Redigerer Otto III av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

==Keisertiden==

===Romersk ustabilitet===
Keiser Otto II hadde innsatt Johannes XIV som pave før sin død i 983. Johannes var ikke romer, men hadde fungert som Otto IIs kansler i Italia. Da Otto II døde og Otto III ble keiser bare tre år gammel ønsket det romerske aristokratiet å fjerne den ikke-romerske Johannes XIV og å innsette en romersk pave. Antipave Bonifacius VII, som hadde tilbrakt ni år i eksil i Det bysantinske riket, gikk med støtte fra bysantinske adelsmenn i Sør-Italia mot Roma i april 984 for å kreve den pavelige tronen. Ved hjelp av sønnene til Crescentius den eldre, Crescentius II og Johannes Crescentius klarte Bonifacius VII å fengsle Johannes XIV i Castel Sant'Angelo. Fire måneder senere, den 20. august 984, døde Johannes XIV i fengsel, enten ihjelsultet eller forgiftet, sannsynligvis etter ordre fra Bonifacius<ref>Eleanor Shipley Duckett, ''Death and Life in the Tenth Century'' (University of Michigan Press, 1967), p. 110</ref>.

Mens Otto III fremdeles var bare et barn og hans regent og mor keiserinne Theophania var fraværende tok Crescentius II tittelen ''Patricius Romanorum'' og ble den reelle hersker i byen, selv om han ikke handlet helt uavhengig av den keiserlige autoritet og presenterte seg selv som keiserens løytnant. Da Bonifacius VII døde i 985 ble Johannes XV valgt til hans etterfølger. Selv om detaljene i valget er ukjente, er det sannsynlig at Crescentius II spilte en sentral rolle i prosessen. I de følgende år hersket Crescentius II over Roma og han sørget for å begrense pavens makt. Da keiserinne Theophania var i Roma mellom 989 og 991 underordnet Crescentius II seg nominelt henne, selv om han opprettholdt sin posisjon som hersker i byen<ref name="Ducket111">Duckett, s. 111</ref>.

===Første ekspedisjon inn i Italia===
[[Fil:Weltliche Schatzkammer Wien (190)2.JPG|thumb |200px|left|Otto III ble kronet som keiser i 996 av pave [[Gregor V]].]]

Etter at det nordlige slaviske opprøret i 996 var slått ned, vendte Otto III sin oppmerksomhet mot Italia<ref name="Reuter257" />. Han ønsket her å bli kronet til keiser, men ville også komme pave Johannes XV til unnsetning etter at han hadde blitt tvunget til å flykte fra Roma av byens reelle hersker Crescentius II. Otto III hørte på pavens bønn og dro til Italia fra Ratisbon i mars 996. I [[Verona]] lovet Otto III å støtte Otto Orseolo som neste [[doge]] av [[Venezia]] og dette førte til en periode med godt forhold mellom keisermakten og Republikken Venezia etter en lang periode med konflikter under Otto II.

Da Otto nådde [[Pavia]] påsken 996 ble han hyllet som konge av Italia og kronet med den langobardiske [[jernkronen]]<ref name="Ducket111" />. Kongen rakk imidlertid ikke å komme til Roma før pave Johannes XV døde av feber<ref>Comyn, s. 123</ref>. Mens Otto III var i Pavia framsatte Crescentius II, på bakgrunn av frykten for en frammarsj mot Roma, et ønske om forsoning og de ble enige om å akseptere keiserens kandidat til pavestolen<ref name="Ducket111" />. Mens han var i [[Ravenna]] nominerte Otto III sin fetter og kapellan Bruno, som da bare var tjuetre år gammel. Han ble sendt til Roma sammen med erkebiskop Willgis å sikre byen. I begynnelsen av mai 996 ble Bruno viet til pave med navnet [[Gregor V]], den første paven av tysk avstamning<ref>Duckett, s. 111, Reuter, s. 258</ref>. Til tross for sin anerkjennelse av keiser Otto stengte Crescentius seg inne i familiens borg Castel Sant'Angelo<ref>Comyn, s. 124</ref>.

