Redigerer Pinsemisjonen (avsnitt)

== Regioner ==

=== Europa ===
I Europa arbeider Pinsemisjonen i Albania, Belarus, Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Frankrike, Georgia, Grønland, Hellas, Italia, Kroatia, Latvia, Litauen, Makedonia, Moldova, Polen, Romania, Russland, Serbia,  Spania, Sveits, Tyrkia, Tyskland, Ukraina og Østerrike.

=== Afrika ===
I Afrika har Pinsemisjonen arbeid i Botswana, Burundi, Den sentralafrikanske republikk,  [[Den demokratiske republikken Kongo|Kongo]], Egypt, Etiopia, [[Kenya]], Malawi, Marokko, [[Mosambik]], Namibia, Niger, Sierra Leone, Somalia, [[Swaziland]], [[Sør-Afrika]], Sør-Sudan , Tanzania, [[Uganda]] og Zimbabwe.

I 1909 reiste [[Laura Strand]] til [[Swaziland]]. [[Anna Østereng]], fra [[Båstad]] i [[Østfold]] reiste til [[Sør-Afrika]] i 1910.

==== Kongo ====
''Hovedartikkel:  [[CELPA]]''

I 1921 sendte norsk og svensk pinsemisjon [[Oddbjørg Tollefsen|Oddbjørg]] og [[Gunnerius Tollefsen]], [[Hanna Weum Moody|Hanna Veum]] (senere gift med [[Charles Moody]]) og [[A. B. Lindgren]], til daværende [[Belgisk Kongo]].  Oppdraget var å ta ut et misjonsfelt i landet, som da ikke hadde noen [[protestantisme|protestantisk]] kristen virksomhet.  De møtte motstand fra den etablerte [[katolsk kirke|katolske kirke]], fra lokale [[høvding]]er og fra [[fedredyrkere]], den rådende [[religion]]en i landet. [[Kolonimyndighet]]en gav dem først lov å starte virksomhet i [[Sibatwa]], et fjellområde nord for [[Tanganikasjøen]]. Etter seks måneder forlot de stedet da befolkningen var svært fiendtlig innstilt ovenfor misjonærene.  Svenske og norske misjonærer ble enige om at det beste var å skille lag.

Etter noen flere mislykkede forsøk klarte de norske misjonærene til sist å etablere en misjonsstasjon i landet til [[Bashi]]folket. De fikk et myrområde i [[Kaziba]] og her startet de første norske pinsemisjonærene sitt arbeidet i [[1922]].  Et av de store problemene var [[malariamygg]]en, og det var få innfødte på stedet. Den lokale høvdingen regnet med at misjonærene ville forlate dette stedet etter en kort tid, men slik gikk det ikke. 24. september 1922, ble et enkelt gudshus innviet. 600 mennesker møtte opp, deriblant mange lokale høvdinger. I løpet av ett år ble ti kongolesere frelst og døpt. Pinsevenner i Norge sendte ytterligere åtte misjonærer.  Misjonsarbeidet spredte seg rask og flere små utposter vokste fram. Folket i området var [[analfabet]]er og det fantes ikke skoletilbud. Skoleklasser ble startet mange steder.  Syke kom til misjonsstasjonen for å få hjelp med sårbehandling, [[innvollsorm]]er og [[malaria]]smitte. Kvinner fikk fødselshjelp i hjemmene.

Under andre verdenskrig hadde de seks norske misjonærene i Kongo ingen økonomisk støtte fra Norge. Tross vanskelige tider brøt det ut en vekkelse i Kongo. Etter krigen sendte Norge enda flere misjonærer. På det meste hadde PYM nærmere 50 norske misjonærer på misjonsfeltet.

I 1960 ble det på feltkonferansen bestemt at misjonsarbeidet skulle ledes av et råd bestående av misjonærer og ledere for de lokale menigheten i landet. Kongoleserne overtok også ansvaret for alle barneskolene.

Arbeidet i Kongo får et eget navn: [[CELPA]], sammenslutningen av fri pinsemenigheter i Afrika. Lederstrukturen blir forandret. Arbeidet overlates til kongoleserne og det er bare én misjonær, som rådgiver, i styringsgruppen. Menighetene blir lagt til 13 distrikt, samlet til seks regioner.  I 1999 var det bare igjen fire – fem norske misjonærer i Kongo, arbeidet var overlatt til de lokale. CELPA, pinsemisjonen i Kongo, sender ut de første misjonærene til utlandet, til Niger.

I 1991 fikk landet demokrati og ytringsfrihet, etter å ha vært underlagt en autoritær [[kolonimakt]] i 60 år (1901–1961) og etter 30 år med [[diktatur]] (1961–1991). Dette var år med uroligheter og krig i Kongo.  Misjonærene måtte forlate landet flere ganger, fra begynnelsen på 1960-tallet fram til 1998. Det var utbredt vold, undertrykking, overgrep, plyndring og massedrap. Mange misjonærer opplevde krigen på nært hold. Det eneste nettverk som fungerte i landet var de kristne kirkene, den [[katolske kirke]]n og [[CELPA]]. Disse klarte å holde skoler og helsetilbud åpne, selv om den offentlige strukturen kollapset.

