Redigerer RMS «Titanic»s forlis (avsnitt)

== Evakuering og redning ==
=== Forberedelse til evakuering (00.05–00.45) ===
[[Fil:Port's lifeboats on Titanic.jpg|thumb|[[RMS «Titanic»]] var utstyrt med 16 livbåter og fire klappbåter med rom til cirka 1200 personer, men det var rundt 2200 personer ombord.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}} Til tross for at dette var et betydelig problem, var livbåtkapasiteten høyere enn den daværende loven krevde.]]

15. april klokken 00.05 ga kaptein [[Edward J. Smith]] ordre om å klargjøre livbåtene og samle passasjerer og mannskap.{{Sfn|Ballard|1998|p=229}} Han ba fjerdestyrmannen [[Joseph Boxhall]] om å fastslå skipets posisjon, og telegrafistene om å sende ut nødsignalet [[CQD]] («All stations: distress.»), et tidligere britisk morsesignal for fare.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Posisjonen ble imidlertid feilaktig beregnet til vestsiden av et isbelte; derfor kom unnsetningsskipene til en posisjon cirka {{Konverter|13,5|nmi|km mi}} fra «Titanic».{{Sfn|Ballard|1987|p=199}}{{Sfn|Bartlett|2011|p=120}} Postrommet, sju meter over [[kjøl]]en, tok inn så mye sjøvann at postsekkene begynte å flyte omkring,{{Sfn|Ballard|1998|p=229}}. Mange av passasjerene var motvillige til å bli vekket og samlet. De nektet å tro at det hadde oppstått et problem og de foretrakk varmen inne framfor den kalde vinterluften. De ble imidlertid ikke fortalt at skipet sank, selv om noen av dem hadde merket at skipet krenget.{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} Rundt klokken 00.15 begynte lugartjenerne å beordre passasjerene til å ta på seg redningsvester,{{Sfn|Bartlett|2011|p=126}} men mange passasjerer tok det som en spøk.{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} Noen begynte kort tid senere å spille fotball med isbitene som lå strødd utover fordekket.{{Sfn|Bartlett|2011|p=116}}

Det var forskjeller i hvordan vekkingen foregikk, avhengig av hvilken klasse man reiste på; lugartjenerne på første klasse hadde bare ansvaret for noen få lugarer, mens de som hadde ansvaret for passasjerene på andre og tredje klasse måtte ha kontroll over et større antall. Lugartjenerne på andre og tredje klasse rakk bare å slå opp dørene og informere om at passasjerene måtte ta på seg redningsvest og komme opp på dekk øyeblikkelig. {{Sfn|Bartlett|2011|p=121}}

{{Lytte
 | filnavn     = RMS Titanic distress signal simulated as morse code.wav
 | tittel        = Nødsignalet sendt av «Titanic»s telegrafister
 | beskrivelse  = Nødsignalet sendt av skipets to telegrafister, [[Harold Bride]] og [[Jack Phillips]]. «[[SOS]] SOS [[CQD]] CQD - MGY Vi synker raskt. Passasjerene blir sendt i livbåtene. MGY»
 | pos      = right
}}

Etter å ha forsøkt CQD i 20 minutter, foreslo telegrafist [[Harold Bride]] å bruke det nye nødsignalet [[SOS]], siden det «kanskje er vår siste sjanse til å bruke det». Dette var ikke historiens første SOS, men en av de første gangene det ble tatt i bruk. I beskjeden skrev de også MGY, som var det offisielle [[kallesignal]]et for «Titanic»s radiorom.<ref name="MGY" group="R" /> De fikk kontaktet en rekke skip, som ilte mot «Titanic»s beregnede posisjon. De fleste skipene var dog fem timer unna.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Det nærmeste skipet de fikk kontakt med – klokken 00.25 – var [[RMS «Carpathia»]], som var på vei fra New York til Fiume i [[Østerrike-Ungarn]] (i dag [[Rijeka]] i [[Kroatia]]).{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}}{{Sfn|Butler|1998|p=156}} «Carpathia» endret straks kursen mot «Titanic», men var {{Konverter|58|nmi}} unna.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}}{{Sfn|Butler|1998|p=98}} Selv med maksimumsfart på {{Konverter|17|kn|mph km/h}} ville det ta rundt fire timer før hun kunne ankomme ulykkesstedet.{{Sfn|Butler|1998|p=113}}

[[SS «Californian»]] var mye nærmere, og hadde varslet «Titanic» om is bare noen få timer tidligere. Fordi han var bekymret for å bli sittende fast i et belte med drivis, valgte «Californian»s kaptein [[Stanley Lord]] klokken 22.00 å stanse for kvelden, og vente til neste dag med å finne veien gjennom isbeltet.{{Sfn|Butler|1998|p=159}} Skipets eneste telegrafist, Cyril Evans, skrudde av utstyret sitt og gikk til sengs klokken 23.30, kun ti minutter før «Titanic» kolliderte med isfjellet.{{Sfn|Butler|1998|p=161}} På «Californian»s bro sto tredjestyrmannen Charles Groves, som så et stort fartøy på styrbord side, {{Konverter|10|to|12|mi|abbr=on}} unna. Fartøyet svingte plutselig mot babord, og stoppet opp rett etterpå.{{Sfn|Butler|1998|p=160}} Litt over en time senere så andrestyrmannen Herbert Stone fem hvite [[nødbluss|bluss]] som gikk av over skipet. Han kontaktet kapteinen, da han var usikker på blussets betydning.{{Sfn|Butler|1998|p=162}} Kaptein Lord gjorde ikke noe ut av det, mens Stone mente at noe måtte være galt.{{Sfn|Butler|1998|p=163}} Flere av passasjerene ombord på «Titanic» har senere påstått at de skimtet skipslanterner i horisonten mens «Titanic» sank.<ref name="Abelseth" group="R" />{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=27}} Selv om det aldri ble fastslått, er det fortsatt bred enighet om at dette måtte ha vært «Californian».{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=114}}

Det var vanskelig å høre over støyen av damp under høytrykk som ble ventilert fra kjelerommene nedenunder i «Titanic». [[Lawrence Beesley]], en overlevde fra forliset, beskrev lyden som «et bulder og hvesing av luft;{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} hvis man ser for seg 20 lokomotiver som blåser ut damp, ville man kunne få en idé av den ubehagelige lyden som møtte oss da vi gikk ut på dekk.»{{Sfn|Beesley|1960|pp=32–3}} Støyen var så kraftig at mannskapet måtte bruke håndsignaler for å kommunisere med hverandre.{{Sfn|Bartlett|2011|p=124}}

[[Fil:EJ Smith2.jpg|thumb|left|[[RMS «Titanic»|«Titanic»s]] kaptein [[Edward J. Smith]], fotografert i 1911. Han hadde jobbet med sjøfart i fire tiår da han ble kaptein, og hadde tidligere vært kaptein på [[RMS «Olympic»]], hvorfra han ble overført til kaptein på «Titanic».{{Sfn|Bartlett|2011|pp=43–4}}]]