Den nyinnsatte paven kronet Otto III til keiser den 21. mai 996, i [[Peterskirken]] i Roma. Keiseren og paven deretter holdt en [[synode]] på [[Petersplassen]] 25. mai for å tjene som imperiets høyeste rettslige domstol. De romerske adelsmennene som hadde gjort opprør mot pave Johannes XV ble innkalt for synoden for å redegjøre for sine handlinger. En rekke av opprørerne, inkludert Crescentius II, ble forvist for sine forbrytelser. Pave Gregor V derimot, ønsket å innlede sin pavelige gjerning med å be om benådning fra keiseren for de dømte. Dette ble innvilget av keiseren. Crescentius II ble benådet av Otto III, han ble fratatt tittelen ''Patricius'', men fikk lov til å leve som pensjonist i Roma<ref name="Ducket112">Duckett, s. 112</ref>.

Etter synoden utnevnte Otto III erkebiskopen av [[Reims]], Gerbert av Aurillac, til sin rådgiver<ref name="Reuter257" />. Etter råd av Gerbert og biskop Adalbert av Praha<ref>Duckett, s. 113</ref> satte Otto i gang med å reorganisere imperiet. Under påvirkning av forfallet i antikkens Roma og også påskyndet av sin bysantinske mor<ref name="Ducket112" /> drømte Otto om å gjenopprette Romerriket med seg selv i spissen<ref name="Reuter257" />. Han introduserte også enkelte bysantinske domstolskikker<ref name="Reuter258">Reuter, s. 258</ref>.

Gjennom utnevningen av Gregor V fikk Otto III større kontroll over kirken enn hans bestefar [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto I]] hadde hatt flere tiår tidligere. Keiseren gjennomførte sin intensjon om å innskrenke imperiets støtte til [[den hellige stol]] (den apostoliske stol) som var blitt utvidet under Otto I. Ifølge ''[[Diploma Ottonianum]]'' utstedt av Otto I i 962 kunne keiseren bare innsette pavelige kandidater på pavestolen. Otto III derimot hadde nominert og insatt sin egen kandidat. Keiseren nektet også å anerkjenne [[Den konstantinske skjenkelse]] og hevdet at dette var en forfalskning<ref name="Reuter258" />. Ifølge et dekret angivelig utstedt av den romerske keiser [[Konstantin den store]] ble paven innvilget sekulær makt over Vestromerriket. Dette førte til økte spenninger mellom den romerske adelen og kirken som tradisjonelt hadde forbeholdt seg retten til å utnevne paven blant sine egne medlemmer<ref name="Reuter258" />.

Etter kroningen vendte Otto III tilbake til Tyskland i desember 996 og oppholdt seg i området langs nedre Rhinen (særlig i [[Aachen]]) fram til april 997. Lite er kjent om hans aktiviteter her. Sommeren 997 kjempet Otto III mot de polabiske slaverne for å sikre Sachsens østlige grense.

===Ottos andre ekspedisjon til Italia===
[[Fil: RomaCastelSantAngelo-2.jpg|thumb|right|300px|[[Castel Sant'Angelo]] (Engelsborgen), Crescentii-familiens høyborg, ble beleiret av Otto III i 998. Keiserens soldater inntok borgen og henrettet den opprørske Crescentius II.]]

Da Otto III forlot Italia og dro til Tyskland forble situasjonen i Roma usikker. I september 996, noen måneder etter å ha mottatt en benådning fra Otto III, hadde Crescentius II et møte med erkebiskopen av Piacenza, Johannes Philagathos, en tidligere rådgiver for den avdøde keiserinne Theophania, for å legge en plan for å avsette den nylig insatte pave Gregor V. I 997 ledet Crescentius II med aktiv støtte fra den bysantinske keiser [[Basil II]] et opprør mot Gregor V, avsatte ham og insatte Johannes Philagathos som pave Johannes XVI, en [[motpave]] i april 997<ref>Duckett, s. 124</ref>. Gregor V flyktet til Pavia i Nord-Italia, holdt en synode, og [[bannlyse|bannlyste]] Johannes.

