vinnes.{{tr}}

En bred og fullverdig historisk analyse av ''Fremde Heere Ost''-virksomheten foreligger ennå (2012) ikke.<ref>Men en del arbeid er gjort, som Magnus Pahl: ''Fremde Heere Ost. Hitlers militärische Feindaufklärung.'' Ch. Links Verlag, Berlin 2012, ISBN 978-3-86153-694-9</ref>

Gehlens voksende opposisjon til det regime han tjente, skyldtes i stor grad behandlingen av russere og andre slavere. Gehlen mente at det ville vært fornuftig å tilrettelegge for den styrke som general Vlassov kunne ha organisert. Men Hitler var fast besluttet på å bekjempe den slaviske rase: «''[[St Petersburg]] må slettes fullstendig fra jordens overflate. [[Moskva]] likeså. Da vil russerne trekke seg inn i [[Sibir]]...Hva angår de latterlige hundre millioner [[slavere]], vil vi forme de beste av dem slik det passer oss, og isolere resten av dem i sine egne svinestier, og enhver som skryter av lokalbefolkningen der...ryker rett inn i en [[konsentrasjonsleir]].''» [[Joseph Goebbels]] var betenkt og skrev i april 1942 i [[dagbok]]en sin: «''Innbyggerne i [[Ukraina]] var i starten mer enn tilbøyelige til å betrakte føreren som Europas frelser og ønske den tyske hær hjertelig velkommen. Den holdningen endret seg fullstendig i løpet av måneder. Vi har slått russene og spesielt ukrainerne for hardt i hodet med den måten vi behandler dem på. Et slag i hodet er ikke allid noe overbevisende argument...''» En måned senere skrev han at han mente «''politikken må endres grunnleggende hva angår folkene østpå''», men Hitler og resten av nazitoppene var forblindet av sine raseteorier. Goebbels skrev at mange av folkene i Sovjet kunne reist seg mot [[Stalin]], «''om vi visste hvordan føre krig bare mot [[bolsjevisme]]n, heller enn mot det russiske folk.''» I stillhet klarte ''Wehrmacht'' å få seg tildelt russiske krigsfanger som sjåfører, kokker og i arbeidsbataljoner i voksende antall. Gehlen var en nøkkelfigur i dette.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 174-75)</ref> 

Sommeren 1942 ble han ifølge sine egne memoarer kontaktet av [[oberst]]ene [[Henning von Tresckow]] og [[Claus von Stauffenberg]] og sin egen overordnet general Adolf Heusinger om å få delta i et [[attentat]] mot Hitler. Hans rolle i dette skulle være liten, og da [[20. juli-attentatet]] i 1944 mislyktes, ble ikke hans forbindelse til kuppmakerne oppdaget. Han unngikk dermed hevnaksjonene og massehenrettelsene, men i hele sin tid som etterretningssjef tillot han konspiratoriske møter og diskusjoner i sin avdeling. Han var til stede i [[Berchtesgaden]] da de siste planene for 20. juli-attentatet ble lagt.{{tr}}