Skipet hadde 16 livbåter og fire klappbåter{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} – delvis sammenleggbare båter – med plass til cirka 1200 personer, mens det var rundt 2200 ombord.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}} Livbåtene var laget av tre og hang i [[davit]]er: åtte på styrbord side og åtte på babord.{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} Klappbåtene var konstruert med trebunn og sider av [[lerret]],{{Sfn|Barczewski|2006|p=20}} og var lagt sammen opp ned med sidene brettet innover.{{Sfn|Lord|1987|p=90}} For å kunne låre disse båtene måtte de bæres til davitene.{{Sfn|Lord|1987|p=90}} To av dem var plassert under trebåtene, mens de to andre lå på toppen av styrmennenes oppholdsrom.{{Sfn|Barczewski|2006|p=21}} De veide flere tonn og måtte bæres ned til båtdekket.{{Sfn|Bartlett|2011|p=123}}

Livbåtene kunne gjennomsnittlig romme 68 personer hver, til sammen bare halvparten av alle som var ombord. «Titanic» var designet for å kunne bære opptil 68 livbåter.{{Sfn|Hutchings|de Kerbrech|2011|p=112}} I nødstilfeller på denne tiden, var livbåtene tenkt for å frakte mennesker over til nærliggende fartøy som kunne gi assistanse.{{Sfn|Hutchings|de Kerbrech|2011|p=116}}{{Efn|Et tilfelle som illustrerte dette skjedde mens «Titanic» var under konstruksjon. Passasjerskipet RMS «Republic» ble involvert i en kollisjon og sank som følge av dette. Til tross for at hun ikke hadde nok livbåter til alle ombord, ble alle ombord reddet fordi skipet holdt seg flytende lenge nok til at passasjerene kunne fraktes til et nærliggende fartøy.{{Sfn|Chirnside|2004|p=29}}}} Det var derfor vanlig at passasjerskip hadde mindre livbåtkapasitet enn det som var nødvendig for å få plass til alle ombord.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=109}} 33 av 39 britiske passasjerskip på over {{Konverter|10000|LT|t}} på denne tiden hadde ikke nok livbåter til antallet personer de var sertifisert til å frakte.{{Sfn|Bartlett|2011|p=30}} [[White Star Line]] ønsket lange promenadedekk med uforstyrret utsikt til havet, mens livbåtene forstyrret utsikten.{{Sfn|Marshall|1912|p=141}} Til tross for at antallet livbåter på «Titanic» var svært utilstrekkelig, hadde hun likevel mer enn den daværende loven krevde.

Kaptein Smith innså at selv om livbåtene ble fylt til sin fulle kapasitet, ville minst tusen personer bli igjen på skipet idet hun gikk ned, med liten sjanse for å bli reddet.{{Sfn|Ballard|1987|p=22}} Da Smith begynte å forstå omfanget av det som skjedde, viste han seg å være ubesluttsom. Han ba ikke om en generell evakuering, beordret ikke [[dekksoffiser]]erne til å låre livbåtene, organiserte ikke mannskapet tilstrekkelig, holdt tilbake viktige opplysninger for offiserer og besetningsmedlemmer, og ga noen ganger tvetydige og upraktiske ordre. Til og med noen besetningsmedlemmer på broen var lenge uvitende om at skipet var i ferd med å synke; fjerdestyrmannen Boxhall fant det ikke ut før 01.15, så vidt en time før skipet forsvant under havoverflaten,{{Sfn|Butler|1998|pp=250–2}} mens kvartermester George Rowe var så uvitende om situasjonen at han måtte ha en telefonsamtale med broen for å spørre om hvorfor han nettopp hadde sett en livbåt seile forbi.{{Sfn|Bartlett|2011|p=106}} Smith opplyste ikke styrmennene om at det var for få livbåter til alle ombord. Han hjalp ikke til med låringen, og gjorde tilsynelatende ingen forsøk på å sjekke om ordrene hans ble fulgt.{{Sfn|Butler|1998|pp=250–2}}{{Sfn|Cox|1999|pp=50–2}}

Mannskapet var uforberedt på nødssituasjonen. Kun én livbåtøvelse hadde vært gjennomført da skipet lå til kai i [[Southampton]] i april 1912. Det var en overfladisk øvelse: to livbåter ble låret, hver bemannet med en [[skipsoffiser]] og fire menn som rodde rundt i kaiområdet i noen minutter før de vendte tilbake til skipet. Livbåtene skulle i utgangspunktet være utstyrt med førstehjelpsutstyr og nødproviant, men det ble senere funnet ut at det var for lite av dette i båtene på ulykkestidspunktet.{{Sfn|Mowbray|1912|p=279}} Verken livbåt- eller brannøvelser hadde blitt gjennomført etter at skipet forlot Southampton 10. april.{{Sfn|Mowbray|1912|p=279}} En livbåtøvelse hadde imidlertid blitt planlagt søndag morgen før «Titanic» forliste, men kaptein Smith hadde avlyst den av ukjente grunner.{{Sfn|Aldridge|2008|p=47}}

[[Fil:Titanic surviving officers.jpg|thumb|300px|De fire overlevende [[Styrmann|styrmennene]] på [[RMS «Titanic»]]. Bak fra venstre: femtestyrmann [[Harold Lowe]], andrestyrmann [[Charles Lightoller]] og fjerdestyrmann [[Joseph Boxhall]]. Sittende foran: tredjestyrmann [[Herbert Pitman]]. Alle fire var blant de viktigste vitnene for de to [[havarikommisjon]]ene som etterforsket forliset.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}}]]

Rundt klokken 00.20, 40 minutter etter kollisjonen, begynte passasjerene å gå i livbåtene. Andrestyrmannen [[Charles Lightoller]] hadde ansvaret for livbåtene på babord side, mens førstestyrmannen [[William McMaster Murdoch]] hadde ansvaret for de på styrbord side.{{Sfn|Ballard|1998|s=24}}{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} Styrmennene tolket evakueringsinstruksen på hver sin måte; Lightoller tok den bokstavelig som «''kun'' kvinner og barn», mens Murdoch tolket den som at «kvinner og barn skulle ''først''».{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} Lightoller låret dermed livbåter med ledige seter om det ikke var flere kvinner og barn til stede, mens Murdoch tillot noen menn å komme ombord hvis ingen kvinner eller barn var i nærheten.{{Sfn|Barczewski|2006|p=21}}{{Sfn|Ballard|1998|s=27}} De ulike fremgangsmåtene gjorde utslag i oversikten over overlevende og omkomne.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} Det ble først og fremst reddet langt flere på styrbord enn på babord side. For det andre var det 48 ektepar ombord som reiste på første klasse. Av disse ble 23 kvinner enker ved å følge sine ektemenn mot babord side, mens seks kvinner ble enker ved å gå på styrbord side.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} I tillegg til dette fikk kun fem menn fra første klasse plass i en livbåt på babord side, mens 45 menn – inkludert to private tjenere – kom seg ombord i en livbåt på styrbord side.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}}