Etter å ha slått ned de slaviske styrkene i Øst-Sachsen begynte Otto III sin andre ekspedisjon inn i Italia i desember 997. Mens han var ledsaget av sin søster Sophia i Italia utnevnte han sin tante, abbedisse [[Matilda av Quedlinburg]], som sin regent i Tyskland. Hun ble dermed den første regent som ikke hadde hertugs eller biskops rang. Otto gjeninntok Roma på fredelig vis i februar 998 da det romerske aristokratiet var enige om en fredsløsning. Med Otto IIIs kontroll over byen ble Gregor V gjeninnsatt som pave<ref name="Comyn125">Comyn, s. 125</ref>. Johannes XVI flyktet, men keiserens soldater forfulgte og fanget ham, kuttet av nesen og ørene, kuttet ut tungen, brøt fingrene, blindet ham, og brakte ham så fram for Otto III og Gregor V for å få sin dom. På forbønn av Sankt Nilus den yngre, en av hans landsmenn, sparte Otto hans liv og sendte ham til et kloster i Tyskland, hvor han døde i 1001.

Crescentius II trakk seg igjen tilbake til Castel Sant'Angelo, familiens høyborg, og ble deretter beleiret av Otto IIIs keiserlige hær. Mot slutten av april 998 ble borgen inntatt, og Crescentius II ble tatt til fange og henrettet ved halshugging. Kroppen hans ble lagt til offentlig skue på Monte Mario.

===Styring fra Roma===
Otto III gjorde Roma til den administrative hovedstaden i imperiet og gjenopplivet romerske skikker og bysantinske domstolseremonier. I løpet av sin tid i Italia forsøkte keiseren og paven å reformere kirken, og konfiskerte kirkelige eiendommer ble returnert til de respektive religiøse institusjoner. Etter at biskopen av Halberstadt døde i november 996 begynte Otto og pave Gregor V prosessen med å reetablere bispesetet i Merseburg som Halberstadt-biskopen hadde lagt ned. Otto I hadde etablert bispedømmet i 968 etter seieren over ungarerne for å kristna de polabiske slaverne, men dette hadde blitt stanset i 983 under det slaviske opprøret etter Otto IIs dødsfall i 983.

Otto III ønsket å bygge et keiserlig palass på [[Palatinerhøyden]]<ref name="Reuter258" /> og planla å restaurere det gamle romerske senatet for at det på nytt kunne stå fram som en innflytelsesrik institusjon<ref>Canduci, Alexander: Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, s. 227</ref>. Han gjenopplivet byens gamle statlige organer ved å utnevne en prefekt og dommere som han beordret til å dømme bare etter romersk lov<ref>Bryce, James, ''The Holy Roman Empire''. 1913, s. 146</ref>. For å styrke sin posisjon i Romerriket og sin stilling som beskytter av kristendommen ga han seg selv titlene "Jesu Kristi tjener" og "de tolv apostlers tjener"<ref name="Reuter258" />, "konsul av Senatet og folket i Roma" og "verdens hersker" (Emperor of the World)<ref name="Canduci227">Canduci, s. 227</ref>.

Mellom 998 og 1000 dro Otto på flere pilegrimsreiser. I 999 valfartet han fra Gargano til [[Benevento]] der han møtte eremittmunken [[Romuald]] og abbed [[Nilus den yngre]] (den gang en høyt æret religiøs skikkelse) for å sone fordi han henrettet Crescentius II etter å ha garantert for hans sikkerhet<ref name="Comyn125" />. Under denne spesielle pilegrimsreisen døde pave Gregor V i Roma etter et kort sykeleie. Da han fikk beskjed om Gregor Vs død insatte Otto sin mangeårige rådgiver Gerbert av Aurillac som pave [[Sylvester II]]<ref name="Comyn125" />. Bruken av dette pavelige navnet var ikke ubegrunnet. Det kalte fram minnet om pave [[Sylvester I]], han som angivelig skapte det "kristne imperiet" (the Christian Empire) sammen med keiser [[Konstantin den store]]<ref name="Reuter257" /> Dette var en del av Otto III kampanje for å ytterligere koble seg selv sammen med både Romerriket og Kirken.

Som sin bestefar håpet også Otto III på å bli etterfølgeren til [[Karl den store]]. I 1000 besøkte han Karls grav i [[Aachen]], fjernet relikvier fra graven og transporterte dem til Roma<ref name="Canduci227" />. Otto fikk også hentet deler av kroppen til biskop Adalbert av Praha, som han plasserte i den nye kirken [[San Bartolomeo all'Isola]] som han hadde bygget på [[Tiberøya]] i Roma. Otto hadde også lagt huden av sankt Bartholomeus sammen med andre relikvier som var plassert der.