Redigerer Pavedømmets historie (avsnitt)

===Frankisk påvirkning===
Langobarderkongen [[Aistulf]] erobra i 751 eksarkatet Ravenna og trua med å invadere Roma. I denne pressa situasjonen la pave [[Stefan II]] ut på en reise nordover, til den frankiske kongen, [[Pippin den yngre|Pippin III]], for å be ham om militær støtte mot langobardene.

Paven salva Pippin i St Denis-klosteret, nær Paris, og hans to sønner, ''Karl og Karloman. ''I 754 og i 756 kom hjelpa fra Pippin. Hans styrker makta å fordrive langobardene fra Ravenna, men han gav ikke områdene tilbake til den rettmessige regenten, den bysantinske keiser. I stedet gav han store deler av det sentrale Italia over til paven og hans etterfølgere. Dokumentet kalt [[Den konstantinske skjenkelse]], et falskt edikt skrevet i Konstantin Is navn som overførte herredømmet over Vestromerriket til paven, kan ha medvirka til Pippins avgjørelse.

Etter å ha overtatt disse landområda av Pippin i 756, fikk paven verdslig makt. Landområda blei organisert i det som skulle bli [[Kirkestaten]]. De påfølgende elleve århundrene var Romas historie så å si sammenfallende med pavedømmets historie.

[[Det langobardiske kongeriket]] hadde sin storhetstid i det 7. og 8. århundre. Paganisme og arianisme var de mest utbredte religiøse retningene blant langobardene, men katolisismen blei mer og mer utbredt. Etter hvert tilegna langobardene seg romersk kultur og latinsk språk og de katolske biskopene overtok gradvis mer av styringa i byene. Langobardisk lov bar preg av både germansk og romersk tradisjon. Etter Aistulfs død gikk den nye kongen, [[Desiderius]], til et nytt angrep på Roma. I 772 erklærte pave [[Adrian I]] sin støtte til Pippins etterfølger, [[Karl den store]], som overvant den langobardiske hær og la landområdene til sitt kongerike.

I 799, etter å ha blitt overfalt av motstandere i Romas gater, la pave Leo III i vei gjennom Alpene for å besøke Karl den store i Paderborn. Det er ikke kjent hva som blei avtalt mellom de to, men året etter reiste Karl den store til Roma for å vise sin støtte til paven. 1. juledag blei det arrangert en seremoni i Peterskirken, og det var planlagt at Leo skulle salve Karl den stores sønn til arving. Det hele skal ha tatt en uventa retning da paven plasserte en krone på Karl den stores hode i det han skulle reise seg etter å ha knelt under bønn. Karl den store blei av paven erklært som keiser. Det blei sagt at Karl den store skal ha følt en motvilje mot det som skjedde, men likevel aksepterte hendelsens innhold. Motviljen kom mest sannsynlig av de diplomatiske vanskelighetene det kunne føre til, da keiseren skulle regjere fra Konstantinopel. At paven viste dette tydelige tegnet på alliansebygging mellom pavedømmet og den øverste lederen for germanske stammer gjenspegla den politiske maktbalansen. Karl den stores rike hadde nådd en utstrekning og dominans som gjorde det hensiktsmessig for pavedømmet å knytte sterke bånd med ham. Det at Karl den stores rike med tida blei kjent som [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon]] ligger nok heller i forestillingen om at paven i Roma gav den tyske monarken keiserlig autoritet, enn forbindelsen til byen Roma. Pavedømmets høye posisjon i Romerriket etter keiser Konstantin, fikk nå sin gjengivelse i Det hellige romerske riket av den tyske nasjon.

Den formelle opprettelsen av Det hellige romerske riket av den tyske nasjon (på norsk kalt Det tysk-romerske riket) skjedde ikke før i neste århundre. Tittelen Karl den store tok allerede i 800, vitner om tanken om et romersk keiserrike.