Redigerer Per Borten (avsnitt)

== Tiden som statsminister ==

=== Den borgerlige samarbeidsregjeringen blir til ===
{{utdypende|Per Bortens regjering|Stortingsvalget 1965}}
[[File:Borten med regjering slottstrappen.jpg|thumb|[[Per Bortens regjering|Regjeringen Borten]] på slottsplassen, 1965.]]
I 1965 ble det borgerlig valgseier, og det var langvarige drøftelser om statsministerposten blant de fire nye regjeringspartiene.<ref name="Gabrielsen-210" /> De to sterkeste kandidatene var Borten og Venstres [[Bent Røiseland]]. I Høyres gruppe var Borten og Senterpartiet ansett som mer konservative enn Røiseland og Venstre, og da også KrFs gruppe kom til å gå inn for Borten, gikk jobben til Sp-lederen.<ref name="Borgen-326" /><ref name="Bull-422-423" />

Statsrådene i [[Per Bortens regjering|Borten-regjeringen]] ble ikke bestemt av Borten selv,<ref name="Unneberg-92" /> og det skjedde mange politiske hestehandler under forhandlingene. Høyre hadde i så lang tid agitert for borgerlig samarbeid at de nesten ikke kunne stå utenfor en ikke-sosialistisk regjering, og partiet ble dermed underrepresentert i forhold til oppslutningen. Venstre var preget av dype indre motsetninger, og klarte ikke fremstå som en enhet under regjeringsforhandlingene. Kristelig Folkeparti følte derimot at de hadde et valg, og at de kunne trekke seg fra regjeringen dersom det skulle bli mest gunstig for dem. Dette gjorde at KrF fikk de departementene de ønsket, med [[Kjell Bondevik]] som kirke- og undervisningsminister som den viktigste seieren.<ref name="Bull-422-423" />

Til sin egen stab ved [[Statsministerens kontor]] kunne Borten velge medarbeidere selv, og [[Odd Bye]] ble statssekretær og statsministerens nærmeste medarbeider. Borten og Bye hadde kjent hverandre lenge, og Borten skal ha satt pris på Byes uredde og selvstendige væremåte &ndash; Borten ønsket ingen «jattere» som rådgivere. Som andre statssekretær valgte Borten [[Emil Vindsetmo]], redaktør for bladet ''Næringsrevyen'', som Borten leste med stor interesse.<ref name="Unneberg-92" />

=== Borten-regjeringens økonomiske og sosiale kurs ===

I tiltredelseserklæringen la Borten-regjeringen blant annet vekt på å sikre sysselsettingen og bekjempe prisstigningen. Regjeringen ønsket også å innføre [[Folketrygden (Norge)|folketrygd]] i Norge; dette var en sak Borten overtok etter forberedende arbeid av [[Einar Gerhardsens fjerde regjering|Gerhardsen-regjeringen]].<ref name="Bye-137" /> [[Folketrygdloven]] ble vedtatt av Stortinget i 1966 og iverksatt av sosialminister [[Egil Aarvik]] året etter. Den nye loven sørget for å samordne eksisterende trygder og sikret innbyggerne stønad i alderdommen, under sykdom, og ved uførhet og arbeidsledighet. Selv om lønnstakere og arbeidsgivere måtte være med på å finansiere de nye trygdeordningene var det staten som tok hovedregningen, og bevilgningene til trygdesystemet over [[statsbudsjettet]] kom til å øke kraftig.<ref name="Libæk-149" />

Det ble alt i alt kun mindre endringer i den økonomiske kursen som Borten-regjeringen førte, og de fortsatte i samme hovedretning som Arbeiderpartiet hadde gjort med satsing på velferdsstaten og en sterk offentlig sektor.<ref name="Libæk-148" /> I sitt første regjeringsår arvet Borten-regjeringen Arbeiderpartiets budsjettforslag, og finansminister [[Ole Myrvoll]] (V) kunne bare gjøre mindre endringer. Men heller ikke de kommende budsjettene var radikalt forskjellige fra Arbeiderpartiets hovedlinje, og både skattene og offentlig sektor fortsatte å vokse. [[Lønnsoppgjør]]ene gikk også stort sett rolig for seg under Borten, og samspillet mellom organisasjonene i arbeidslivet fortsatte. Arbeiderpartiets [[Trygve Bratteli]] uttalte allerede høsten 1966 at velferdssamfunnet «har fått sin definitive seier», og Borten bekreftet også selv at regjeringen ikke hadde til hensikt å gjennomføre et «markant systemskifte».<ref name="Bull-424-426" />

