Redigerer Oscar Wilde (avsnitt)

=== Wildes siste år ===
Etter løslatelsen forsøkte Wilde uten hell å gjenoppta sin karriere under navnet Sebastian Melmoth, som han hadde lånt fra ''Melmoth the Wanderer''; en skrekkroman skrevet av hans [[grandonkel]] Charles Maturin og utgitt i 1820.<ref>Maturin, Charles: [http://ebooks.adelaide.edu.au/m/maturin/charles/melmoth/ ''Melmoth the Wanderer''] {{Wayback|url=http://ebooks.adelaide.edu.au/m/maturin/charles/melmoth/ |date=20110414120626 }}, e-bok</ref> Melmoth er halvt mann og halvt [[djevel]]. Fornavnet Sebastian kom av Wildes glede over kunstverk som skildret Sankt Sebastian. «''Fair as Sebastian and as early slain,''» hadde han skrevet i sin [[ode]] ved [[Keats]]' grav i 1877.<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 149.</ref> Constance, som nå var bosatt med barna i [[Genova]], bidro til hans underhold med 150 pund i året, men på den uttrykkelige betingelsen at han ikke traff Douglas.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 146.</ref> Douglas' mor på sin side hadde også satt som betingelse for sin understøttelse av sønnen at han holdt seg unna Wilde. Wilde ønsket heller ingen gjenforening. «Hold for enhver pris Bosie unna!» sa han til vennene sine da han kom ut av fengsel. «Han spilte engang [[terning]] med sin far om livet mitt og tapte.»<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 190.</ref> Wilde var fast bestemt på å skape seg et nytt liv. I eksil i [[Dieppe]] begynte han å skrive ''The Ballad of Reading Gaol'', som ble utgitt av Leonard Smithers, «den lærdeste erotomanen i Europa», da ingen annen [[forlegger]] ville ta i den.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 200.</ref> I Dieppe omgikkes han kunstnere som [[Fritz Thaulow]]. Han fortalte Thaulow at han arbeidet på et [[essay]] han kalte ''A Defence of Drunkenness'' (et forsvar for fyll).<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 281.</ref>

Douglas bombarderte Wilde med brev som han besvarte. «''My darling Boy''», het det snart. Men Constance nektet ham å møte sønnene sine, selv om hun sendte bilder av dem. Hun skrev med ukarakteristisk voldsomhet: «Jeg ''forbyr'' deg å møte lord Alfred Douglas. Jeg forbyr deg å vende tilbake til det skitne, sinnssyke livet ditt... Jeg forbyr deg å komme til Genova.»<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 151.</ref>
 
Douglas' planlagte ankomst i Dieppe ble først forpurret av farens trussel om skandale. Senere påstod Douglas at han manglet penger til billetten, men omsider, 28. august 1897, steg han av toget i [[Rouen]]: «Stakkars Oscar gråt da jeg møtte ham på stasjonen. Vi gikk rundt hele dagen, arm i arm eller hånd i hånd, fullkomment lykkelige.» Natten ble tilbrakt på hotell, og Wilde sa: «Alle er rasende på meg for å ha gått tilbake til deg, men de forstår oss ikke.» Sammen leide de en villa med fire tjenere ved [[Napoli]]. Byen var kjent for sine gategutter, og Wilde sa: «Den greske [[bronse]]n hviler på muséene om dagen, og kan ses på gatene om natten... Jeg er forlovet med en fisker av uvanlig skjønnhet, atten år.» Constance hørte om utsvevelsene, og stanset understøttelsen. Wilde var rasende: «Hvordan kan hun innbille seg at hun kan påvirke eller kontrollere mitt liv?... Kvinner er så smålige, og Constance har ingen fantasi. Kanskje vil hun ha en ny rettssak som hevn; i så fall kan hun si at hun for første gang i sitt liv har påvirket meg. Jeg vil for himmelens skyld ønske at hun lar meg i fred.» Så gjorde hun det.<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 285–88.</ref>