Ingen av styrmennene visste hvor mange mennesker livbåtene kunne bære, og begge var forsiktige og tok med få personer.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=147-149}} OM livbåtene hadde blitt brukt til sin fulle kapasitet på 68 mennesker i hver, ville 500 flere mennesker ha blitt reddet; istedenfor ble hundrevis, mesteparten menn, forlatt ombord.{{Sfn|Bartlett|2011|p=124}}{{Sfn|Cox|1999|p=52}}

Nedenunder på tredje klasse, ble det stor redsel og forvirring, og mange av passasjerene hadde ennå ikke klart å komme seg på dekk. Mange nådde halvdekket akterut, hvor passasjerene på tredje klasse skulle oppholde seg, mens noen virret rundt på fremre brønndekk.{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} De få som hadde kommet til båtdekket hadde enten omgått hindringene mellom første- og tredje klasse, eller slått dem istykker.{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} På båtdekket hadde passasjerene på første klasse imidlertid fremdeles ikke forstått alvoret i situasjonen. I den første timen etter kollisjonen var det få som var villige til å gå ombord i livbåtene, og styrmennene som hadde ansvaret, syntes det var vanskelig å overtale passasjerene.{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} Millionæren [[John Jacob Astor IV|John Jacob Astor]] sa: «Vi er tryggere her enn i den lille båten.»{{Sfn|Lord|1976|pp=73–4}} Noen av passasjerene nektet blankt å gå ombord. Rederieier for White Star Line, [[J. Bruce Ismay]], forsto hva som var i ferd med å skje, og oppfordret passasjerer og mannskap på styrbord dekk til å evakuere. En del kvinner, kjærestepar og single menn ble etterhvert overtalt til å evakuere i livbåt nr. 7 på styrbord side, som ville bli den første båten til å bli låret.{{Sfn|Lord|1976|pp=73–4}}{{Sfn|Ballard|1998|s=24}}

=== Låring av livbåtene (00.45–02.05) ===
Den første livbåten, nr. 7, ble låret klokken 00.45. Den hadde 28 personer ombord, men var bygd for 65.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}}{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} Klokken 00.55 ble første livbåt på [[babord]] side firt ned; nr. 6. Her var det også 28 personer ombord, blant annet [[Margaret Brown|«Molly» Brown]], en selskapløve fra [[Denver]]. Da andrestyrmannen Lightoller oppdaget at det var kun én sjømann ombord i livbåten(kvartermester [[Robert Hichens]]), lot han [[Arthur Godfrey Peuchen]], en eldre apoteker og seiler fra [[Toronto]], klatre nedover tauene for å hjelpe Hichens.{{Sfn|Ballard|1998|s=25}} Han var den eneste mannlige passasjeren som fikk lov av Lightoller å gå i livbåt.{{Sfn|Lord|1976|p=87}} Peuchens rolle belyser et problem under evakueringen: det var knapt med sjøfolk til å bemanne livbåtene.

[[Fil:Sinking of the Titanic.jpg|thumb|Maleriet ''Sinking of the Titanic'' («Titanic»s folis) av Henry Reuterdahl.]]
Maskinistene og fyrbøterne arbeidet med å ventilere damp fra kjelene for å hindre en eksplosjon utløst av at kjelene kom i kontakt med kaldt vann. De satte opp ekstra pumper i de fremre rommene i et fåfengt forsøk på å redusere vannstrømmen, og holdt de elektriske generatorene gående for å fortsette å forsyne skipet med lys og strøm. To maskinister døde i kjelerom 5 klokken 00.45, da den vanntette døren til det oversvømte kjelerom 6 kollapset, og feide dem bort i «en bølge av grønt skum».{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=126}}

I kjelerom 4, rundt klokken 01.20, begynte vann å strømme inn fra undersiden, noe som kan tyde på at «Titanic» også ble truffet av isfjellet på [[kjøl]]en. Vannstrømmen tok senere overtak på pumpene, slik at fyrbøterne måtte evakuere de fremre kjelerommene.{{Sfn|Lord|1976|p=76}} Lenger akterut ble førstemaskinist William Bell, kollegene hans og noen andre frivillige igjen i kjelerom 1, 2 og 3, [[turbin]]en og maskinrommet.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}}{{Sfn|Ballard|1987|p=25}} De arbeidet med kjelene og de elektriske generatorene slik at lysene ombord ikke skulle slokne, og for at det skulle være kraft nok til å holde pumpene gående.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}} De sto på sin post til siste slutt, og passet på at «Titanic» lyste frem til sitt siste minutt. Ingen av skipets maskinister eller elektrikere overlevde forliset.{{Sfn|Butler|1998|p=226}}

[[Fil:The Sad Parting - no caption.jpg|thumb|left|''The Sad Parting'' («Den sørgelige avskjeden»), malt i 1912.]]

Passasjerene på tredje klasse våknet til lyden av vann som strømmet inn i lugarene på E-dekket, F-dekket og det lavere dekket ved havoverflaten. Carl Jansson, som reiste på tredje klasse, fortalte senere: «Jeg løp ned til lugaren min for å hente de andre klærne, klokken og sekken, men hadde bare tid til å ta med klokken og frakken da vannet strømmet inn i lugaren med voldsom kraft. Jeg måtte skynde meg opp på dekk igjen, hvor jeg fant vennene mine med redningsvester og redsel i blikket. Hva skulle jeg gjøre nå, uten redningsvest, sko eller lue?»{{Sfn|Gleicher|2006|p=40}}

Livbåtene ble låret med få minutters mellomrom på annenhver side, men de var stort sett fylt med for få mennesker. Livbåt nr. 5 forlot skipet med 41 personer ombord, nr. 3 med 32 (herav elleve besetningsmedlemmer), nr. 8 med 39 og nr. 1 dro med kun 12 personer i en livbåt som var bygget for 40.{{Sfn|Ballard|1998|s=25}} Sistnevnte båt har i ettertid vært den mest omdiskuterte, og ombord var blant annet [[Cosmo Duff Gordon|Sir Cosmo]] og [[Lucy Christina Duff Gordon|Lucy Duff-Gordon]], og sekretæren deres L. M. Francatelli.{{Sfn|Ballard|1998|s=25}}

Etter at det ble klart at det ikke var nok livbåter til alle ombord, var det likevel noen som fortsatt klamret seg til håpet om at det verste ikke kunne skje. «Det er bare et spørsmål om formaliteter å sette kvinner og barn ombord først,» fortalte Lucien Smith sin kone.{{Sfn|Lord|1976|p=84}} «Skipet er godt utstyrt og alle ombord vil bli reddet.»{{Sfn|Lord|1976|p=84}} De satte seg ned i et par dekkstoler og ventet på slutten.{{Sfn|Lord|1976|p=84}} Mangemillionæren [[Benjamin Guggenheim]] tok av seg redningsvesten og genseren, og skiftet til gallaantrekk.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=192}} Da han møtte en overrasket [[stuert]], smilte Guggenheim og sa: «Hvis vi må dø, vil vi dø som gentlemen.»{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=193}}{{Sfn|Ballard|1987|p=25}}