Innenfor kirke- og kulturpolitikken så man imidlertid mer markante forskjeller med Borten-regjeringen. KrF fikk sikret sterkere offentlig støtte til skoler drevet av kristne organisasjoner og sørget også for at kristne høyskoler fikk utdanne lærere. Samtidig motarbeidet regjeringen [[Forsøksgymnaset i Oslo]], da denne stod fjernt fra kristenfolket.<ref name="Bull-426" /> Andre viktige utdanningspolitiske saker som ble iverksatt av Borten-regjeringen, var opprettelsen av [[NTNUs_historie#Universitetet_i_Trondheim_1968.E2.80.931995|Universitetet i Trondheim]] og [[Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet|Universitetet i Tromsø]], innføringen av [[Enhetsskolen i Norge|niårig enhetsskole]] i alle Norges kommuner og igangsettelse av prøvedrift av [[Distriktshøgskole|distriktshøgskoler]].<ref name="Bye-137" />

Regjeringen gjorde ingen større endringer i [[NRK]], på tross av at KrF på forhånd hadde krevd at programmer som kristenfolket fant krenkende måtte opphøre.<ref name="Bull-427" /> Det ble heller ikke strammet inn i [[abortloven av 1960]], og antallet årlige aborter økte til det dobbelte i løpet av Bortens regjeringstid. Dette skjedde mens KrF styrte sosialdepartementet, og selv om partiet egentlig var motstandere av hele loven ble det til at abortloven ble fortolket og praktisert langt mer liberalt enn tidligere.<ref name="Ustvedt-234" />

Venstre hadde før valget i 1965 lovet å bygge {{nowrap|160 000}} nye boliger i løpet av stortingsperioden, og dette var en viktig faktor i partiets sterke valgresultat. Kommunalminister [[Helge Seip]] ble en uformell «boligminister», men boligløftet skapte friksjoner i forholdet til Borten. Borten hadde i alle år vært skeptisk til offentlig støtte til boligbygging, spesielt i sentrale strøk. Som statsminister allierte Borten seg med næringsminister [[Kåre Willoch]] og fikk redusert boligbyggingsplanene. De begrunnet dette med at en aggressiv utbygging ville øke rentene og skape et stramt arbeidsmarked. Venstre-formann Røiseland valgte å gå ut i media og beklage at partiet ikke fikk oppfylt valgløftet, men dette ble ikke tatt godt i mot hos Borten, som synes denne type offentlig kritikk fra en regjeringspartner var uakseptabel.<ref name="Berntsen-240" />

Fra Høyre sin side var skatteletter en sentral politisk sak, og partiet gjorde sitt beste for å følge opp dette i regjering. De første to årene var det enighet i regjeringen om å redusere skattetrykket noe, men tidlig i 1968 satte Borten foten ned for videre kuttforslag fra Willoch. Arbeiderpartiet hadde angrepet Borten for å ha økt skattene på lønnsinntekter og redusert dem for næringsinntekter, og Borten var blitt varsom for skatteendringer som kom høyinntektsgrupper til gode. Høyre insisterte på balanserte budsjetter, men alle sentrumspartienes forslag om å øke skattene for å nå dette målet ble skutt ned som «politisk umulige» av Willoch og Lyng. Willochs forslag om økte avgifter for å kompensere for skattelettelsene var derimot vanskelig for Borten, som mente dette var usosialt. Borten sørget også for å få regjeringen med seg i å stemme ned Høyres forslag om lavere [[marginalskatt]]. Motsetningene rundt skattepolitikken truet med å ødelegge hele grunnlaget for regjeringen, og Senterpartiets stortingsgruppe var på et tidspunkt nære å ville bryte regjeringssamarbeidet på grunn av uenigheter om skattemodellen.<ref name="Berntsen-242-243" />

