Redigerer Opphavsrett (avsnitt)

== Opphavsrettvernets art og omfang ==

=== Krav til verkshøyde ===
Den norske [[åndsverkloven]] §&nbsp;2 gir følgende eksempler på litterære og kunstneriske uttrykk som etter sin art kan være vernet som åndsverk:

# skrifter av alle slag,
# muntlige [[foredrag]],
# [[sceneverk]], så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill,
# [[musikkverk]], med eller uten tekst,
# [[filmverk]],
# [[fotografi]]ske verk,
# [[malerkunst|malerier]], [[Tegnekunst|tegninger]], [[grafikk]] og lignende [[billedkunst]],
# [[skulptur]] av alle slag,
# [[bygningskunst]], så vel tegninger og modeller som selve byggverket,
# [[billedvev]] og gjenstander av [[kunsthåndverk]] og [[kunstindustri]], så vel forbildet som selve verket,
# [[kart]], samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art,
# [[datamaskinprogram]]mer,
# [[oversettelse]]r og bearbeidelser av verk som er nevnt foran.

Oppregningen nevner noen av de viktigste typene [[åndsverk]], men er ikke uttømmende. Også andre frembringelser kan nyte godt av opphavsrettslig etterligningsvern, så lenge de i lovens forstand er å anse som «litterære» eller «kunstneriske». Sistnevnte begreper forstås for enkelte uttrykk noe annerledes i loven enn det som gjelder ellers i samfunnet. For eksempel faller både tekniske tegninger og datamaskinprogrammer inn under kategorien «litterære verk», og det samme gjelder trolig for visse typer fotografier. Avgjørende er hvordan uttrykket kommuniserer. Litterære og kunstneriske uttrykk kommuniserer nemlig forskjellig. Det samme gjelder for musikalske uttrykk, som etter loven er å anse som kunstneriske verk ''qua'' musikk og litterære ''qua'' noter.

Lovens samtidige henvisning til kategorien ''vitenskapelige verk'' er uheldig.<ref>{{Kilde bok |forfatter=Rognstad, Ole-Andreas |utgivelsesår=2009 |tittel=Opphavsrett |isbn=9788215007298 |side=80}}</ref> Opphavsretten verner nemlig bare det som etter sin art er å anse som litterært eller kunstnerisk ved de vitenskapelige verkene. Vitenskapelige funn og resultater (kunnskap) er ikke vernet av opphavsrett. Mye taler derfor for{{tr}} at henvisningen til de vitenskapelige verkene bør slettes i forbindelse med departementets varslede gjennomgang (2009){{bestfør|20091231}} for å gjøre loven mer helhetlig og forståelig. I stedet kunne man ta inn en henvisning til de musikalske uttrykkene, jf foran.

Åndsverkloven oppstiller imidlertid også viktige tilleggsvilkår, i teori og rettspraksis kalt verkshøyde. Dette til forskjell fra kunsten, som kun oppstiller krav om at frembringelsen må være kunst (kunstnerisk). Som eksempler på en type frembringelser som er kunst men ikke åndsverk, nevnes Marcel Duchamps Fontene.

I verkshøyde (loven anvender selv ikke begrepet) ligger for det første at verket må være skapt. At verket er ''skapt'' medfører blant annet at frembringelsen må ha forlatt opphavspersonens hode og kommet til uttrykk for omverdenen, legemlig eller ulegemlig. Ideer og tanker som fremdeles befinner seg i opphavspersonens hode, er ikke skapt. Det kreves imidlertid ikke at åndsverket blir varig fiksert (nedskrevet, tatt opp på bånd e.l.). Også øyeblikkskunst kan være åndsverk, men ikke utøvende kunstneres prestasjoner, som beskyttes etter lovens kapittel 5.

Kravet om at frembringelsen må være «litterær eller kunstnerisk» er både vanskelig og viktig, men har likevel ikke skapt nevneverdige problemer i rettspraksis. Problemstillingene har i stedet knyttet seg til om frembringelsen har [[verkshøyde]] og er ettergjort, hvilket er to forskjellige spørsmål. I det praktiske ervervsliv er det plagiatvurderingen som står i fokus. Rettsanvendelsen bør derfor starte her. Er frembringelsene i det hele å anse som identitetsmessig like? Hvis ikke, er det nemlig ikke nødvendig å ta stilling til verkshøydespørsmålet.

Likhetsvurderingen er derfor opphavsrettens hovedspørsmål. Opphavsretten tilbyr nemlig bare etterligningsvern. Heri ligger også at det påståtte åndsverk må være anvendt som forelegg.

«Verk» vil si at frembringeren må ha foretatt en individuell skapende åndsinnsats som kommer til uttrykk i manifestasjonen. Det kreves både avpreg av hånd og ånd på gjenstandsplanet. Hvor store krav som stilles, er vanskelig å si noe generelt om. Vurderingen beror blant annet på hva slags mulighet som opphavspersonen har for å sette sitt preg på manifestasjonen, hvilket kan variere fra kunstart til kunstart.

Verkshøydekravet er ikke strengt. Dette fremgår av forarbeidene, som uttaler at åndsverket (kun) «i alle fall i noen grad» må være uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavspersonens side. I visse situasjoner vil «dobbeltfrembringelsessynspunktet» gi veiledning, jf Høyesteretts nye avgjørelse i Huldra-dommen 2007 (hvor flertallets opphavsrettslige resonnement fremstår som delvis misforstått){{av hvem}}. Dersom det er en reell mulighet for at to personer, uavhengig av hverandre, frembringer en lik manifestasjon, taler dette mot at frembringelsen er individuell.