På dette tidspunktet var det for det meste passasjerer på første og andre klasse som hadde gått over til livbåtene. Mange av passasjerene på tredje klasse virret fortsatt rundt i de lange korridorene eller ventet på at grindene som skilte dem fra de andre klassene, skulle låses opp.{{Sfn|Barczewski|2006|p=284}}{{Efn|Grindene mellom klassene var ikke satt opp bare av sosiale årsaker, men var et krav etter USAs innvandringslover. Lovene tilsa at passasjerer som reiste på tredje klasse skulle bli adskilt fra de andre klassene for å ha kontroll på innvandringen og for ikke å spre smittsomme sykdommer. Reisende på første og andre klasse på transatlantiske passasjerskip ble klarert allerede på skipet over til Amerika, og ble sluppet av på [[Manhattan]], mens de som reiste på tredje klasse, ble sendt til øya [[Ellis Island]] for å gjennomgå helseundersøkelser og eventuelle behandlinger.{{Sfn|Howells|1999|p=96}}}} I noen tilfeller skal mannskapet på «Titanic» ha hindret passasjerer på tredje klasse å flykte. Noen av grindene var bevoktet av besetningsmedlemmer, angivelig for å hindre passasjerene i å skape panikk og frykt oppe på dekk.{{Sfn|Barczewski|2006|p=284}} Margaret Murphy, en irsk overlevende, skrev i mai 1912 at «alt håp var borte for dem som fortsatt var i [tredje klasse]».{{Sfn|Barczewski|2006|p=284}} Noen tok i bruk desperate metoder. Edward Ryan har senere tilstått at han kledde seg ut som en kvinne.{{Sfn|Barczewski|2006|p=283}} I et brev han sendte til foreldrene sine skrev han følgende: «Jeg hadde et håndkle rundt nakken. Jeg kastet det over hodet og lot det henge nedover ryggen. Jeg brukte det vanntette regnkåpen min. Så gikk jeg rett forbi mannskapet ... De så meg ikke. De trodde jeg var en kvinne.»{{Sfn|Barczewski|2006|p=283}}

[[Fil:Titanic signal.jpg|thumb|Et [[nødsignal]] sendt rundt 01.40 av telegrafist [[Jack Phillips]] til det russiske skipet SS «Birma». Dette var en av de siste meldingene som ble sendt fra [[RMS «Titanic»]].]]

Veien opp til båtdekket fra tredje klasse var lang og knotete, og i utgangspunktet var de lengst unna livbåtene. Hvor nærme man var livbåtene var viktig med tanke på sjansen for å overleve, noe man ser i statistikken over overlevende. Det at mange av passasjerene på tredje klasse ikke kunne forstå eller snakke engelsk gjorde det enda vanskeligere. Det var nok ikke tilfeldig at engelsktalende irske utvandrere ble godt representert blant overlevende fra tredje klasse.{{Sfn|Howells|1999|p=95}}

Noen, som antagelig var overveldet av det hele, gjorde ingen forsøk på å flykte, men ble i lugarene sine eller ba sammen med en gruppe passasjerer i spisesalongen i tredje klasse.{{Sfn|Lord|1976|p=97}} Sjeffyrbøter Charles Hendrickson så grupper med passasjerer med bagasjen og eiendelene sine på tredje klasse under dekk, som om de ventet på å bli veiledet.{{Sfn|Bartlett|2011|p=131}} [[Psykolog]] Wynn Craig Wade kaller dette «[[Stoisme|stoisk]] passivitet», utviklet av generasjoner som har blitt fortalt hva de skal gjøre av høyere [[Klasse (sosiologi)|samfunnsklasser]].{{Sfn|Butler|1998|p=225}} Den svenske passasjeren August Wennerström har senere sagt at hans følgesvenner ikke gjorde noen forsøk på å redde seg. Han skrev:

{{Sitat|Hundrevis var i en sirkel [i spisesalongen på tredje klasse] med en predikant i midten. Bønnfallende og gråtende ba de om Guds og Marias hjelp. De lå der og ropte, og løftet aldri en hånd for å hjelpe seg selv. De hadde mistet sin egen styrke, og forventet at Gud skulle gjøre alt arbeidet for dem.{{Sfn|Gittins|Akers-Jordan|Behe|2011|p=167}}}}

=== De siste livbåtene ===
[[Fil:Leaving the sinking liner.jpg|mini|Livbåt nr. 15 ble nesten låret ned på livbåt nr. 13. Begge båtene kom seg imidlertid i sikkerhet.{{Sfn|Eaton|Haas|1994|p=153}} ''Leaving the sinking liner'' («Forlater det synkende skipet»), malt av Charles Dixon i 1912.]]

Rundt klokken 01.30 hadde [[baug]]en sunket så dypt at folk strevde med å holde balansen på det skrånende dekket.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}} Skipet krenget mot babord, men ikke mer enn fem grader. Krisen ble reflektert i de mer og mer desperate nødsignalene fra skipet: «Vi evakuerer kvinnene til livbåtene» klokken 01.35 og «Maskinrommet er oversvømt helt opp til kjelene» klokken 01.45.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}} Sistnevnte var «Titanic»s siste forståelige signal. De to telegrafistene fortsatte likevel å sende ut nødsignaler fram til skipets siste minutter.{{Sfn|Regal|2005|p=34}} Klokken 02.10 sendte de ut to V-er til RMS «Virginian»; dette skal ha vært de siste signalene noen hørte fra «Titanic».{{Sfn|Butler|1998|p=131}}

De gjenværende båtene ble nesten fylt helt opp da passasjerene begynte å innse alvoret. Nr. 11 ble fylt med fem personer mer enn den var beregnet for. Mens den ble firt ned ble den nesten oversvømt av vann som ble pumpet ut av skipet.{{Sfn|Eaton|Haas|1994|p=153}} Nå begynte panikken å spre seg ombord i «Titanic». Livbåt nr. 14 ble låret på babord side, og en flokk passasjerer kom løpende og ønsket å hoppe ombord i den, men livbåten var allerede fylt med 40 personer.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}} Femtestyrmannen [[Harold Lowe]], som hadde ansvaret for båten, fyrte av to varselskudd for å skremme vekk flokken.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}}{{Sfn|Eaton|Haas|1994|p=154}} Livbåt nr. 16 ble firt ned få minutter senere. Blant de som var ombord i denne var lugarpiken Violet Jessop, som tre år senere opplevde et nytt forlis da «Titanic»s søsterskip [[HMHS «Britannic»|«Britannic»]] sank under [[første verdenskrig]].{{Sfn|Eaton|Haas|1994|p=155}} Klappbåt C ble låret rundt 01.40 fra et forlatt område av dekket, da de fleste passasjerene hadde flyttet seg mot [[akterspeil]]et. Det var denne livbåten rederieier [[J. Bruce Ismay]], «Titanic»s mest kontroversielle overlevende, ble med i.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}} Ismay ble senere kritisert i både britisk og amerikansk presse.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=145}}