=== Krigsseilererstatning, offentlighetslov, pressestøtte og miljøvern ===

Det var Borten-regjeringen som sørget for å ta [[krigsseiler]]nes sak opp til politisk behandling igjen etter at det i lang tid hadde vært strid rundt [[Nortraships hemmelige fond]]. Borten fikk satt opp et utvalg ledet av [[Arnfinn Gullestad]] som skulle vurdere om fondsmidlene skulle utbetales til sjøfolkene og deres etterlatte, og Gullestad-utvalgets flertall endte opp med å anbefale Stortinget å gjøre dette.<ref name="Vetlesen-231" /> Ifølge Borten-biograf [[Harald Berntsen]] er det mange som prøvde å ta æren i Nortraship-saken, «men spør du sjøfolk, så er det Borten som er helten».<ref name="dag-og-tid-2007" /> Borten ble sammen med statssekretær [[Odd Bye]] og stortingsrepresentant [[Johan Møller Warmedal]] tildelt [[Norges krigsseilerforbund (1970–2000)|Norges krigsseilerforbunds]] høyeste utmerkelse for arbeidet med å gi økonomisk oppreisning til krigsseilerne.<ref name="Skaaraas-131" />

Allerede som stortingsrepresentant hadde Borten gått inn for en åpnere offentlig forvaltning, og i 1967 fikk han opprettet det såkalte offentlighetsutvalget. Utvalget avviste i utgangspunktet lovfestet offentlighet i forvaltningen, men Borten valgte å se bort fra anbefalingen og likevel komme med et lovforslag som skulle sikre dette. Indre uenighet i regjeringen gjorde at forslaget ble noe justert før de ble lagt frem for Stortinget i 1969, men [[Offentlighetsloven|lov om offentlighet i forvaltningen]] ble vedtatt året etter. Dette avsluttet en politisk debatt som hadde pågått i over 20 år, og sørget for at allmennheten fikk adgang til dokumenter som var utarbeidet av eller lagt frem for slike organer.<ref name="Røynesdal-85" />

Borten hadde også en spesiell interesse for presse og journalistikk. Han var ansvarlig for å åpne Senterpartiets landsmøte for pressen, og dette ble snart normen for alle de politiske partiene.<ref name="Skaaraas-132" /> Borten var også bekymret over avisenes vanskelige økonomiske situasjon og organiserte i 1966 den såkalte Holmenkoll-konferansen der man skulle diskutere problemene. Konferansen endte med at regjeringen ble satt til å følge opp saken, og Borten satte opp en komité ledet av [[Oddvar Hellerud]] for å utrede den. Hellerud-komiteen endte med å anbefale innføring av [[pressestøtte]]. Sentrale Høyre-folk som [[Kåre Willoch]] og [[Elisabeth Schweigaard Selmer]] var imot økonomiske overføringer til pressen, men Borten klarte likevel å lose forslaget igjennom regjeringen selv om det tok flere år å komme til enighet. Stortinget vedtok innføring av pressestøtte i juni 1969.<ref name="Sletten-17-22,31,258" />

Borten var tidlig ute med å sette [[miljøvern|miljø-]] og [[naturvern]]tiltak på den politiske dagsorden. Under trontalen i 1967 annonserte han at regjeringen ville utrede en totalplan for Norges fremtidige matforsyning, og i årene som fulgte advarte han stadig om at rovdrift på naturen ville true menneskenes eksistens. Regjeringens ressursutvalg ble oppnevnt i 1968 og endte med at det ble opprettet et eget [[Klima- og miljødepartementet|Miljøverndepartement]].<ref name="Unneberg-116-119" /> Borten-regjeringen fikk også blant annet innført [[naturvernloven]] og lov om vern mot vannforurensning og opprettet [[NILU – Stiftelsen Norsk institutt for luftforskning|Norsk institutt for luftforskning]].<ref name="Skaaraas-127-128" />

