Redigerer Operasjon Barbarossa (avsnitt)

=== Nazi-Tysklands holdning til Sovjetunionen ===
Allerede i 1925 anførte Hitler i ''[[Mein Kampf]]'' at han ville invadere Sovjetunionen, med begrunnelsen at det tyske folk trengte ''[[Lebensraum]]'' («livsrom», «leveområde»), som var å finne i øst. Gjennom [[Nazisme|nazistisk]] tankegang var [[Øst-Europa]] befolket av såkalte ''[[Untermensch]]en'' («undermennesker»), [[slavere]], styrt av [[bolsjevik]]-[[jødiske]] herskere. Tysklands krig mot Sovjetunionen kan vanskelig tenkes uten Hitlers og nasjonalsosialistenes ''Weltanschauung'' («verdensanskuelse», «livssyn») som ideologisk drivkraft. Ideer om erobring av ''Lebensraum'' for det tyske folk, ekstrem [[antisemittisme]], [[antibolsjevisme]], voldelig [[rasisme]] og ambisjoner om tysk [[autarki]] og verdensmaktstatus fløt sammen i en eksplosiv ideologisk blanding. Underliggende var Hitler og nazistenes forestilling om krig som det høyeste uttrykket for et folks livskraft, og konflikt som «alle tings far». Sovjetunionen var for Hitler det tyske folkets dødsfiende, som det før eller siden måtte føres en historisk, skjebnebestemt, avgjørende kamp om overlevelse mot. 

Da anledningen bød seg, var det i tråd med hans ideologiske overbevisninger å gripe den. Hitler fryktet Sovjetunionen, men la merke til utrenskningene i offiserkorpset i 1930-årene. Muligheten for et vellykket angrep viste seg etter den svake sovjetiske innsatsen mot Finland under [[vinterkrigen]]. Ved [[invasjonen av Polen|delingen av Polen]] kom det meldinger om dårlig utrustede sovjetiske soldater og svakt lederskap. Dette hørtes ut som en sjanse som måtte gripes, og Molotov-Ribbentrop-pakten la til rette for et overraskelsesmoment. Storbritannia var isolert, og Hitler overså dermed faren for en [[tofrontskrig]]. Tyskland stilte med 3&nbsp;350 stridsvogner, 7&nbsp;000 feltkanoner og mer enn 2&nbsp;000 fly. Mer enn 600&nbsp;000 hester trakk [[ambulanse]]r og kanoner.<ref>Antony Beevor: ''Stalingrad'' (s. 24), forlaget Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-43-00401-6</ref> Men Hitler hadde fullstendig undervurdert motstanderen, for etter 1987 er det påvist at Sovjetunionen i 1941 var mye bedre utrustet med både stridsvogner og kampfly enn Tyskland.<ref>Hans Fredrik Dahl: ''Krigen som aldri tar slutt'' (s. 177), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6</ref> 

[[Kommissærordren]] påla tysk militær å henrette tilfangetatte sovjetiske kommissærer straks de identifiserte dem, helt i strid med [[folkeretten]]s bestemmelser om behandling av [[krigsfange]]r. Barbarossa-dekretet ble sendt ut 13. mai 1941 av [[Wilhelm Keitel]] som ''Kriegsgerichtsbarkeitserlass'' (= «Krigsjurisdiksjons[[dekret]]», av ''Gerichtsbarkeit'' = [[jurisdiksjon]]), ett av hoveddokumentene fra Hitlers krig mot Sovjetunionen. Keitel var sjef for ''Wehrmachts'' kommando, og dekretet fritok ikke bare soldater fra å stå til ansvar for drap på sivilbefolkning, det oppfordret direkte til [[represalie]]r mot sivile, til utslettelse av byer og landsbyer. Med dette dekretet rettferdiggjorde tysk hærledelse helt kriminelle tiltak, ulovlige etter folkerettens bestemmelser.<Ref>
{{Kilde www |url=http://users.clas.ufl.edu/ggiles/barbaros.html |tittel=''Kriegsgerichtsbarkeitserlass'' |besøksdato=2023-02-09 |arkiv-dato=2019-01-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190103094144/http://users.clas.ufl.edu/ggiles/barbaros.html |url-status=yes }}
</ref> General Karl Strecker (1884-1973) tilsidesatte personlig ulovlige ordrer som denne, og ved ett tilfelle kjørte han fra enhet til enhet for å forvisse seg om at offiserene forstod at de skulle gjøre det samme.<ref>[[Antony Beevor]]: ''Stalingrad'' (s. 65), forlaget Spartacus, ISBN 9788243004016</ref>