Redigerer Opera (avsnitt)

=== Tyskspråklig opera ===

Den første tyske operaen var ''Dafne'', komponert av [[Heinrich Schütz]] i 1627, men partituret har ikke overlevd. Italiensk opera hadde stor innflytelse over tysktalende land frem mot slutten av 1700-tallet. Likevel ville lokale former utvikle seg til tross for denne innflytelsen. I 1644 produserte Sigmund Staden det første [[syngespill]]et (tysk: Singspiel), ''Seelewig'', en populær form for tyskspråklig opera der sang veksler med muntlig dialog. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet presenterte Theatre am Gänsemarkt i [[Hamburg]] tyske operaer av Keizer, [[Georg Philipp Telemann|Telemann]] og [[Georg Friedrich Händel|Handel]]. Likevel valgte de fleste av de største tyske komponistene på den tiden, inkludert Handel selv, så vel som Graun, Hasse og senere [[Christoph Willibald Gluck|Gluck]], å skrive de fleste operaene sine på fremmedspråk, spesielt italiensk. I motsetning til italiensk opera, som vanligvis var komponert for den aristokratiske klassen, var tysk opera generelt komponert for [[Hoi polloi|massene]] og hadde en tendens til å inneholde enkle folkelignende melodier, og det var ikke før [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozarts]] ankomst at tysk opera kunne matche dens Italiensk motpart i musikalsk raffinement.<ref>''Man and Music: the Classical Era'' ed. Neal Zaslaw (Macmillan, 1989), s. 242–247, 258–260; ''Oxford Illustrated History of Opera'' s. 58–63, 98–103. Articles on Hasse, Graun and Hiller in ''Viking Opera Guide''.</ref> Teaterselskapet til [[Abel Seyler]] var banebrytende for seriøs tyskspråklig opera på 1770-tallet, og markerte et brudd med den tidligere enklere musikalske underholdningen.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/944303656|tittel=E. T. A. Hoffmann, cosmopolitanism, and the struggle for German opera|etternavn=Markx|fornavn=Francien|dato=2016|isbn=978-90-04-30957-9|utgivelsessted=Leiden|side=32|oclc=944303656}}</ref><ref>Thomas Bauman, "New directions: the Seyler Company" (s. 91–131), i ''North German Opera in the Age of Goethe'', Cambridge University Press, 1985</ref>
[[Fil:Mozart Die Entführung aus dem Serail Uraufführung 1782.jpg|miniatyr|høyre|Teaterkunngjøring for [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozarts]] opera/[[syngespill]] ''[[Bortførelsen fra Seraillet|Die Entführung aus dem Serail]]'' (1782)|252x252pk]]
[[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozarts]] [[syngespill]], ''[[Bortførelsen fra Seraillet|Die Entführung aus dem Serail]]'' (1782) og ''[[Tryllefløyten|Die Zauberflöte]]'' (1791) var et viktig gjennombrudd for å oppnå internasjonal anerkjennelse for tysk opera. Tradisjonen ble utviklet på 1800-tallet av Beethoven med sin ''[[Fidelio]]'' (1805), inspirert av klimaet i [[den franske revolusjon]]en. [[Carl Maria von Weber]] etablerte tysk [[Romantikken (musikk)|romantisk]] opera i opposisjon til dominansen av italiensk [[bel canto]]. Hans ''[[Jegerbruden|Der Freischütz]]''(1821) viser hans geni for å skape en overnaturlig atmosfære. Andre operakomponister på den tiden inkluderer Marschner, [[Franz Schubert|Schubert]] og Lortzing, men den viktigste figuren var utvilsomt [[Richard Wagner|Wagner]].
[[Fil:Richard Wagner, Paris, 1861.jpg|miniatyr|venstre|[[Richard Wagner]] (1813-1883) var svært innflytelsesrik for senere operakomponister og er den viktigste skikkelsen innen tysk opera i det [[19. århundre]]. <small>Fotografi fra 1861.</small>|235x235px]]