=== Utenriks- og forsvarspolitikk ===

Det var Høyremannen [[John Lyng]] som var blitt utenriksminister i regjeringen Borten, og Lyng hadde fra første stund vist seg å være kritisk til det amerikanske engasjementet i [[Vietnamkrigen]]. I 1967 talte han til [[FNs generalforsamling|FNs hovedforsamling]] og krevde stans av bombingen av [[Nord-Vietnam]]. Mange borgerlige aviser i Norge kom med kraftig kritikk av Lyng, og Lyngs synspunkter var også kontroversielle innad i Høyre. Lyngs Vietnam-politikk førte nesten til regjeringskrise høsten 1967, da Venstres nestleder [[Ludvig Botnen]] foreslo at også det norske Stortinget skulle kreve øyeblikkelig stans i bombingen. Dette kunne ikke Høyre gå med på, på tross av at utenriksminister Lyng egentlig mente det samme. Etter lange debatter i Stortinget kunne det se ut som at Lyng kom til å bli felt av eget parti, og flere av regjeringskoalisjonens stortingsrepresentanter sa også at de ville stemme for et alternativt forslag fremmet av Arbeiderpartiet og [[Sosialistisk Folkeparti|SF]]. Regjeringskrisen ble avverget da stortingsflertallet tross alt gav sin støtte til Lyngs uttalelser i FN, men hele saken viste at de interne uenigheten blant regjeringspartiene var så store at den borgerlige koalisjonen var i ferd med å slå sprekker.<ref name="Ustvedt-246-248" />

Den internasjonale utviklingen med blant annet et [[Den greske militærjuntaen 1967–1974|militærkupp i Hellas]] og portugisiske kolonikriger gjorde at mange på den norske venstresiden hadde begynt å endre syn på [[NATO]] fra midten av 1960-tallet. [[Arbeidernes ungdomsfylking|AUF]] gikk inn for full utmelding i 1967, mens [[Einar Gerhardsen]] åpnet for en folkeavstemning om spørsmålet. Borten-regjeringen la frem en stortingsmelding i mars 1968, der de gikk inn for fortsatt medlemskap. Stortingsflertallet var nok fortsatt for et norsk NATO-medlemskap, men misnøyen var økende. Utenriksminister Lyng hadde også jobbet med en [[avspenningspolitikk]] overfor [[Sovjetunionen]] og [[Østblokken]], og det kunne synes som NATO var blitt mindre relevant. Alt dette endret seg over natten i august 1968 med [[Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia]]. Et samstemt politisk miljø i Norge tok kraftig avstand fra Sovjetblokkens handlinger. Allerede høsten 1968 gikk Borten-regjeringen inn for en oppbygging av [[Forsvaret]] i Nord-Norge, anskaffelse av nytt luftvernutstyr, styrking av flyplassene og en effektivisering av [[Sjøforsvaret]]. Hendelsene i Tsjekkoslovakia gjorde også at mange NATO-motstandere skiftet side, og i 1969 vedtok Stortinget enstemmig at Norge fortsatt skulle være NATO-medlem.<ref name="Ustvedt-256-260" />

=== Lederstil ===
[[File:Dronning Elisabeth II besøker Norge i august 1969 - PA-0797 6007A 001 2.jpg|thumb|Statsminister Borten tar imot Storbritannias dronning [[Elizabeth II av Storbritannia|Elisabeth II]] under statsbesøket i 1969.]]
Borten kom til å stå for en åpnere og mindre formell stil sammenlignet med forgjengerne. Under et [[Jugoslavia|jugoslavisk]] statsbesøk satte han norsk og jugoslavisk folkedans på programmet, noe som ble en stor suksess blant gjestene.<ref name="Unneberg-97-98" /> Ved en annen anledning kom det en stor gruppe ungdommer til statsministerboligen i [[Borgenveien (Oslo)|Borgenveien]]. De kom fra den [[USAs ambassade i Oslo|amerikanske ambassaden]] etter å ha demonstrert mot [[Vietnamkrigen]]. Da gruppen begynte å kaste torv på vinduene møtte Borten dem på trappen og ba dem velge en ordstyrer. Gruppen valgte [[Sigurd Allern]], og etter at Borten hadde diskutert krigen og Norges rolle i internasjonal politikk med Allern løste demonstrasjonen seg opp.<ref name="Unneberg-99-100" />