Livbåt nr. 2 ble låret 01.45.{{Sfn|Ballard|1998|s=230}} Rett før den ble firt ned oppdaget andrestyrmannen Lightoller at båten var fylt med menn, som ifølge ham «verken var av britisk eller av engelsktalende opphav ... [men av] folkeslaget kjent for seilere som 'degoser'.»{{Efn|En ''degos'' (''dago'') er et [[Etnofaulismer|nedsettende ord]] for fremmedspråklige personer med mørk hudfarge; spesielt personer fra Italia, Spania eller Portugal.<ref>''Oxford: Advanced Learner's Dictionary''. (1995), s. 291.</ref>}}{{Sfn|Winocour|1960|p=296}} Etter å ha truet dem ut fra båten med en revolver, så han ikke flere kvinner og barn som stod å ventet på dekk.{{Sfn|Winocour|1960|p=296}} Han låret dermed livbåten med kun 25 personer ombord. Den var bygd for 40.{{Sfn|Ballard|1998|s=230}} John Jacob Astor så konen sin gå ombord i livbåt nr. 4 klokken 01.55, men ble selv nektet plass av Lightoller, til tross for at 20 av 60 seter i båten stod tomme.{{Sfn|Ballard|1998|s=230}}

[[Fil:Titanic Band.jpg|thumb|left|Skipsorkesteret fortsatte å spille musikk utenfor gymsalen da «Titanic» forliste.]]

Klokken 02.05 lå fremre brønndekk under vann, og havet var bare {{Konverter|10|ft}} under A-dekket.{{Sfn|Ballard|1998|s=27}} Klappbåt D ble den siste båten som ble låret,{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}} med 44 personer i en båt bygd for 47. Etterhvert nådde havet båtdekket på «Titanic», og [[Bakk (skip)|bakken]] lå dypt under vann. Edith Evans, passasjer på første klasse, ga vekk sin plass i livbåten til Caroline Brown.{{Sfn|Butler|1998|p=130}} «Du kan gå først,» sa Evans. «Du har barn som venter på deg.»{{Sfn|Butler|1998|p=130}} Hun var en av fire kvinner på første klasse som døde i forliset. Kaptein Smith tok en siste tur rundt dekket, og løste telegrafistene fra pliktene sine.{{Sfn|Ballard|1998|s=27}} «Nå må hver mann tenke på seg selv.»{{Sfn|Butler|1998|p=130}} Smith gikk taust videre og ga den samme beskjeden til mannskapet.{{Sfn|Butler|1998|p=130}} Etter dette ble han sist sett vandrende mot [[Bro (skip)|broen]].{{Sfn|Ballard|1998|s=27}}{{Sfn|Barczewski|2006|p=169}} Det er ulike historier om hvordan Smith døde, men en vanlig myte er at han fulgte skipet ned med stoisk ro.{{Sfn|Ballard|1998|s=27}}{{Sfn|Barczewski|2006|p=169}}

Idet passasjerer og besetningsmedlemmer løp mot akterspeilet, hvor den katolske presten [[Thomas Byles]] ga syndsforlatelser og hørte skriftemål,{{Sfn|Butler|1998|p=135}} fortsatte skipsorkesteret å spille utenfor gymsalen. En vanlig myte er at de spilte salmen «[[Nærmere deg, min Gud]]» mens skipet forliste, men det er usikkert om de faktisk spilte denne salmen.{{Sfn|Howells|1999|p=128}}{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=198}} Påstanden dukket opp i de tidligste rapportene om forliset,{{Sfn|Howells|1999|p=129}} og sangen ble så nært knyttet til «Titanic» at åpningstonene og refrenget ble gravert på gravsteinen til [[kapellmester]] [[Wallace Hartley]], en av dem som omkom.{{Sfn|Richards|2001|p=395}}{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=198}} I 1934 skrev lugarpiken Violet Jessop at hun hadde hørt salmen bli spilt.{{Sfn|Howells|1999|p=128}} Oberst [[Archibald Gracie IV|Archibald Gracie]] på sin side benektet dette i sin beretning, som ble skrevet kort tid etter forliset. Andretelegrafist [[Harold Bride]] påstod at han hadde hørt «Autumn»,{{Sfn|Richards|2001|p=396}} som han kan ha forvekslet med Archibald Joyces «Songe d'Automne», en populær [[vals]] på den tiden. George Orrell, kapellmesteren på [[RMS «Carpathia»]], som snakket med de overlevende, har sagt:

{{Sitat|Skipsorkesteret skal i nødstilfeller spille musikk for å roe ned passasjerene. Etter at «Titanic» kolliderte med isfjellet begynte orkesteret å spille oppmuntrende musikk, dansemusikk, morsomme sanger – alt som kan hindre et panikkutbrudd ... passasjerer grepet av ærefrykt begynte å tenke på døden de hadde i vente, og dermed spurte de kapellmesteren om de kunne spille salmer. Den ene salmen som appellerte til alle var «Nærmere deg, min Gud».{{Sfn|Turner|2011|p=194}}}}

Bride hørte orkesteret da han og førstetelegrafist [[Jack Phillips]] forlot radiorommet, som da var oversvømt. Phillips hadde nettopp kommet i en slåsskamp med en mann Bride trodde var «en fyrbøter, eller noen fra nedre dekk», som forsøkte å stjele Phillips' redningsvest.{{Sfn|Butler|1998|p=131}} Bride skrev senere: «Jeg gjorde min plikt. Jeg håpet jeg gjorde meg ferdig med [han]. Jeg vet ikke. Vi forlot han på gulvet i radiorommet, og han beveget seg ikke.»{{Sfn|Winocour|1960|p=317}} Archibald Gracie hadde også planlagt å gå mot [[akter]]et, men på veien møtte han hundrevis av passasjerer på tredje klasse som endelig hadde kommet opp på dekk idet de siste livbåtene akkurat ble låret. Han ombestemte seg, og hoppet i havet for å komme seg vekk fra mengden.{{Sfn|Winocour|1960|pp=138–9}} Andre gjorde ingen forsøk på å berge seg. Skipets konstruktør, [[Thomas Andrews]], ble sist sett i røykesalen på første klasse.{{Sfn|Ballard|1998|s=230}} Han hadde tatt av seg redningsvesten, og så på et maleri som hang over peisen.{{Sfn|Eaton|Haas|1994|p=155}}{{Sfn|Chirnside|2004|p=177}}

=== De siste minuttene (02.15–02.20) ===
[[Fil:Thayer-Sketch-of-Titanic.png|thumb|300px|Det er fortalt ulike versjoner om hvordan [[RMS «Titanic»]] forliste.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}} [[Jack Thayer]], passasjer på første klasse, var blant dem som hevdet at skipet brakk i to. Det var imidlertid det motsatte som lenge var den aksepterte versjonen.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=25}} I 1985, da vraket ble lokalisert av [[Robert D. Ballard]] på 3800 meters dyp, ble det fastslått at «Titanic» faktisk brakk i to, og at Thayers påstand var rett.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=25}} Denne skissen ble tegnet av L. D. Skidmore fra [[Brooklyn]] ombord på [[RMS «Carpathia»]] etter Thayers forklaring.{{Sfn|Ballard|1998|s=201}}]]