[[Richard Wagner|Wagner]] var en av de mest revolusjonære og kontroversielle komponistene i musikkhistorien. Han begynte under påvirkning av [[Carl Maria von Weber|Weber]] og [[Giacomo Meyerbeer|Meyerbeer]], og utviklet gradvis et nytt operakonsept som et [[Gesamtkunstwerk]] (et "komplett kunstverk"), en sammensmeltning av musikk, poesi og maleri. Han økte orkesterets rolle og kraft, og skapte partiturer med et komplekst nett av [[ledemotiv]]er, tilbakevendende temaer som ofte forbindes med karakterene og konseptene i dramaet, hvorav prototyper kan høres i hans tidligere operaer som ''[[Den flyvende hollender (opera)|Der fliegende Holländer]]'', ''[[Tannhäuser]]'' og ''[[Lohengrin (opera)|Lohengrin]]''; og han var forberedt på å krenke aksepterte musikalske konvensjoner, for eksempel tonalitet, i sin søken etter større ekspressivitet. I sine modne [[musikkdrama]]er, ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]'', ''[[Mestersangerne fra Nürnberg|Die Meistersinger von Nürnberg]]'', ''[[Der Ring des Nibelungen]]'' og ''[[Parsifal (opera)|Parsifal]]'', opphevet han skillet mellom [[arie]] og [[resitativ]] til fordel for en sømløs flyt av "endeløs melodi". Wagner brakte også en ny filosofisk dimensjon til opera i sine verker, som vanligvis var basert på historier fra [[Germansk religion|germansk]] eller [[Kong Arthur|arthuriansk]] legende. Til slutt bygde Wagner sitt eget [[Festspillene i Bayreuth|operahus]] i [[Bayreuth]], blant annet med midler fra sin velgjører [[Ludwig II av Bayern]], utelukkende dedikert til å utføre hans egne verker i den stilen han ønsket.
[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 158.jpg|miniatyr|høyre|Wotans farvel, fra [[Richard Wagner|Wagners]] opera ''[[Valkyrien (opera)|Valkyrien]].'' <small>Illustrasjon av [[Arthur Rackham]] (1910)</small>|278x278pk]]
Opera ville aldri bli det samme etter Wagner, og for mange komponister viste arven seg å være en tung byrde. På den annen side aksepterte [[Richard Strauss]] wagnerianske ideer, men tok dem i helt nye retninger, sammen med å inkorporere den nye formen introdusert av [[Giuseppe Verdi|Verdi]]. Han vant først berømmelse med den skandaløse ''[[Salome (opera)|Salome]]'' og den mørke tragedien ''[[Elektra (opera)|Elektra]]'', der tonaliteten ble presset til det ytterste. Deretter byttet Strauss taktikk i sin største suksess, ''[[Rosenkavaleren|Der Rosenkavalier]]'', der Mozart og wienervalser ble en like viktig innflytelse som Wagner. Strauss fortsatte å produsere en svært variert mengde operatiske verk, ofte med librettoer av poeten [[Hugo von Hofmannsthal]]. Andre komponister som bidro individuelt til tysk opera på begynnelsen av 1900-tallet inkluderer [[Alexander von Zemlinsky]], [[Erich Korngold]], [[Franz Schreker]], [[Paul Hindemith]], [[Kurt Weill]] og den italienskfødte [[Ferruccio Busoni]]. De operatiske innovasjonene til [[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]] og hans etterfølgere diskuteres i delen om modernisme.<ref>''The Oxford Illustrated History of Opera'', Chapters 1–3, 6, 8 and 9, and ''The Oxford Companion to Music''; ''The Viking Opera Guide''.</ref>

På slutten av 1800-tallet komponerte den østerrikske komponisten [[Johann Strauss d.y.|Johann Strauss II]], en beundrer av de franskspråklige operettene komponert av [[Jacques Offenbach]], flere tyskspråklige operetter, hvorav den mest kjente var ''[[Flaggermusen|Die Fledermaus]]''.<ref>{{Kilde www|url=http://www.musicals101.com/operetta.htm|tittel=European Operetta: 1850-1880|besøksdato=2021-09-15|verk=www.musicals101.com}}</ref> Likevel, i stedet for å kopiere stilen til Offenbach, hadde operettene til Strauss II en tydelig wiener-smak.