Som sjef for en koalisjonsregjering kunne Borten ofte uttale seg vagt offentlig og gi inntrykk av at han ikke nødvendigvis støttet regjeringens politikk. Da finansminister Myrvoll i 1969 la frem et forslag om innføring av [[merverdiavgift]], ønsket Høyre og Venstre at loven skulle vedtas så snart som mulig, mens man var langt mer avventende i Senterpartiet. Da Borten ble spurt under en pressekonferanse om hvordan det gikk med skattereformen, svarte han at han «ville ta det med stor ro om den ble utsatt». Uttalelsen skapte stor uro innad i regjeringen, og i Høyre og Venstre var det mange som så på Borten som illojal når han distanserte seg fra regjeringens egen skattemelding.<ref name="Ustvedt-240" /><ref name="Forr-264-266" /> For de som fulgte den politiske debatten på fjernsyn fremstod ting imidlertid annerledes: Borten ble gjerne godt likt av folket i slike situasjoner siden han ikke fremstod som skråsikker i vanskelige saker. Det var dermed lett for velgerne å identifisere seg med ham.<ref name="Bull-435" /><ref name="Forr-266" />

Da [[Elizabeth II av Storbritannia|dronning Elisabeth]] og [[Philip, hertug av Edinburgh|prins Philip]] var på statsbesøk i 1969, ble de kongelige invitert med til statsministerens gård i Flå. Dagen etter inviterte Magnhild og Per Borten [[Olav V|kong Olav]] på hyttetur, og statsministeren og kongen gikk tur i [[Kråkfjellet (Sør-Trøndelag)|Kråkfjellet]]. Den uformelle omgangsformen var kanskje fremmed for de kongelige, men helt naturlig for Borten.<ref name="Borgen-326-328" />

Borten skapte også overskrifter under forberedelsene til den britiske statsbesøket. Under en varm sommerdag på gården i Flå arbeidet Borten ute mens han lot seg intervjue av ''Dagbladet'', og varmen gjorde at han arbeidet kun i underbuksa. Fotograf [[Øystein Kleiven]] knipset bilder hele dagen, og dagen etter prydet et underbukse-bilde avisens forside, mens en lang rekke lignende bilder stod inne i avisen. Det som i utgangspunktet var en folkelig og uformell måte å ta imot besøk på, ble etterhvert en belastning da Borten ble latterliggjort i revynumre og aviskommentarer. Borten hevdet siden at bildene ble tatt med telelinse uten hans samtykke.<ref name="underbukse" /> Bildene fant også veien til britisk presse, og tabloiden ''[[Daily Mirror]]'' trykket dem under overskriften «Nå er den norske statsministeren klar for dronningen».<ref name="daily-mirror" />

=== Stortingsvalget 1969: Fortsatt borgerlig flertall ===
{{utdypende artikkel|Stortingsvalget 1969}}
[[File:Statsminister Per Borten - PA-0797 4133 001.jpg|thumb|Borten på kontoret sitt, fra tiden som statsminister.]]
Før [[stortingsvalget 1969]] uttalte Borten og de andre borgerlige lederne at de kom til å fortsette regjeringssamarbeidet dersom Stortingets sammensetning gav grunnlag for dette. Motsetningene regjeringspartiene imellom var imidlertid økende, og både i Venstre og Høyre vurderte man om man burde bytte statsminister, ettersom mange var misfornøyde med Bortens ledelse. Regjeringskonferansene skal ha vært en prøvelse for handelsminister Willoch og kommunalminister Seip, der de reagerte på Bortens sedate lederstil der saker ble diskutert i det uendelige før man kom til en konklusjon. Willoch stod også fjernt fra Borten i økonomiske spørsmål og i utenrikspolitikken, mens i Venstre var man fortsatt oppskaket over Bortens håndtering av «momsepisoden» og det de mente var manglende støtte til Seips ambisiøse mål for boligbygging i landet.<ref name="Berntsen-286-288" /> Både John Lyng og Helge Seip var nevnt som statsministeralternativer i diskusjonene innad, men utad forsøkte de borgerlige å stå samlet bak Borten mot hovedfienden i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet var blitt svekket av striden mellom Gerhardsen og [[Haakon Lie]], men samtidig var Sosialistisk Folkepartis sterke tilbakegang en fordel for Ap. Alt tydet på at det ville bli en spennende valgkamp og et tett valgresultat.<ref name="Ustvedt-263-264" />