Klokken 02.15 reiste [[akterspeil]]et seg høyere opp i luften.{{Sfn|Barratt|2010|p=131}} To minutter senere krenget skipet forover, og idet [[Bro (skip)|broen]] brøt vannflaten skylte en bølge akterover,{{Sfn|Ballard|1998|s=204}} og skylte mange mennesker på havet.{{Sfn|Lynch|1998|p=117}} Gruppene som prøvde å låre klappbåt A og B, blant andre [[Styrmann|overstyrmannen]] [[Henry Tingle Wilde|Henry Wilde]], førstestyrmannen [[William McMaster Murdoch]], andrestyrmannen [[Charles Lightoller]] og obersten [[Archibald Gracie IV|Archibald Gracie]], ble alle skylt vekk sammen med de to båtene (klappbåt B fløt vekk opp-ned med telegrafisten [[Harold Bride]] under båten, mens klappbåt A fløt uten at lerrettsidene hadde blitt satt opp). Bride, Gracie og Lightoller kom seg ombord i båt B, mens Murdoch og Wilde omkom.{{Sfn|Gracie|1913|p=61}}{{Sfn|Winocour|1960|p=316}}

Idet vannet slo over broen, klatret Gracie opp på styrbord dekk av offiserkvarteret, hvor han ble tatt av en bølge. Han har sagt: «Jeg virvlet rundt og rundt mens jeg hele tiden prøvde å klamre meg fast i rekkverket idet skipet boret seg ned i dypet. Jeg forsvant nedover, nedover, det føltes forferdelig dypt.»{{Sfn|Ballard|1998|s=28}} Han svømte vekk fra skipet, steg mot overflaten og kom til klappbåt B som lå og fløt med bunnen i været.{{Sfn|Ballard|1998|s=28}} Samtidig styrtet fremre skorstein framover,{{Sfn|Ballard|1998|s=204}} og drepte flere personer idet den falt mot vannet og unngikk en livbåt med et steinkast. Dette skapte en bølge som skylte båten {{Konverter|50|yd}} vekk fra det synkende skipet.{{Sfn|Winocour|1960|p=299}} De som fortsatt var ombord på «Titanic» kunne føle skipet riste av de enorme påkjenningene det ble utsatt for. [[Jack Thayer]], passasjer på første klasse, hørte blant annet «et buldrende brøl» og «lave eksplosjoner».{{Sfn|Gleicher|2006|p=229}}

Øyenvitner så akterskipet reise seg opp i luften idet «Titanic» sank ned i Atlanterhavet. Det har blitt sagt at den nådde en vinkel på 45° grader eller mer,{{Sfn|Ballard|1998|s=204}} og ifølge passasjer [[Lawrence Beesley]] var [[toppunkt]]et litt aktenfor [[midtskips]].{{Sfn|Beesley|1960|p=47}} Mange av de overlevende beskrev høye lyder, og noen hevdet at kjelene eksploderte.{{Sfn|Mowbray|1912|p=70}} Beesley beskrev det som «delvis et stønn, delvis et klirr, og delvis et smell, og det var ikke et plutselig brøl som en eksplosjon ville lyde: det fortsatte suksessivt i noen sekunder, muligens mellom femten og tjue». Han la til at «motorene og maskinene løsnet fra boltene og lagrene, og fòr gjennom de vanntette rommene; der de knuste alt på sin vei».{{Sfn|Beesley|1960|p=47}}

Lysene ombord, som hadde brent nesten til siste slutt, blinket én gang og sluknet ifølge Beesley.{{Sfn|Ballard|1998|s=29}} Dette etterlot skipet i mørket.{{Sfn|Barczewski|2006|p=28}} Jack Thayer har sagt at han så «nesten 1500 mennesker fortsatt ombord»; han kunne se hvordan «de klatret i klaser eller flokker, som svermende bier, bare for å falle i hauger, parvis eller alene idet nesten hele skipet – {{Konverter|250|ft}} av det – steg rett til himmels».{{Sfn|Barczewski|2006|p=28}}{{Sfn|Ballard|1998|s=29}}{{Sfn|Ballard|1998|s=30}}

«Titanic» var, i likhet med de fleste skip på den tiden, konstruert for å tåle vanlige påkjenninger til havs.{{Sfn|Ballard|1998|s=204}} Med akterskipet høyt til værs ble [[kjøl]]en utsatt for en langt større belastning enn det skipet var bygget for å tåle.{{Sfn|Ballard|1998|s=204}} I tillegg ble skipets svakeste punkt, området rundt luken til maskinrommet, utsatt for det største presset.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=119}} Rett etter at lysene sluknet brakk skroget i to mellom 3. og 4. skorstein.{{Sfn|Ballard|1998|s=204}} Idet baugen rev seg løs, dro den også med seg noe av skroget på akterskipet. Delene hang antagelig sammen i kjølen et øyeblikk, noe som forårsaket at akterenden rettet seg opp før de skiltes for godt.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=119}} Skorstein nr. 4 veltet så akterover idet røykesalen på første klasse brøt sammen.{{Sfn|Ballard|1998|s=204}} De fremre delene av akterskipet ble fort oversvømmet av store vannmasser, noe som gjorde at det vippet opp til en nesten loddrett stilling.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=119}} Akterenden la seg så litt tilbake før den reiste seg til nær 90-graders vinkel, hvor den forble en liten stund.{{Sfn|Barczewski|2006|p=29}} «Titanic» forsvant i havdypet klokken 02.20, to timer og 40 minutter etter sammenstøtet med isfjellet.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}} Thayer har sagt at akterskipet roterte på overflaten; «Gradvis dreide hun dekket vekk fra oss, som om hun ville skjule det grufulle synet for oss ... Så, med den dødbringende lyden da de siste hele lukene hennes brast, gled hun rolig ned i havet.»{{Sfn|Ballard|1998|s=30}}

[[Fil:RMS_Titanic_wreck_depth_to_scale.jpg|thumb|left|Et bilde som illustrerer [[RMS «Titanic»]]s lange ferd mot havbunnen, sammenlignet med en del av [[Lower Manhattan]] i bakgrunnen.]]