Wilde så aldri igjen familien sin. Den sommeren hadde Constance tilbrakt i [[Schwarzwald]] med sønnene før hun dro tilbake til Italia, og de til skolegang i henholdsvis [[Heidelberg]] og [[Monaco]]. Senere fortalte Wilde at «Bosie i endeløse brev hadde tilbudt meg et hjem. Han tilbød meg kjærlighet, hengivenhet og omsorg, og lovte at jeg aldri skulle mangle noe. Etter 4 måneder godtok jeg tilbudet hans, men da vi møttes, fant jeg ham uten penger, uten planer, og han hadde glemt alle løftene sine. Hans eneste plan var at jeg skulle skaffe oss begge noen penger, hva jeg gjorde, 120 pund. Bosie levde nok så fornøyd på dem. Men da det ble hans tur å bidra, ble han forferdelig, uvennlig, sjofel og gjerrig, unntatt når det dreide seg om hans egen fornøyelse, og da det tok slutt på understøttelsen min, reiste han sin vei. Det er, naturlig nok, den bitreste erfaringen i et bittert liv.»<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 152.</ref>

Douglas fortalte sin mor at han hadde «mistet den heftige lengselen etter hans selskap som jeg hadde før, og som skapte et smertefullt tomrom når han ikke var hos meg... Hvis jeg ikke hadde møtt ham igjen og levd sammen med ham i to måneder, ville jeg ''aldri'' kommet over lengselen etter ham». Lykkelig dekket hans mor de ubetalte regningene for villa og hotell i Napoli. Wilde syntes han samtidig kunne fått betalt de 500 pund som hadde gjort ham [[bankerott]], som en æresgjeld, men Douglas mente at en ''gentleman'' normalt ikke betaler sin æresgjeld, og at ingen av den grunn tenker dårligere om ham.<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 288–89.</ref>

12. april 1898 sendte Wilde et fortvilt [[telegram]] til Ross: Constance var død, bare førti år gammel, etter enda en operasjon for ryggproblemene etter fallet i Tite Street. Wildes understøttelse ble nå utbetalt uten betingelser.<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 153.</ref> Hans største suksess, ''The Importance of Being Earnest'', ble for første gang utgitt i 1899, men det ble stadig ansett for upassende å sette navnet hans på omslaget, så i stedet stod det «av forfatteren til ''Lady Windermere's fan''». Wilde hadde nå tapt motet helt: «Jeg skrev da jeg ikke kjente livet. Nå som jeg kjenner meningen med livet, har jeg ingenting mer å skrive.» Med Constances død var døren til barna stengt for alltid; Wilde bønnfalt formynderen om å få lov til å skrive til dem når de ble eldre, men fikk avslag.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 196–200.</ref> «Min vei tilbake til et nytt liv ender i graven hennes.»<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 290.</ref>

Bosatt på det billige hotell d'Alsace i Paris pådro Wilde seg en alvorlig ørebetennelse. Han gjennomgikk en mislykket operasjon på hotellrommet i oktober 1900. 27. november hadde han utviklet [[meningitt]]. Ross ble tilkalt, og satt ved sengen da han døde tre dager senere. («[[Tapet]]et er redselsfullt; enten skal det vekk, eller så skal jeg!» og «Champagne – jeg dør over evne!)» Ross oppfylte hans siste ønske og hentet en katolsk prest, som opptok ham i [[den romersk-katolske kirke]], som han hadde beundret siden tyveårsalderen i Oxford, da han begynte å oppsøke katolske messer. Douglas kom for sent, men deltok i begravelsen i Saint Germain-des-Près-kirken. Den taktfulle hotellverten nevnte ikke Wildes gjeld, og dekket også legeregningene hans. «Å dø i Paris er faktisk en meget besværlig og dyr luksus for en utlending», skrev Ross da han i 1902 omsider hadde betalt Wildes utestående hotellregning, utstedt til «herr Melmoth».<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 153–55.</ref>