Redigerer Olga Bjoner (avsnitt)

=== Etterkrigstiden ===
Hennes [[selvbiografi]] fra 1955 er et bittert oppgjør med [[rettsoppgjøret etter krigen]].<ref name="nbl" /> Bjoner selv hadde et stort ønske om [[forsoning (kristendom)|forsoning]]. I ''[[Folk og Land]]'' skrev hun [[21. mars]] [[1952]]: «Vi som sluttet oss til NS kan gjerne innrømme at det under okkupasjonen ble begått store feil og meget urett på mange måter.» Til sin brevvenn [[pastor]] Eystein Poulsen i [[Vikersund]] skrev hun [[18. mai]]  [[1956]]: «Vist gjorde jeg feil mange ganger under okkupasjonen, meget kunne vært løst på en annen måte, jeg unnskylder ikke det, meget mer kunne jeg gjort for mine ulykkelige landsmenn, men i selve hovedsaken står jeg uten anger.» I 1956 kom lederen for troppen som arresterte henne i 1945 og ba om [[tilgivelse]], mens mange blant bygdefolket hadde snudd og fikk det beste forhold til Bjoner-familien igjen, noe som gjorde livet mye lettere for henne.<ref>Bjørn Steinar Meyer: ''Olga Bjoner'' (s. 370-71)</ref>

Bjoners bror Alf Haaland ([[1890]]-[[1964]]) var [[Milorg]]-leder, men han og søsteren forble venner livet ut. Alf bodde i [[Steinkjer]], og ble hedret som krigshelt og ridder av 1. klasse av [[St. Olavs orden]]; senere ble han tildelt en svenske [[Vasaordenen]] for sin innsats for kraftutbyggingen i begge land.<ref>Bjørn Steinar Meyer: ''Olga Bjoner'' (s. 381)</ref>

I oktober [[1967]] sto hennes siste innlegg i ''Folk og Land'', under [[overskrift]]en «Håp likevel!» I mai 1969 ble hun kjørt alvorlig syk til Askim sykehus og døde 25. juni 1969. Hun er gravlagt på Hobøl kirkegård.