{{Sitat|Skipet lå badet i lys, – et slags kornmo, hun vokste ut av mørket som om det var brann ombord. Vannet begynte å stige oppover den første skorsteinen. Menneskemassen ombord bølget bakover, hele tiden bakover mot akterstavnen som ennå holdt seg flytende. Den buldrende og brakende lyden fortsatte og fortsatte, og økte i styrke. Så blandet lyden av voldsomme rykk og sønderflenging seg inn. Det lød som om kjelene og maskinene ble revet løs fra fundamentet. Plutselig så det ut som hele overbygningen revnet i to, godt forut for midtskips, og at baugen skled opp. Den andre skorsteinen, stor nok til at to biler kunne kjøre igjennom side ved side, så ut til å bli løftet vekk. Ut sprutet et gnistregn. Jeg trodde den ville ramle ned over meg. Den bommet med bare tjue, tretti fot. Dragsuget dro meg ned, ned – jeg kjempet og svømte, totalt utkjørt.|[[Jack Thayer]], passasjer på første klasse, om det som hendte natt til 15. april 1912.{{Sfn|Ballard|1998|s=29}}}}

De overlevende ga motstridende forklaringer om hvorvidt «Titanic» brakk i to ved havoverflaten eller om hun sank i ett stykke.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}} De to [[havarikommisjon]]ene etter katastrofen konkluderte med at skipet ikke hadde brukket. Archibald Gracie, som var på promenadedekket med skipsorkesteret (ved den 2. skorsteinen), har sagt «Titanic»s dekk «var intakte da hun sank, og da jeg sank med henne, var over sju sekstendeler av skipet allerede under vann, og det ga ingen tegn på kommende brudd i dekket eller skipet».{{Sfn|Gracie|1913|p=58}} [[Robert D. Ballard]], som fant vraket på havbunnen, sa at mange overlevende hadde sagt at skipet brakk i to mens det sank.{{Sfn|Ballard|1998|s=201}} Da maskinistene var på sin post med kjelene, kom «den høye lyden» antagelig fra at «Titanic» brøt i to, fremfor de tidligere teoriene om at de tungene beslagene løsnet eller at kjelene eksploderte.{{Sfn|Kuntz|1998|p=xiii}}

Etter at den første delen sank tok det kun noen få minutter for baugen og akterskipet å synke {{Convert|3797|m|ft}}.{{Sfn|Ballard|1998|s=231}} På veien ned mot havbunnen løsnet tunge maskiner, flere tonn med kull og store mengder møbler og inventar fra skipets interiør. De to delene landet omtrent {{Convert|600|m|ft}} fra hverandre i et vært ujevnt terreng.{{Sfn|Uchupi|Ballard|Lange|1986}} Baugen traff bunnen med en slik fart og i en slik vinkel at skroget ga etter på to sider. Det fikk en knekk på 6° like forut for broen og en annen knekk på 3,5–4° i ekspansjonsleddet.{{Sfn|Ballard|1998|s=205}} Idet baugen gravde seg dypt ned i havbunnen (rundt 20 meter ved [[anker]]ne) svingte ankerkranen seg forover. Dette forårsaket at store skyer [[sediment]]er steg «til værs». Da akterdelen av forskipet traff bunnen kollapset dekkene ved bruddstedet enda mer.{{Sfn|Ballard|1998|s=205}}

Akterskipet falt mer eller mindre rett ned, og roterte antagelig idet det sank.{{Sfn|Ballard|1998|s=205}} På vei mot havbunnen ble [[poopdekk]]et, og antagelig [[davit]]ene, revet opp og skrelt akterover av vannmassene.{{Sfn|Ballard|1998|s=205}}{{Sfn|Butler|1998|p=140}} Akterskipet traff havbunnen med hele kjølen samtidig, mens tunge vrakdeler som sylindere og kjeler landet i nærheten. Det traff bunnen med en så sterk kraft at det gravde seg ned {{Konverter|13 to 15|m|ft}} i bakken.{{Sfn|Ballard|1998|s=205}} Dekkene klappet sammen, mens plater og spant krøllet seg sammen og ble stående i vinkel på skroget. Akterskipet hadde dreid seg 180° i forhold til baugen. Lettere vrakdeler traff fortsatt bunnen i området rundt akterskipet flere timer etterpå.{{Sfn|Ballard|1998|s=205}}

=== Passasjerer og mannskap i havet (02.20–04.10) ===
[[Fil:Titanic watch.jpg|thumb|Dette lommeuret er hentet opp fra vraket og tilhører et ukjent offer fra katastrofen. Uret stoppet klokken 02.28, åtte minutter etter at skipet forsvant under havoverflaten.]]

Etter forliset ble passasjerer og mannskap liggende i det iskalde vannet, omringet av vrakdeler fra skipet.{{Sfn|Butler|1998|p=139}} På skipets vei mot havbunnen ble større og mindre deler revet løs, og noen deler fløt opp: bjelker, tredører, møbler, paneler og biter fra [[skott]]ene. Disse vrakdelene ''kan'' ha skadet eller drept noen av dem som lå i vannet. Andre brukte delene til å holde seg selv flytende.{{Sfn|Butler|1998|p=139}}

Vannet holdt {{Convert|28|°F}} og var dødelig kaldt. Andrestyrmannen Lightoller skildret kontakten med vannet som om «tusen kniver» ble stukket i kroppen.{{Sfn|Butler|1998|p=140}} Noen av dem som fløt i vannet må ha dødd nesten umiddelbart av sjokket hjertet ble utsatt for. Andre gikk gjennom kjente faser av [[Hypotermi|nedkjøling]]: ekstrem skjelving, deretter svakere puls mens kroppstemperaturen faller, til sist tap av bevissthet og død.{{Sfn|Aldridge|2008|p=56}} De som satt ombord i livbåtene var forskrekket av å høre skrikene etter hjelp. De gråtkvalte ropene kom som et sjokk for passasjerene i livbåtene; mange trodde at alle hadde rukket å evakuere før skipet sank.

[[Fil:Archibald Gracie IV.jpg|thumb|left|Oberst [[Archibald Gracie IV|Archibald Gracie]] var en av de overlevende som nådde klappbåt B. Han kom seg aldri etter katastrofen og døde åtte måneder etter forliset.]]

Få av dem som lå i havet overlevde. Blant de overlevende var oberst [[Archibald Gracie IV|Archibald Gracie]], passasjer Jack Thayer og andrestyrmannen Charles Lightoller, som alle nådde den kantrede klappbåt B. Rundt tolv besetningsmedlemmer klatret ombord i livbåten, og de reddet flere. Inntil 35 menn klamret seg fast til båten. Da innså de faren for å bli dratt ned av svømmerne, og padlet unna mens de forsøkte å unngå dem som spurte om å komme ombord. Gracie har senere skrevet: «Det var ikke et eneste tilfelle, og det er jeg glad for å si, hvor jeg hørte klager fra en svømmer på grunn av avslag på plass... [et avslag] ble møtt med den mandige stemmen til en sterk kar... ‘Okei, gutter, lykke til og Gud velsigne dere’.»{{Sfn|Gracie|2009|s=?}} Flere andre (anslagsvis 20 eller mer) nådde klappbåt A, som var delvis oversvømt siden lerrettsidene ikke hadde blitt satt opp riktig. De som kom seg ombord måtte ha føttene i iskaldt vann,{{Sfn|Bartlett|2011|p=224}} og flere døde av hypotermi i løpet av natten.