Dersom det kan legges til grunn at det som er skapt har verkshøyde, tilstås opphavspersonens et knippe rettigheter (rådighetsbeføyelser) som vanligvis deles inn i ''økonomiske'' og ''[[Ideelle rettigheter|ideelle rettighetene]]''. Se åndsverkloven §§&nbsp;2 og 3, som hjemler opphavsrettens innhold. [[Høyesterett]] har siste 100 år drøftet verkhsøyde- og plagiatspørsmålet i flere avgjørelser, hvorav den mest sentrale er Syborddommen Rt 1962 s 965.

=== Økonomiske rettigheter ===
De økonomiske rettighetene er regulert i åndsverkloven §&nbsp;2. Det heter her at opphavsretten gir «enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.»

De økonomiske rettighetene består altså av to hoveddeler, nemlig retten til eksemplarfremstilling og retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Eneretten til eksemplarfremstilling innebærer at opphavspersonen har enerett til å utgi eksemplarer av verket. Dette gjelder i utgangspunktet også innenfor det private området, men dette modifiseres av regelen om eksemplarfremstilling til privat bruk, se nærmere åndsverkloven §&nbsp;12.

Paragrafens annet ledd innebærer en definisjon av hva det vil si at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette er tilfellet ved eksemplarspredning blant allmennheten (bokstav a), ved offentlig visning (bokstav b) og offentlig fremføring (bokstav c). Forskjellen på de to siste alternativene er at visning foreligger ved utstilling av fysiske verkseksemplarer hvor det ikke gjøres bruk av tekniske hjelpemidler, mens der det gjøres bruk av tekniske hjelpemidler vil dette falle inn under begrepet «fremføring». For alle alternativene er det et vilkår for enerett at tilgjengeliggjøringen skjer blant «allmennheten». Dette begrepet er motsatsen til begrepet «privat bruk» i §&nbsp;12, og må bedømmes skjønnsmessig. Som hovedregel kan det sies at der verket i prinsippet gjøres tilgjengelig for en ubegrenset krets mennesker vil grensen være overskredet slik at man er innenfor opphavspersonens enerett. Dette gjelder også selv om kretsen som faktisk gjør seg kjent med verket i praksis er begrenset, på grunn av manglende publisitet eller lignende.

Hvis et opphavsrettsbeskyttet verk for eksempel legges fritt ut på internett vil dette innebære at det er tilgjengeliggjort for allmennheten, selv om det bare er et fåtall personer som har kjennskap til den aktuelle URL-adressen. Dersom man derimot stenger tilgangen til siden med et passord, og bare gir en begrenset krets tilgang på dette passordet vil man etter omstendighetene kunne si at man er innenfor det private området og dermed utenfor opphavspersonens enerett. Det foreligger noe uklare grenser for hvor mange personer som kan være involvert, og hvilket kjennskapsforhold disse må ha seg mellom, før man kan si at man er utenfor det private område og således omfattet av regelen i §&nbsp;2 annet ledd, men det foreligger en del Høyesterettspraksis som sier noe om grensen. Blant de mest betydningsfulle [[dom]]mene er [[Norsk Retstidende|Rt.]] 1929 s. 337 (kinematograf), Rt. 1953 s. 633 (bedriftsmusikk), Rt. 1964 s. 782 (jukeboks), Rt. 1970 s. 1172 (diskotek) og Rt. 1995 s. 35 (piratproduserte smartkort).

=== Ideelle rettigheter ===
''Hovedartikkel: [[Ideelle rettigheter]]''

De ideelle rettighetene er definert i §&nbsp;3, og består av to deler: navneretten og respektretten. Navneretten går ut på at opphavspersonen har krav på å bli navngitt «slik god skikk tilsier» på eksemplarer av verket, samt når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten (se paragrafens første ledd). Respektretten går ut på at dersom andre endrer eller offentliggjør verket må dette ikke skje på en måte som er krenkende for opphavspersonen eller verkets anseelse (se andre ledd). Verket kan for eksempel ikke settes inn i en kontekst som er egnet til å skade opphavspersonens anseelse, som å bruke et musikkverk som ledd i rasistisk propaganda. De ideelle rettighetene kan opphavspersonen bare si fra seg i begrenset utstrekning, se tredje ledd. Fjerde ledd gir nærmere regler om hva opphavspersonen kan gjøre dersom han likevel har gitt samtykke til krenkende bruk. I slike tilfeller kan han kreve at det presiseres at endringene ikke skriver seg fra ham.

=== Verk unntatt fra opphavsrett ===
De fleste land har regler som unntar fra opphavsrett visse offentlige [[dokument]]er, ettersom det er ønskelig at disse skal kunne være fritt tilgjengelige for allmennheten. I Norge finnes bestemmelser om dette i åndsverkloven §&nbsp;9, som bestemmer at «Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Likeledes er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne lov». [[Rettsregel|Lover]], [[forskrift]]er, [[dom]]mer, forvaltningsvedtak, og frembringelser som blir til i forbindelse med utarbeidelsen av slike dokumenter er altså unntatt vern. I den siste gruppen faller blant annet odeltingsproposisjoner og andre [[stortinget|lovforarbeider]], samt notater og rapporter utarbeidet i forbindelse med offentlige vedtak. Offentlige dokumenter utarbeidet av internasjonale organisasjoner vil også være omfattet av bestemmelsen.

Andre ledd gjør unntak for «lyrikk, musikkverk eller kunstverk», som altså nyter opphavsrettvern på vanlig måte selv om de er tatt inn i et offentlig dokument (for eksempel som illustrasjon på omslaget av en rapport eller lignende). Også verk som ikke er frembragt særskilt med sikte på det offentlige dokumentet faller utenfor regelen i §&nbsp;9.