Redigerer Pergamonalteret (avsnitt)

== Alterets konstruksjon og utforming ==
[[Fil:Fundament des Pergamonaltars um 1879.jpg|thumb|Fundamentet til Pergamonalteret etter utgraving, ca. 1880.]]
[[Fil:AltarPergamo.jpg|thumb|Museumsmodell av alterets antatte form i antikken.]]

Tidligere versjoner av alteret ble jevnet med jorden i Pergamon, og for å øke nytten av akropolis ble det anlagt flere terrasser. Stien som forbinder den nedre delen av byen med akropolis førte rett forbi det selvstendige og nå utvidede hellige alterområdet, som kunne nås fra øst. Således så besøkende i antikken først frisen på den østlige siden av alteret, der de viktigste greske gudene ble fremstilt. På den høyre (nordlige) siden av den østlige frisen, ble [[Hera]], [[Herakles]], [[Zevs]], [[Athene]] og [[Ares]] vist engasjert i kamp. I bakgrunnen til høyre var det ikke bare veggen til en annen terrasse, antagelig sto det mange statuer på den; besøkende så også på det enkle [[Dorisk søyleorden|doriske]] Athene-tempelet som hadde blitt reist 150 år tidligere på terrassen ovenfor. Den vestlige siden av alteret med trappen var på linje med Athene-tempelet, til tross for høydeforskjellen. Det var trolig slik at alteret oppsto i direkte relasjon til nyutforming av akropolis og var å betrakte som et primært nybygg og [[Votivgave|votivoffer]] til gudene.<ref>Radt, Wolfgang (1999): ''Pergamon. Geschichte und Bauten einer antiken Metropole'', Darmstadt: Primus, ISBN 3-89678-116-2; s. 170.</ref> I sitt fritt tilgjengelige arrangement ble alteret unnfanget slik at besøkende kunne gå rundt det. Dette førte uunngåelig til ytterligere tiltenkte siktlinjer.<ref>Kunze, Max (1995): ''Der Pergamonaltar. Seine Geschichte, Entdeckung und Rekonstruktion''. Mainz: von Zabern, ISBN 3-8053-1468-X; s. 19.</ref>

Formen på alteret var nesten en firkant. I så henseende fulgte den [[Jonisk søyleorden|joniske]] modeller, som spesifiserte en vegg som omsluttet selve offeralteret på tre sider. På den åpne siden kunne alteret nås via en trapp. Av kultiske grunner var slike altere vanligvis orientert mot øst, slik at de som kom med ofringer, gikk inn i alteret fra vest. Pergamonalteret følger denne tradisjonen, men i en særdeles monumental grad. Den enorme, nesten kvadratiske basen var 35,64 meter bred og 33,4 meter lang<ref>Disse målingene er i henhold til Radt,
 Wolfgang (1999): ''Pergamon. Geschichte und Bauten einer antiken Metropole'', Darmstadt: Primus, ISBN 3-89678-116-2; s. 171; Kunze, Max; Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur''. Berlin: Henschelverlag, 2. opplag, ISBN 3-362-00436-9; s. 47, angir dimensjonene som 36,44 meter bred og 34,20 meter lang.</ref> og omfatter fem trinn rundt hele strukturen. Trappen på vestsiden er nesten 20 meter bred og krysser det nedre nivået, som i seg selv er nesten seks meter høyt. Kjernen i fundamentet er sammensatt av kryssende vegger av [[tuff]]stein arrangert som et gitter, noe som økte stabiliteten mot [[jordskjelv]]. Dette fundamentet er fortsatt bevart og kan undersøkes på stedet i Pergamon. Den øvre synlige strukturen besto av en sokkel, en frise av plater 2,3 meter i høyden med relieffscener, og en tykk, utstående [[gesims]]. Det ble brukt hvit marmor med grå årer fra [[Marmaraøya]], som var typisk for Pergamon.<ref>Cramer, Thomas (2004): [https://depositonce.tu-berlin.de/items/84bc3fd3-26ac-4b80-875b-064af4b6cb84 ''Multivariate Herkunftsanalyse von Marmor auf petrographischer und geochemischer Basis - Das Beispiel kleinasiatischer archaischer, hellenistischer und römischer Marmorobjekte der Berliner Antikensammlung und ihre Zuordnung zu mediterranen und anatolischen Marmorlagerstätten'']. Dissertation FG Lagerstättenforschung, echnische Universität Berlin</ref> I tillegg til den  marmoren fra Marmaraøya til den store frisen, Telefos-frisen og fundamentet, ble det også brukt mørkere marmor med gjenkjennelige fossile inneslutninger, den kom fra [[Moria (Hellas)|Moria]] på øya [[Lésvos]].