Livbåt nr. 4, som holdt seg ved det synkende skipet, virker å ha vært den nærmeste båten til ulykkesstedet; kun 50 meter unna. To personer falt oppi båten, og enda en ble plukket opp før skipet forsvant.<ref name="Ranger" group="R" /> Etter forliset ble sju andre menn plukket opp fra havet. To av dem døde kort tid senere. Klappbåt D reddet en mann som hadde hoppet i havet og svømt bort til båten rett etter at den ble låret. I de andre båtene var passasjerene negative til å dra tilbake for å redde de som lå døende i det iskalde vannet. De var antagelig redde for at båten skulle kantre i forsøket. En kvinne skal ha sagt: «Hvorfor skal vi alle miste livet i et nytteløst forsøk på å redde andre?»{{Sfn|Chrisp|2011|s=35}} [[Kvartermester]] [[Robert Hichens]], som hadde ansvaret for livbåt nr. 6, fortalte kvinnene ombord at det ikke var noen vits i å snu siden det «bare var en haug med lik der».{{Sfn|Bartlett|2011|pp=226–7}} Noen av passasjerene og besetningsmedlemmene ønsket imidlertid å redde de som var igjen. I tre forskjellige livbåter foreslo henholdsvis [[Margaret Brown|Margaret «Molly» Brown]], Charles Hendrickson og [[Lady Rothes]] at de skulle ro tilbake for å plukke opp overlevende, men ble nedstemt.{{Sfn|Chrisp|2011|s=35}}

20 minutter senere begynte det Thayer kalte «en lang, sammenhengende, jamrende klagesang»{{Sfn|Ballard|1998|s=30}} å forsvinne idet passasjerene mistet bevisstheten og døde.{{Sfn|Bartlett|2011|p=228}} [[Lucy Christina Duff Gordon|Lucy Duff-Gordon]] har senere fortalt at «det siste skriket kom fra en mann som hadde ropt høylytt: ‘Min Gud! Min Gud!’ Han ropte monotont, på en kjedelig, håpløs måte. I en hel time hadde det vært et forferdelig kor av hyl, som gradvis døde inn i et håpløst stønn, før det siste ropet jeg nettopp snakket om. Så var alt stille.»{{Sfn|Everett|1912|p=167}} Femtestyrmannen [[Harold Lowe]] i livbåt nr. 14 «ventet på at ropene og skrikene hadde sunket litt» før han gjorde et forsøk på å redde de som lå i vannet.{{Sfn|Bartlett|2011|p=230}} Han samlet sammen fem livbåter, og fikk passasjerene til å gå over i andre livbåter og sette seg på tomme seter. Etter en kort stund hadde han båt nr. 14 til disposisjon. Lowe tok med seg sju besetningsmedlemmer og en mann som meldte seg frivillig, og rodde tilbake til ulykkesstedet. Hele prosessen tok omtrent tre kvarter, og da de kom fram, hadde de fleste av dem som lå i vannet allerede frøset ihjel. Bare noen få stemmer ble fortsatt hørt.{{Sfn|Butler|1998|pp=144–5}} Lowe og mannskapet hans fant fire personer som fortsatt var i live; én av dem døde kort tid senere. Ellers kunne de bare se «hundrevis av lik og redningsvester».{{Sfn|Bartlett|2011|p=230}}

Passasjerene i de andre båtene kunne ikke gjøre annet enn å vente på å bli reddet. Luften var bitende kald og flere av båtene hadde tatt inn vann. De fant ingen nødproviant i båtene, og de fleste båtene var uten lys.{{Sfn|Bartlett|2011|p=232}} Situasjonen var spesielt dårlig ombord på klappbåt B som holdt seg flytende opp-ned. Ved daggry ble vinden kraftigere og havet mer urolig, og de som var ombord måtte stå oppreist for å balansere båten. Noen mistet konsentrasjonen, falt uti og druknet.{{Sfn|Bartlett|2011|p=231}} Det ble stadig vanskeligere å holde balansen ettersom bølgene ble større.{{Sfn|Bartlett|2011|p=238}} Archibald Gracie har senere skrevet om håpløsheten i det de gjorde.{{Sfn|Gracie|1913|p=161}} Noen hadde svømt bort til klappbåt A, men uten hadde ikke styrke til selv å klatre ombord, klamret seg i stedet til sidene på båten. De som døde ombord i livbåtene, ble som oftest senket i havet for å gi plass til andre overlevende.

=== Berging og avreise (04.10–09.15) ===
[[Fil:Titanic lifeboat.jpg|thumb|Klappbåt D fotografert fra [[RMS «Carpathia»]]s dekk morgenen 15. april.]]
De overlevende ble endelig berget klokken 04.10 om morgenen 15. april av [[RMS «Carpathia»]],{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=25}} som hadde seilt gjennom natten med høy fart og stor risiko, ettersom de støtte på flere isfjell underveis.{{Sfn|Bartlett|2011|p=238}} «Carpathia»s skipslanterner ble først sett av de overlevende rundt 03.30;{{Sfn|Bartlett|2011|p=238}} og det tok flere timer før alle var ombord i skipet.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=25}} Mennene fra klappbåt B hadde kommet seg over i to andre livbåter, men én person døde rett før de kom seg over i andre båter.{{Sfn|Bartlett|2011|pp=240–1}} Klappbåt A var nesten oversvømt, og mange i båten (muligens mer enn halvparten) hadde frosset ihjel i løpet av natten.{{Sfn|Butler|1998|p=140}} De overlevende – mellom 10 og 20 menn og én kvinne – ble plassert i en annen livbåt. Tre lik lå igjen i båten, som de lot drive vekk. Den ble funnet en måned senere av [[White Star Line]]-skipet [[RMS «Oceanic»]]. Likene lå fortsatt ombord.{{Sfn|Bartlett|2011|pp=240–1}}

Mannskapet på «Carpathia» ble skremt over det som møtte dem på vei mot «Titanic».{{Sfn|Bartlett|2011|p=242}} Kaptein [[Arthur Rostron]] har i ettertid sagt at «isfjell dukket opp og forsvant igjen aktenfor oss, men vi sakket aldri på farten, selv om vi noen ganger måtte foreta brå kursskifter for ikke å treffe isfjellene».{{Sfn|Chrisp|2011|s=36}} Rostron skal ha sett isfjell som var opptil {{Konverter|200|ft|m}} høye, flere mindre isfjell og drivis.{{Sfn|Bartlett|2011|p=242}}

De overlevende gikk ombord i «Carpathia» på forskjellige måter. Noen var sterke nok til å klatre opp taustigene, mens andre ble heist opp med stropper. Barna ble heist opp i postsekker.{{Sfn|Butler|1998|p=154}} Alle overlevende var ombord på «Carpathia» klokken 09.00.{{Sfn|Butler|1998|p=156}}

Klokken 09.15 kom to andre skip til åstedet for forliset – [[SS «Mount Temple»]] og [[SS «Californian»]]. «Carpathia» var på vei til Fiume i [[Østerrike-Ungarn]] (i dag [[Rijeka]] i [[Kroatia]]), men da det ikke var nok mat eller førstehjelputstyr til de overlevende, satte Rostron kursen mot New York, hvor de overlevende kunne få behandling.{{Sfn|Butler|1998|p=156}} RMS «Carpathia» dro kort tid etter klokken 09.00, og overlot til de to andre skipene til å gjennomføre et siste, resultatløst to-timers søk.{{Sfn|Butler|1998|p=157}}{{Sfn|Bartlett|2011|p=255}}