Valgnatten ble blant de mer dramatiske man hadde sett i etterkrigstiden. Arbeiderpartiet og den borgerlige koalisjonen vekslet på å ha ledelsen etterhvert som stemmene ble opptalt, og klokken to på natten var Arbeiderpartiets overvekt så stor at de fleste regnet det som avgjort. I den siste innspurten erobret imidlertid Sp og KrF tre avgjørende mandater, og valget endte med at borgerlig side hadde 76 mandater mot Arbeiderpartiets 74. Klokken fem på morgenen den 9. september kunne Borten erklære at den borgerlige regjeringen fortsatte. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ble også valgets seierherrer, mens både Høyre og Venstre gikk tilbake. Venstre gikk så mye tilbake at partiformann [[Gunnar Garbo]] snakket høyt om et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Garbos uttalelse førte til så mye bråk innad i eget parti at han senere måtte trekke den tilbake og isteden gå inn for å fortsette i Borten-regjeringen. De formelle forhandlingene mellom de borgerlige partiene ble unnagjort i rekordfart i slutten av september. Forhandlingene endte med at regjeringen forsatte som før med samme sammensetning og under Bortens fortsatte ledelse.<ref name="Ustvedt-269-270" />

=== EF-saken: Uro både i eget parti og i regjeringen ===
[[File:Willoch 1983 (high resolution, cropped).jpg|thumb|upright|[[Kåre Willoch]] hadde aldri noe godt forholdt til Borten. Etter at Willoch gikk av som handelsminister i 1970 fulgte han nøye med hver gang Borten uttalte seg om EF-spørsmål, og kom med stadige nålestikk mot statsministeren dersom han mente Borten var uklar. Willoch ble dermed en av Bortens største hodepiner og irritasjonsmomenter, på tross av at Høyre og Senterpartiet fortsatt var regjeringspartnere.<ref name="Hoemsnes-31" />]]
Senterpartiet var på midten av 1960-tallet ennå ikke blitt et entydig «nei»-parti i [[De europeiske fellesskap|EF-saken]], og Borten uttalte selv at han hadde et «moderat» syn på spørsmålet om norsk medlemskap. Sentrale Senterparti-folk som [[Jon Leirfall]] og [[Hans Borgen]] hadde lenge kjempet internt for en uforsonlig nei-linje, og på andre halvdel av 1960-tallet hadde de fått flertallet i partiet og stortingsgruppen med seg. Høyre og mesteparten av Venstre var imidlertid sterke EF-tilhengere. Dette satte statsminister Borten i en vanskelig posisjon, og han ble nødt til å være bevisst vag når han uttalte seg offentlig. Den vanskelige balansegangen i EF-spørsmålet førte til at han fikk mye kritikk i den borgerlige pressen for å være utydelig og halvhjertet i Europa-politikken. EF-motstanden i Senterpartiet bare vokste med tiden, og da sterke krefter i partiet vurderte å avvise hele søknaden om EF-medlemskap alt før forhandlingene var startet truet det hele regjeringssamarbeidets eksistens. På tross av at Borten selv var blitt EF-skeptiker med årene fikk han Senterpartiet med på et kompromiss. Partiet gikk med på å gå inn i forhandlinger med EF med det forbehold at Norge skulle få føre en nasjonal jordbrukspolitikk.<ref name="Garvik-106-113" />