Avhengig av hvordan man måler er frisen rundt 113 meter lang,<ref> I henhold til Radt, Wolfgang (1999): ''Pergamon. Geschichte und Bauten einer antiken Metropole'', Darmstadt: Primus, ISBN 3-89678-116-2; s. 173; hos Kunze, Max, Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur'', Berlin: Henschelverlag, 2. opplag, ISBN 3-362-00436-9; s. 47, er den på 120 meter.</ref> som gjør den til den lengste bevarte frisen i gresk antikken etter frisen på [[Parthenon]]. På vestsiden blir den avbrutt av den ca. 20 meter brede trappen, som skjærer inn i fundamentet på den siden og fører til en overbygning med søyler. På begge sider av denne trappen er det et framspring konstruert og dekorert på lignende måte som resten av den omkransende frisen. Søylene som omgir overbygningen har plattformer med profiler og joniske [[Kapitél (arkitektur)|kapitéler]]. Det er mange statuer på taket: en [[kvadriga]] av hester, løve[[griff]]er, [[kentaur]]er og guder, samt ufullførte [[Vannkaster|gargouiller]] (fantastiske dyr). Det ble også planlagt en ekstra søylehall for den indre gårdsplassen hvor selve brennalteret (for ofringene) var plassert, men det ble ikke installert en frise i øyehøyde som skildrer livet til den mytiske grunnleggeren av byen Pergamon, som var Telefos.<ref>Om utforming og dimensjoner se Radt, Wolfgang (1999): ''Pergamon. Geschichte und Bauten einer antiken Metropole'', Darmstadt: Primus, ISBN 3-89678-116-2; s. 171-174, og Kunze, Max; Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur'', Berlin: Henschelverlag, 2. opplag, ISBN 3-362-00436-9; s. 47.</ref> Selv om det ikke er funnet rester av maling, kan det antas at hele strukturen var skinnende malt i antikken.<ref> [http://www.zeit.de/2003/12/A-Pergamonaltar?page=3 «Archäologie: Der Kampf der Götter gegen den Rost»], ''Zeit Online'' desember 2003.</ref>

=== ''Gigantomakia''-frisen ===
''Gigantomakia''-frisen skildrer [[De tolv olympiske guder|de olympiske gudenes]] kosmiske kamp mot gigantene, barna til urgudinnen [[Gaia]] (Jorden). Gudene er avbildet i frisen i samsvar med deres guddommelige natur og mytiske egenskaper. Frisesidene er beskrevet nedenfor, alltid fra venstre mot høyre.

<blockquote>
«Frisene støtter seg på tema som motstand og kontrast for å skildre slagets vanvidd. Et godt eksempel på dette er framstillingen av de halvslangekjempene som kjemper mot de fullstendig antropomorfe gudene, noe som i stor grad antyder gigantenes dyriske natur, i motsetning til de menneskelignende gudene som var nødvendig for å gjenopprette kontrollen over disse monstrøse skapningene. De rolige og sammensatte ansiktene til gudene er sammenstilt med de til gigantene forvrengt i frykt. Gudene her blir presentert som kjemper i frontlinjen som forsvarere av sivilisasjonen mot de underordnede gigantene, og gudene som, tydeligvis, vinner  – en projeksjon av selvbildet til attalidene [Pergamons herskere] som oppfattet seg selv som voktere av fred og orden. Den samme stemning kan også sees i kunstverket til Parthenon.»<br>''─ Jess Huang''<ref>Huang, Jess (10. september 2021): [https://www.academuseducation.co.uk/post/the-pergamon-altar «The Pergamon Altar»], ''Cademus''</ref>
</blockquote>

