Redigerer Reformasjonen i Norge (avsnitt)

== Etter reformasjonen ==
[[Fil:Ihs-logo.svg|thumb|[[Emblem]] for Jesuittordenen, [[katolsk orden]] grunnlagt i [[1534]] av [[Ignatius av Loyola]] og stadfestet av [[pave]]n i [[1540]]. Flere av nordmennene som ønsket en [[motreformasjon]] var jesuitter.]]
Blant folk flest tok det likevel lang tid før den nye troen sank inn. Folk reagerte med motvilje over å bli tvunget til å slutte med sitt vante religiøse liv. I opptil 200 år etter innføringen av reformasjonen fortsatte folk å be [[helgen]]er om forbønn, og i mange år fantes det en katolsk «undergrunnskirke» av både prester og lekfolk. Flere unge norske menn dro til universiteter i katolske land, særlig til [[jesuittene]], og blant disse ble flere lutherske prester som var katolikker i hemmelighet. Et eksempel er [[Christoffer Hjort]], som ble landsforvist i [[1613]]. Jesuittordenen var ledende i [[motreformasjonen]], og også i Norge og Norden ble det forsøkt å gjeninnføre katolisismen. Den mest kjente jesuitten i Norge er [[Laurids Nielsen]] fra [[Tønsberg]], populært kalt «Kloster-Lasse». Også han ble landsforvist. I [[1624]] ble det innført [[dødsstraff]] for katolske [[munk]]er.<ref name=NH_Rian/> Pilegrimsvandringer, blant annet til [[Røldal stavkirke]] og [[krusifiks]]et der, etter katolsk tradisjon fortsatte lenge etter reformasjonen og skal ha forekommet så sent som 1850. Metafysiske forestillinger fra katolsk tid levde videre i folket. Umiddelbart etter reformasjonen var det omfattende protester mot utskifting av prester, mot fjerning av utsmykning i kirkene og fjerning av sidealter. Det skal også ha forekommet drap på prester. Historiker Henning Laugerud mener ''[[Draumkvedet]]'' er en motreformatisk reaksjon.<ref>Nicolaysen, Bjørn Kvalsvik: Den tapte soga (anmeldelse av H. Laugerud: ''Reformasjonen uten folk. Det katolske Norge i før og etterreformatisk tid.''). ''Dag og Tid'', 1. mars 2019, s. 31.</ref>