I 2003 ble det sluttet fred mellom de stridende partene i borgerkrigen. Mellom tre og fire millioner mennesker hadde blitt drept og kirkene i Kongo er med i gjenreisingen av landet.

I dag har CELPA (pinsemenighetene i Kongo) nærmere 400&nbsp;000 døpte medlemmer.  Det er bygget flere hundre skoler, ett sykehus i Kaziba og flere helsesenter. De driver bibelskoler, ett teologisk institutt. CELPA har selv sendt misjonærer til [[Niger]], [[Rwanda]], [[Tanzania]] og [[Somalia]].

=== Øst-Asia ===
Pinsemisjonen har eller støtter virksomhet i Afghanistan, Filippinene, India, Japan, Jordan, Kambodsja, Kina, Myanmar, Pakistan, Singapore og Thailand.

==== Japan ====
[[Ørebromisjonen]] (svensk) startet med bibelkurs i [[Kobe]], i 1957 og åpnet bibelskole i 1961. Norske pinsevenner gikk inn i samarbeide fra 1968. Skolebygget i Kobe ble en del ødelagt i et jordskjelvet en tid tilbake, men er delvis istandsatt. Skolen er overfylt og planlegger utvidelse.  I [[Katsuyama]] etableres en ny pinsemenighet.

==== Pakistan ====
I [[Pakistan]] samarbeider PYM med [[Full Gospel Assemblies of Pakistan]] (FGA), med misjon, skole (utdanning), helsearbeid og målrettet arbeid for å bedre situasjonen for kvinner og barn. Det er mye analfabetisme, særlig blant kvinnene. De er etablert menigheter i [[Multan]] og [[Latifabad]].

==== India ====
Norsk pinsemisjon har vært engasjert i India siden 1910, de unge damene [[Agnes Thelle]] og [[Dagmar Gregersen]] (senere gift Engstrøm) reiste ut. De hadde hørt ordene ''Banda, Banda'', da de bad og kjent kallet til å reise.  På kartet fant de ut hvor Gud hadde kalt dem, et lite sted sørøst for [[New Delhi]], i India.  Senere reiste [[Henrik Engstrøm]] til Banda, han var forlovet med Dagmar. De giftet seg i India.

I 1942 reiste ekteparet [[Gerd Bergsaker|Gerd]] og [[Robert Bergsaker]] til India.

==== Thailand ====
De første kristne misjonærene kom til [[Thailand]] i 1878, og i 1946 kom de første pinsevenner som misjonærer fra [[Finland]]. Noen få år senere kom de første pinsemisjonærene fra Norge og Sverige og litt senere fra Danmark. På slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet kom det mange nye misjonærer fra Skandinavia, og i 1972 ble [[Scandinavian Pentecostal Mission]] (SPM) dannet, som et samarbeid mellom skandinavisk pinsemisjon og [[Örebromisjonen]].

I dag er det over 30 menigheter i Thailand, som et resultat av dette misjonsarbeidet, de fleste menighetene er selvstendige (nasjonale). Menighetene i Sør-Thailand har dannet et menighetsfellesskapet [[Fellowship of the Full Gospel Churches in Thailand]] (FCT). Skandinavisk pinsemisjon startet i [[Bangkok]], med radio- og TV-arbeid. I dag drives arbeidet av nasjonale, men med betydelig støtte av [[IBRA media]].

Nesten ingen norske pinsemisjonærer arbeider direkte i Thailand, men norsk pinsemisjon støtter fortsatt arbeidet økonomisk. I grenseområdene mellom Thailand og [[Burma]], arbeider misjonærene Mario og Mariann Lao blant [[Shan folket]], som opprinnelig kommer fra Burma. Mange er flyktninger i Thailand. I Bangkok arbeider misjonær og pensjonist Anne Kristensen på barnehjemmet, som nå har omtrent 42 barn.

==== Nepal ====
[[Robert Bergsaker]] var [[pionermisjonær]]er i [[Nepal]]. Første gang han var i Nepal, var i 1949. Nepal var da et «lukket» land for kristen misjon. Han fikk anledning til å arbeide i landet, som medarbeider på en amerikansk vitenskapelig forskningsekspedisjon. Da Bergsaker kom til Nepal som pionermisjonær i 1949, hadde det ikke tidligere vært noen kristen misjon. Det regnes derfor med at det ikke var noen kristne i landet.

I 1957 ble Nepal åpnet for kristen misjon som ville drive [[sosialt arbeid]]. Norsk pinsemisjon samarbeidet med [[United Mission to Nepal]] og fikk myndighetenes godkjennelse til å drive sitt arbeide i landet. Den første oppgaven var å etablere et misjonssykehus i [[Bhadgaon]]. Senere har flere [[misjonsorganisasjon]]er hatt misjonærer i landet og i dag regnes det med at det er omtrent 700&nbsp;000 kristne i Nepal.

==== Singapore ====
Sherry og Øyvind Møller har [[Singapore]] som base for en reisende tjeneste hovedsakelig i Asia.