==== Østfrisen ====
[[Fil:Pergamonmuseum - Antikensammlung - Pergamonaltar 02-03.jpg|thumb|Hekate kjemper mot Klytios (venstre); Artemis mot Otos (høyre)]]

Som nevnt ovenfor kunne besøkende først beskue østsiden da de kom inn i området til alteret.<ref>[https://artsandculture.google.com/story/vgXxQpMO5o3nKw «Alterets østfrise»], ''Google Arts & Culture''</ref> Her var nesten alle de viktige olympiske gudene samlet. Til venstre begynner presentasjonen med gudinnen [[Hekate]] med tre ansikter. Hun kjemper i sine tre inkarnasjoner med en fakkel, et sverd og en lanse mot giganten Klytios. Ved siden av henne står [[Artemis]], jaktens gudinne; i tråd med sin funksjon kjemper hun med pil og bue mot en gigant som kanskje er Otos (Ὦτος, «umettelig»).<ref>[https://en.wiktionary.org/wiki/%E1%BD%AE%CF%84%CE%BF%CF%82 Ὦτος], ''Wiktionary''</ref> Jakthunden hennes dreper en annen gigant med et bitt i nakken. [[Artemis]]’ mor [[Leto]] kjemper ved hennes side ved å bruke en fakkel mot en dyrelignende gigant; på den andre siden hennes kjemper sønnen hennes og Artemis’ tvilling, [[Apollon]]. I likhet med sin søster er han bevæpnet med pil og bue og har nettopp skutt kjempen Udaios, som ligger ved føttene hans.<ref>Denne giganten har tidligere blitt identifisert som Ephialtes, se Queyrel (2005), s. 55–56.</ref>

Det neste relieffpanelet har så vidt overlevd. Det antas at det viste [[Demeter]].<ref>Kunze, Max (1988): ''Der grosse Marmoraltar von Pergamon'', Berlin; s. 24.</ref> Hun blir fulgt av [[Hera]], og går inn i slaget i en [[kvadriga]]. Hennes fire bevingede hester er identifisert som personifikasjonene av [[Anemoi|de fire vindene]], Notos, [[Boreas]], Zefyros og Euros. Mellom Hera og faren Zevs kjemper [[Herakles]], bare identifisert av et frisefragment som viser en pote av løveskinnet hans. Zevs er fysisk spesielt tilstedeværende og smidig. Han kjemper ved å kaste lyn, sende regn og massive skyer ikke bare mot to unge giganter, men også mot deres leder, Porfyrion. Det neste paret med krigere viser også en spesielt viktig kampscene. Athene, Pergamons bygudinne, bryter kjempen Alkyoneus’ kontakt med jorden, hvorfra kjempenes mor, Gaia, kommer ut. Ifølge legenden var Alkyoneus udødelig bare så lenge han rørte bakken, hvor kraften til moren hans kunne strømme gjennom ham. Østfrisen avsluttes med [[Ares]], krigsguden, som går i kamp med en vogn og et par hester. Hestene hans reiser seg på to foran en bevinget gigant.

==== Sørfrisen ====
[[Fil:Pergamonmuseum - Antikensammlung - Pergamonaltar 37.JPG|thumb|Rhea/Kybele rir på en løve, Andrasteia (?)]]
Skildringen av kampene begynner her med den store modergudinnen fra [[Anatolia]], [[Rhea (mytologi)|Rhea]]/[[Kybele]]. Med pil og bue rir hun inn i kamp på en løve. Til venstre kan man se ørnen til Zevs som holder en bunt med lyn i klørne. Ved siden av Rhea kjemper tre av de udødelige med en mektig, oksehalset gigant. Den første, en gudinne, er ikke identifisert; hun blir fulgt av guden [[Hefaisto]]s, som løfter en tohodet hammer. Han blir fulgt av en annen uidentifisert, knelende gud som stikker et spyd inn i kroppen.