Da forhandlingene med EF startet ved årsskiftet 1969/1970, hadde Borten fått store problemer med den retningen det europeiske samarbeidet tok. Spesielt var snakket blant mange statssjefer i EF om en politisk union og [[Den europeiske unions råd|Ministerrådets]] ideer om en fremtidig [[Den økonomiske og monetære union|økonomisk og monetær union]] vanskelige å svelge. Borten gikk fra å bare være EF-skeptiker til å bli fullstendig EF-motstander. Dette førte Borten inn i en personlig konflikttilstand, da han ble dradd mellom lojalitet til partiet og lojalitet til regjeringskoalisjonen. Ting ble ikke lettere av at utenriksminister [[John Lyng]] drev EF-kamp fra Utenriksdepartementet uten å ha klarert dette med resten av regjeringen. Dette fikk Borten til å reagere usedvanlig skarpt. Samtidig klarte [[Kåre Willoch]] og [[Helge Seip]] ikke å skjule sin irritasjon over EF-standpunktet til statsministeren og kom med sviende og giftige offentlige bemerkninger rettet mot Borten.<ref name="Garvik-113-116" />

Den betente striden rundt europapolitikken gjorde at mange EF-vennlige statsråder valgte å forlate regjeringen. I april 1970 varslet utenriksminister Lyng at han trakk seg, og senere gikk også Willoch og Seip ut av regjeringen. Da også [[Bjarne Lyngstad]] og [[Elisabeth Schweigaard Selmer]] valgte å trekke seg, og [[Otto Grieg Tidemand]] forlot Forsvarsdepartementet for å overta som ny handels- og skipsfartsminister etter Willoch, så var hele seks departementer berørt av statsrådskiftene.<ref name="Hoemsnes-14-18" /> Den offisielle begrunnelsen for Willoch og Seips avgang var at Høyre og Venstre ønsket å styrke sin politiske identitet etter skuffende valgresultater i 1969, og dette hadde partiene valgt å gjøre ved å samle vervene som partileder og parlamentarisk leder hos sine mest kjente profiler. Som statsråder hadde Willoch og Seip måttet fokusere på fagområdet sitt og holde en lavere partipolitisk profil, men tilbake på Stortinget stod de langt friere.<ref name="Lyng-142-147" /> Samtidig hadde Høyre-toppene hatt en baktanke ved å trekke seg, siden utskiftningene førte til en bred debatt i pressen og i politiske kretser også om statsministerposten og resten av regjeringssammensetningen. Slik håpet de å erstatte Borten med en mer europavennlig statsminister.<ref name="Berntsen-300-301" />

Hele prosessen førte til en stor svekkelse av Bortens innflytelse. Som regjeringssjef ville det vært naturlig at han ledet arbeidet med å sette sammen regjeringen, men Borten ble i liten grad involvert i dette arbeidet. Statsrådsposisjonene ble fordelt av regjeringspartnernes partiledelser med tanke på å få den partipolitiske kabalen til å gå opp. Borten fikk vite om arbeidet igjennom pressen og ryktebørsen. Dette skal ha ergret statsministeren stort, men han kunne lite gjøre. Den politiske isolasjonen av Borten gjorde at Senterparti-pressen også begynte å bli kritisk til egen statsminister, og det ble hintet om at han burde sette hardt mot hardt og true regjeringspartnerne med å trekke seg dersom han ikke ble mer involvert oppsettet av regjeringen. Dette var nøyaktig hva Lyng hadde forsøkt å fremprovosere, men Borten skal ha gjennomskuet det politiske spillet. Han var redd for at han selv og Senterpartiet skulle få skylden for sammenbruddet i den borgerlige regjeringen og valgte derfor å være bevisst avventende til utskiftningene. «Tilskuerrollen» første likevel til en sterk politisk svekkelse av Borten like før regjeringen skulle begynne behandlingen av Norges søknad om EF-medlemskap.<ref name="Hoemsnes-18-19" /><ref name="Berntsen-302" />