==== Kina ====
[[Kina]] var ett av de første landene norsk pinsemisjon sende misjonærer til. I 1910 reiste brødrene [[Henry Gulbrandsen|Henry]] og [[Parley Gulbrandsen]] til Kina. I Kina var mesteparten av virksomheten i den tidligere provinsen [[Chahar]] nordvest for [[Beijing]].

I 1949 kom formann [[Mao]] til makten i Kina og over 5&nbsp;000 misjonærer, fra 60 ulike [[trossamfunn]], ble kastet ut av landet. Alle kristne i Kina skulle samles i en offentlig kirke (samfunn), den fikk navnet «[[Tre-Selv-kirken|Den patriotiske Tre-Selv-bevegelsen]]», til vanlig kalt «Tre-Selv-kirken».  Denne kirken var overvåket og kontrollert av [[kommunisme|kommuniststaten]] Kina. Mellom 1966 og 1976, under [[kulturrevolusjonen]], ble all religion og kristentro forbudt. De kristne i Kina ble forfulgt og særlig hardt rammet ble alle ledere.

De tusener av kristne i fengslene hadde små fellesskap der det var mulig. I hjemmene sine begynte kristne å samles i hemmelighet. Etter kulturrevolusjonen, var det omtrent 50 millioner kristne, og de kunne igjen samles i egne gudshus (Tre selv kirken).  Den offentlige Tre selv kirken var underlagt kontroll fra myndighetene, mens [[husmenighet]]en forble et stort nettverk av undergrunnsmenigheter.

Antall kristne i Kina ble beregnet til å øke med omtrent 30&nbsp;000 hver dag.<ref>Myrvold, Hans. 2005.</ref> Det var et enormt behov for bibellærere og bibler. På 1980-tallet åpnet Kina seg mer for vestlig ekspertise og ikke minst handel med utlandet. I dag er norsk pinsemisjons engasjementet for Kina basert mest på forbønn og hjelp til bibelspredning. Bibelen trykkes både i utlandet og i Kina. Med en økning på flere titusen frelste hver dag er bibelbehovet enormt.

=== Latin-Amerika ===
Pinsemisjonen har arbeid i  [[Argentina]], [[Bolivia]],  [[Brasil]], [[Chile]], [[Honduras]], Nicaragua, [[Paraguay]] og [[Peru]].

==== Paraguay ====
I [[Paraguay]] etablerte norske pinsevenner misjonsarbeid i 1952, da [[Bergljot Nordheim]] (gift Nordheim)  etablerte seg i [[Concepción]]. Hun startet barnearbeid og vanlige møter, men møtte stor motstand fra den katolske kirke. Huset hennes ble stenet, og hun måtte flytte til Bella Vista, hvor hun kjente en familie. Hun reiste hjem til Norge, men kom tilbake i 1956. Sammen med [[Ruth Kjellås]], [[Gunvor Iversen|Gunvor Johansen]] (gift Iversen) drog de over grensen fra [[Brasil]], og oppsøkte [[pay-tavyteranindianerne]], men det ble vanskelig, og de returnerte til Bella Vista. Derfra dro de til [[Asunción]].Ved kontakt med forsvarsdepartementet, fikk de tillatelse til å ta opp arbeid blant [[ava-guarani og mbya-indianerne]]i [[Paso Cadena,]] [[Caaguazu-fylket]]. I 1961 kom [[Anna Strømsrud]] og [[Bruno Müller]]. Dette ble starten til et langt samarbeid med disse folke-gruppene.<ref>Norsk Misjonsleksikon 1967</ref>.<ref>Iversen, G. 1998.</ref>
I 1962 startet arbeidet i [[Caacupe]]. Det var [[Gunvor og Josef Iversen]]. Man startet opp arbeid i [[Ypacarai]], [[Tobati]] og mange andre byer i området.
I 1967 startet [[Anna Strømsrud]] i [[Amambay-fylket]] blant [[pay-tavytera-indianerne]]. 
Du finner hele historien på [http://www.pymisjon.com Privat side om Pinsemisjonens misjonshistorie og misjonærer i Paraguay]

==== Peru ====
I [[Peru]] er PYM engasjert i [[Piura-regionen]]. Misjonærene Gro og John Agersten, Eva og Rudolf Wilhelm har hatt lang tjeneste i Peru. Pinsebevegelsen (Casa de Oración) i området består av 80 [[menighet]]er med omtrent 3&nbsp;300 medlemmer. Sammen med lokale pinsemenigheter og ''Global Mission-linjen'' ved [[Hedmarktoppen folkehøyskole]] er en misjonstreningsskole bygget.<ref>''Dette er Nord-Peru.'' [[Korsets Seier]] uke 22, 2. juni 2006, side 15.</ref>

=== Israel ===
Pinsemisjonens arbeid i Israel kalles ''Norske Pinsevenners arbeid i Israel'' (NPAI), som arbeider med prosjekter knyttet opp til vedlikehold og utbedring ved helseinstitusjoner. NAPI hjelper også eldre israelere som faller utenfor det offentlige sosiale nettverk. ''Beit Betania'' (på [[norsk]] Betania-hjemmet) er stedet (huset) arbeidet drives fra.