Deretter kommer himmelens guder. [[Eos]], gudinnen for morgenrøden, rir på en sidesadel inn i kamp. Hun trekker hesten tilbake og er bevæpnet med en fakkel som hun skyver fram. Hun blir fulgt av [[Helios]], personifiseringen av solen, som reiser seg fra havet med sin kvadriga og går inn i slaget bevæpnet med en fakkel. Målet hans er en gigant som står i veien for ham. Han har rullet over en annen kjempe. [[Theia]] følger etter, midt blant barna sine. Hun er mor til dag- og nattstjernene. Ved siden av moren og med ryggen til betrakteren, rir månegudinnen [[Selene]] på [[muldyr]]et sitt over en gigant.

I den siste tredjedelen av sørfrisen kjemper en uidentifisert ung gud, muligens [[Aither]]. Han holder i kvelertak en gigant med slangebein, menneskekropp og potene og hodet til en løve. Den neste guden er åpenbart eldre. Det antas at han er [[Uranos]]. Til venstre for ham er datteren [[Themis]], rettferdighetsgudinnen. På slutten (eller begynnelsen, avhengig av hvordan frisen ses) er [[Titaner|titanen]] [[Foibe]] med en fakkel og datteren hennes [[Asteria]] med et sverd. Begge er ledsaget av en hund.

==== Vestfrise (venstre side, nordlige risalitt) ====
[[Fil:Nereus,_Doris,_Okeanos_Pergamonaltar.JPG|thumb|Fra venstre til høyre: [[Nerevs]], [[Doris (mytologi)|Doris]], en gigant, og [[Okeanos]]]]

Havgudene er samlet på den nordlige [[risalitt]] av alteret. På den vestlige veggen (risalitt-fronten) kjemper [[Triton (gresk mytologi)|Triton]] og hans mor [[Amfitrite]] mot flere giganter. Tritons øvre torso er menneskelig; den fremre halvdelen av underkroppen hans er en [[hest]], den bakre halvparten en [[delfin]]. På innerveggen (trappen) finnes ekteparet [[Nerevs]] og [[Doris (mytologi)|Doris]] samt Okeanos, og et fragment som skal være [[Tethys]], som alle er engasjert i å kjempe mot giganter.

==== Vestfrise (høyre side, sørlige risalitt) ====
Flere naturguder og mytologiske vesener er samlet på den sørlige risalitt. På risalittfronten slutter [[Dionysos]], akkompagnert av to unge satyrer seg til kampen. Ved hans side er moren Semele, som leder en løve i kamp. Fragmenter av tre nymfer er vist på trappesiden. Også her er den eneste kunstnersignaturen funnet, THEORRETOS (ΘΕΌΡΡΗΤΟΣ), på gesimsen, skjønt flere andre synes å ha blitt skrapt bort<ref>[https://www.fineart.no/js_doc/oddnerdrimiberlin «I en ideell verden skulle man alltid hatt Odd Nerdrum...»], ''Fineart.no''</ref><ref>[https://www.fundus.uni-hamburg.de/en/collection_records/92295 «Apollon, Pergamonaltar»], ''Universität Hamburg''</ref>

==== Nordfrise ====
[[Fil:Pergamonmuseum - Antikensammlung - Pergamonaltar 22.jpg|thumb|De tre moirer klubber gigantene Agrios og Thoas til døde.]]

[[Afrodite]] starter oppstillingen av gudene på denne siden, og ettersom man må forestille seg frisen som kontinuerlig, er hun å finne ved siden av sin elsker Ares, som avslutter østfrisen. Kjærlighetsgudinnen trekker en lanse ut av en død gigant. Ved siden av henne kjemper moren hennes, titanen [[Dione (mytologi)|Dione]], samt hennes lille sønn, [[Eros]]. De neste to figurene er usikre. De er mest sannsynlig tvillingene [[Dioskurene|Kastor og Polydevkes]]. Kastor blir grepet bakfra av en gigant som biter ham i armen, hvorpå broren skynder seg å hjelpe ham.

De neste tre parene med krigere er assosiert med [[Ares]], krigsguden. Det er usikkert hvem de avbilder. Først er en gud i ferd med å kaste en trestamme; i midten stikker en bevinget gudinne sverdet inn i en motstander, og for det tredje kjemper en gud mot en gigant i rustning. Den neste guden ble lenge forstått som å være [[Nyx]]; i mellomtiden antas det at det er en av [[Erinyer|erinyene]], hevngudinnene. Hun holder et kar pakket inn i slanger, klar til å kaste det. Deretter kjemper to andre personifikasjoner. Tre [[moirer]], skjebnegudinner, dreper gigantene Agrios og Thoas (eller Thoon) med bronseklubber.