=== Lekkasje-saken og Borten-regjeringens avgang ===
[[File:Stem Nei! til EEC (6262828185).jpg|thumb|upright|Uenigheter mellom Ja- og Nei-partiene i regjeringen var i ferd med å rive den i stykker i tiden frem mot [[Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF 1972|EF-avstemningen i 1972]]. Bortens EF-motstand gjorde at sterke krefter i Høyre og Venstre ville kaste ham, og etter den såkalte lekkasjesaken i mars 1971 ble Borten tvunget til å trekke seg som statsminister.]]
Regjeringsslitasjen gikk over i full regjeringskrise i mars 1971. Den utløsende årsaken var en artikkel av [[Per Vassbotn]] i ''Dagbladet'', der det ble referert til en samtale Brussel-ambassadør [[Jahn Brochmann Halvorsen|Jahn Halvorsen]] hadde hatt med [[Jean-François Deniau]] i [[Europakommisjonen]]. Sakens tittel var «Medlem av EEC-kommisjonen utelukker norsk medlemsskap : Jordbruksproblemene for store – men ministerrådet avgjør».<ref name="Hoemsnes-73"/> Det var ikke oppgitt hvem som var Vassbotns kilde, men på ryktebørsen fikk snart statsminister Borten skylden. Borten hadde fire dager tidligere vist et fortrolig notat om saken til [[Arne Haugestad]], daværende leder av [[Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC]]. Haugestad var imidlertid ikke ''Dagbladet''s kilde, og det viste seg senere at kilden hadde vært presseråd [[Ole N. Hoemsnes]]. Denne måten å informere pressen på var langt fra uvanlig, og normalt ingen grunn et regjeringsskifte. Den generelle misnøye mot Bortens standpunkter i EF-saken og regjeringspartnere som helst ville se ham gå, gjorde at saken likevel eksploderte.<ref name="dag-og-tid-2007" />

Senterparti-formann [[John Austrheim]] og de andre Senterparti-statsrådene var i utgangspunktet ikke innstilt på at lekkasjen skulle føre til regjeringens avgang. Høyre-nestformann [[Erling Norvik]] og Venstre-formann [[Helge Seip]] hadde gått ut i media og krevd Bortens avgang, men Senterparti-ledelsen ønsket å drøfte situasjonen ytterligere før man gjorde noe. De ville også se om firepartisamarbeidet kunne fortsette og hvordan en alternativ regjeringskabal eventuelt kunne se ut.<ref name="Hoemsnes-123-126" />

Etter de første dagene med regjeringskrise var ikke Borten likevel innstilt på å gå av. Etter å ha fått full støtte i Senterpartiets sentralstyre og stortingsgruppe viste han [[V-tegn]] til pressefolket på [[Løvebakken]] da han ankom Stortinget for krisemøter. Per Vassbotn i ''Dagbladet'' beskrev hele opptrinnet som «kunstig». Blant de borgerlige representantene inne i Stortingsbygningen skal stemningen ha vært som «i et krematorium», men Borten skal ikke ha tatt dette inn over seg. «Det var første gang noen journalist som hadde fulgt Borten på nært hold gjennom årene hadde sett ham bruke V-tegnet. [&hellip;] Han må ha forstått at hans tid som statsminister var ute. Likevel kopierte han [[Winston Churchill]]s berømte seierstegn». På spørsmål fra journalistene bekreftet Borten at regjeringen ville fortsette.<ref name="Vassbotten-68" /> 

I de andre borgerlige partiene delte man ikke Bortens optimistiske tone, og de var usikre på om han ville overleve et mistillitsforslag i Stortinget. Gruppene til Venstre, KrF og Høyre holdt først møter hver for seg og deretter samlet. Etter gruppemøtene la koalisjonenes felleparlamentariske leder Helge Seip frem en erklæring på vegne av de tre partiene under et krisemøte i regjeringen, og her bad de Borten gå av «så snart som mulig». Det politiske samarbeidsklimaet på borgerlig side var nå blitt så dårlig at de fire partiene ikke kunne sitte i regjering lenger. Med EF-saken hengende over en eventuell borgerlig etterfølger ble det til at Bortens avgang markerte det endelige bruddet på det borgerlige regjeringssamarbeidet.<ref name="Hoemsnes-127-133" />