Den neste gruppen av krigere viser en slags «løvegudinne» som sies å være [[Keto]]. Denne gruppen følger ikke umiddelbart moirerne; det er et manglende felt som sannsynligvis framstilte et annet par krigere. De kan ha vært Ketos barn, [[graiene]]. Keto var mor til flere monstre, blant annet en [[hval]] (gresk: κῆτος, ''ketos'')<ref>Sheldon-Williams, I.P., red. (1981): [https://books.google.com/books?id=dtYGAQAAIAAJ&q=plural ''Johannis Scotti Erivgenae Periphyseon (De Divisione Naturae) Liber Tertius''], Scriptores Latini Hiberniae Volume XI, L. Bieler.; s. 305</ref> som reiser seg ved føttene hennes. Nordfrisen avsluttes med havguden [[Poseidon]], som stiger opp av havet med et lag av havhester. Den neste scenen i sekvensen er den nordlige [[risalitt]] med havgudene.

=== Telefos-frisen ===
[[Fil:Pergamon Altar - Telephus frieze - panel 10.jpg|thumb|Kong Teuthras finner Auge strandet på kysten, panel 10]]
[[Fil:Pergamon Altar - Telephus frieze - panel 16+17.jpg|thumb|Telephus mottar våpen fra Auge, panel 16 og 17]]
[[Fil:Pergamon Altar - Telephus frieze - panel 36+38.jpg|thumb|Folket i Argos ønsker Telefos velkommen, panel 36 og 38]]
[[Fil:Pergamon Altar - Telephus frieze - panel 42.jpg|thumb|Telefos truer å drepe Orestes, panel 42]]

Frisen forteller i kronologisk rekkefølge livet til [[Telefos]], en av heltene i [[gresk mytologi]]; legenden er også kjent fra skriftlige opptegnelser, for eksempel i [[Antikkens greske teater|tragediene]] til [[Aiskhylos]], [[Sofokles]] og [[Evripides]] fra 400-tallet f.Kr.

Ettersom det bare var en begrenset mengde plass tilgjengelig i den øvre, indre borgplassen der selve brannalteret var plassert, ble Telefos-frisen skulpturert på plater som var grunnere enn i tilfellet med ''Gigantomakia''. Dimensjonene var også mer beskjedne og arrangementet var i mindre skala. Høyden var 1,58 meter. Frisen ble opprinnelig malt, men ingen vesentlige fargespor er igjen. Det var flere tekniske nyvinninger for tiden: figurene er forskjøvet i dybden; arkitektoniske elementer brukes for å indikere aktiviteter som foregår innendørs, og landskapene er frodige og naturskjønne.<ref>Kunze, Max (1995): ''Der Pergamonaltar. Seine Geschichte, Entdeckung und Rekonstruktion''. Mainz: von Zabern; s. 45-47; detaljert beskrivelse i: Heilmeyer, Wolf-Dieter, red. (1997): ''Der Pergamonaltar. Die neue Präsentation nach Restaurierung des Telefosfrieses''. Tübingen: Wasmuth.</ref> Disse nye måtene å skildre romlige arrangementer på setter tonen for [[Hellenistisk kunst|senhellenistisk]] og [[romersk kunst]].

Etter restaurering på midten av 1990-tallet ble det oppdaget at den tidligere antatte kronologiske rekkefølgen i noen tilfeller var feil. Installasjonen ble følgelig omorganisert, men den opprinnelige nummereringen av de 51 relieffpanelene i Pergamonmuseet ble beholdt. For eksempel førte bruken til å flytte det som tidligere ble sett på som det første panelet til et sted etter panel 31. Ikke alle paneler overlevde, så det er noen hull i presentasjonen av historien. (Av de opprinnelige 74 panelene var det bare rundt 47 hele eller delvise paneler som overlevde. Panel 37 og 43 er ikke utstilt som en del av frisen på grunn av plassmangel.) Følgende liste gjenspeiler rekkefølgen etter remontering i 1995.<ref>Heres, Huberta; Kästner, Volker (1997): ''Staatliche Museen zu Berlin Preußischer Kulturbesitz, Führungsblatt-Nr. Ant 2E 1997''.</ref>

* Panel 2, 3 – 2: Ved hoffet til kong [[Aleos]]; 3: [[Herakles]] får øye på Aleos’ datter [[Auge]] i templet.
* Panel 4, 5, 6 – 4: Spedbarnet Telefos er forlatt i villmarken; 5 og 6: snekkere bygger en båt der Auge skal kastes i drift.
* Panel 10 – Kong Teuthras finner Auge strandet ved kysten.
* Panel 11 – Auge etablerer en Athene-kult.
* Panel 12 – Herakles identifiserer sønnen Telefos.
* Panel 7, 8 – Nymfer bader spedbarnet Telefos.
* Panel 9 – Telefos’ barndom.
* Panel 13, 32, 33 og 14 – Telefos seiler med skip til [[Mysia]] i Anatolia.
* Panel 16 og 17 – Telephus mottar våpen fra Auge.
* Panel 18 – Telefos går til krig mot Idas.
* Panel 20 – Teuthras gir Auge til Telefos i ekteskap.
* Panel 21: Mor og sønn gjenkjenner hverandre på bryllupsnatten.
* Panel 22-24 – Nireus dreper [[Amasoner|amasonen]] Hiera, Telefos’ hustru.
* Panel 51 – Kampene blir avbrutt for Hieras høytidelige begravelse.
* Panel 25 – To [[Skytia|skytiske]] krigere faller i kamp.
* Panel 28 – Slaget ved Kaikos-kildene.
* Panel 30, 31 – [[Akilles]] sårer Telefos ved hjelp av [[Dionysos]].
* Panel 1 – Telefos konsulterer et [[orakel]] om helbredelsen av sine sår.
* Panel 34 og 35 – Telefos går i land i [[Argos]].
* Panel 36 og 38 – Folket i Argos, argivene, ønsker Telefos velkommen.
* Panel 39 og 40 – Telephus ber [[Agamemnon]] om å helbrede ham.
* Panel 42 – Telefos truer med å drepe [[Orestes (mytologi)|Orestes]], som han tok som gissel for å tvinge Agamemnon til å helbrede ham.
* Panel 43 – Telefos er helbredet.
* Panel 44-46 – Grunnleggelsen av de religiøse kulter i Pergamon.
* Panel 49 og 50 – Et alter settes opp.
* Panel 47, 48 – Kvinner skynder seg til helten Telefos, som ligger på en ''klinē'' (antikk sofa).

=== Samlingen av statuer ===
[[Fil:2005-12-28 Berlin Pergamon museum (03).jpg|thumb|left|Tre uidentifiserte skulpturer fra alterområdet, nå i Pergamonmuseet]]
På taket av alteret var det forskjellige små statuer av guder, hestespann, [[kentaur]]er og løve[[griff]]er. Funnene er ennå ikke entydig beskrevet av arkeologer med hensyn til funksjon og plassering. På nordveggen av alterhelligdommen ble det også funnet en 64 meter lang sokkel, rikt utsmykket med statuer. Hvor omfattende alterområdet var innredet med bronse- og marmorstatuer er fortsatt ukjent, men det er sikkert at utsmykningen må ha vært usedvanlig rik og representert en stor utgift for giverne.

Den øverste etasjen over ''Gigantomakia'', som huset Telefos-frisen, hadde også en omkransende [[portiko]]. Det var muligens flere statuer mellom søylene. Denne teorien støttes av over 30 skulpturer av kvinner blant funnene; de kan ha personifisert byene i kongeriket Pergamon. Det antas at det ikke var statuer eller andre dekorasjoner på selve brannalteret, men det ble muligens installert en form for [[baldakin]] der i romertiden.<ref>Om samlingen av statuer, se Kunze, Max (1995): ''Der Pergamonaltar. Seine Geschichte, Entdeckung und Rekonstruktion''. Mainz: von Zabern, ISBN 3-8053-1468-X; s. 21.</ref>